– Kunst er ikke en vare, men kanskje heller en tanke. Det gjør den uforenlig med penger

Bli bedre kjent med kunstner Per Hess (71), som tar med seg penger, lys og farger når han i år stiller ut på Venezia-biennalen for andre gang.

– Som nysgjerrig billedkunstner arbeider jeg to- og tre-dimensjonalt i forskjellige teknikker. Jeg har over en lengre periode beveget meg fra et mer ekspressivt til mer konseptuelt maleri, og fra visningsutstillinger til installasjoner.

Per Hess er også kjent for å arbeide med tegning, akvarell på forskjellige materialer, artist books, skulpturer og lysobjekter i neon.

– I mine siste arbeider har jeg tatt i bruk neon og funnet en teknikk hvor jeg setter sammen mange fargede glassrør til en neonstav. Hver stav blir et objekt, mens mange staver montert sammen blir en type lysmaleri eller en lysskulptur.

– Nå jobber jeg med mitt siste arbeid som skal vises under 57. Biennale di Venezia. En lang veggfrise som består av 16 neonstaver. Verket er ikke ferdig ennå, men har tittelen: «Fresh Water Coloured by Glacier Alges».

Annonse

– Har det noe tematikk?

– Det bygger på et samarbeidsprosjekt med min samboer Nina Bang og Atopia Kunstlab, Oslo hvor vi sammen utformet en installasjon ut fra Ninas idé om å gjenskape et av Ando Hiroshiges mange fantastiske regnbilder i «Sudden Shower».

– Kan du skildre verket?

– Et diagonalt sort grid på vinduet med mange neonstaver i rommet bak. Ved å passere vinduet skapte bevegelsen en regnopplevelse. Dette arbeidet ga også en påminnelse om at det nylig regnet kraftig på Svalbard. Det har aldri skjedd om vinteren.

– Du er kjent for å ha et spesielt forhold til farger, kan du fortelle litt om det?

– Helt siden jeg som 1,5 år gammel hadde en fantastisk fargeopplevelse, som jeg fortsatt husker, har farge og lys hatt en eksistensiell betydning for meg.

– Hva slags opplevelse var det?

– Jeg så den lysende blå himmelen, opplevd innenfra, i en god og varm saueskinnspose. Siden har jeg arbeidet med farger og fargeproblematikk i hele mitt liv. Jeg vil si jeg har omfattende teoretisk kunnskap om det, kjenner blant annet Newton og Goethes forskning meget godt.

– Og hva går de ut på?

– Det blir veldig mye å snakke om, men Goethe var den første som tok tak i menneskets fargesans og mener at lyset er udelbart. Man tror at man kan dele lyset når man ser en regnbue eller et prisme, men Goethe påpeker at det er lysets møte med materien som forandrer bølgelengdene i lyset. Fargene blir synlige som om de er delt opp.

– Hva er så kult med det?

– Det interesserer meg fordi det er en forståelse av virkeligheten. Hvordan vi oppfatter virkeligheten, og hvordan lyset påvirker oss. Det er også erkjennelsen av at alt i utgangspunktet er laget av lys. Det er fysikkens utgangspunkt, og det er viktig for meg som kunstner å ha det med seg, fordi jeg tror dette temaet blir viktigere i fremtiden enn det er i dag.

– Hvorfor det?

– Vi kan så og si alt om materien, men svært lite om lyset. Vi kommer til å bruke lyset, og kunnskapen om det, mye mer i fremtiden enn vi gjør i dag. Det er lyset som egentlig befolker planeten vår og er grunn til all vegetasjon.

– Kunne du vært like opptatt av vann?

– Det er viktig, men vi som mennesker lever ikke i vannet.

– Men når vi snakker om liv og vegetasjon og sånt. Vann er vel essensielt?

– Men lys er liv på et helt annet plan. Vann avhenger av lys, men ikke lys av vann.

– Min kompetanse på området stopper der. Du har helt sikkert rett.

– Jeg har også satt meg inn i nyere lys- og fargeforskning med utgangspunkt i kvantefysikk. Farger er en viktig del av vår felles bevissthet. Denne har økt enormt i nyere tid. Farger er dramatisk motsetningsfylt, også innen kunst. Noen opplever farger kun som dekorative mens for andre er lyset og fargene av grunnleggende eksistensiell betydning. Mennesker og dyr lever av plantens fotosyntese. Vi lever av planten selv, som næring og som medisin, og vi lever av plantens produksjon av oksygen. Planteriket gir oss alt vi trenger. Vi fortærer lys som liv for selv å leve. Dette er økologiens basis. Og lyset selv er det eneste mennesket ikke kan forbruke, en uendelig kilde som er fundamentet i vår fremtid.

– Vi har også forstått det slik at penger er en gjennomgående tematikk i kunsten din, stemmer det?

– For meg er lyset og fargene de elementene som inspirerer meg mest i nåtid, og som sier meg mest om det jeg ser som vår felles fremtid. Fra 2000-tallet har jeg arbeidet med en oppgradering av maleriet, til å bli et kommenterende samtidsmaleri. Kommentarene har vært knyttet til økonomi og kapital, og en presisering av at den moderne versjonen av penger, hvordan vi bruker penger i dag, er basert på at vi mennesker har en såpass stor tillit til pengene, nesten så det blir religiøst. Eller kanskje helt religiøst, en monetær religion.

– Fortell litt om dette?

– I boka «Sapiens» av historikeren Yuval Noah Harari, som først kom ut i 2014, bekreftes dette synspunket.  Penger og kunst er som yin og yang, de er motsatte krefter. Samtidig har de noe felles innen det metafysiske.

– Kunst og penger, yin og yang?

– Jeg tror at jeg selv og mange kunstnere har kommet lengre enn samfunnets majoritet i tenking på dette området. Vi har forstått at kunst og penger ikke har noen sammenheng. I hvert fall lages kunst på tvers av penger. Et kunstverk kan bli solgt for millioner, uten at dette sier noe som helst om kunstverdien.

– Ja, hvorfor skjer det?

– Før var kunst mer en vare som ble omsatt i større grad enn nå. Så kom det store krakket på slutten av 90-tallet, og da ble samtidig forholdet til kunst og kapital endret. I dag er kunst noe som man lager på tvers av penger og vare. Man tenker ikke vare når man lager kunst, det ligger helt andre holdninger bak.

– I dag er det mer en idé, kanskje?

– Ja, en idé, en innlevelse, en bevisst eller ubevisst refleksjon som omsettes i handling.

– Har dette endret seg i det siste?

– Jeg har brydd meg mest om forholdet mellom kunst og penger de siste 20 årene, og ja det har skjedd en endring. Menneskene har bygget opp sin økonomiske kultur over svært lang tid, men i «Sapiens» presiserer noe jeg også mener. Penger er en religion. Kunst er en individuell ytring.

– Å?

– Penger er noe vi tror på og forholder oss til som en metafor. Det er vår tillit som gjør at pengene i dag ikke totalt kollapser som verdi. Alle er avhengig av det, og alle tror på det.

– Nixon var den første som tok vekk gullet — pengene trengte ikke lenger noen garanti, det er noe i seg selv, en del av vår felles innsats. Og i dag trenger vi ikke engang sedlene, bare kort. Penger er blitt en tillitssak, en svært viktig tillitssak, selvfølgelig, men de er ikke fysiske lenger, som de en gang var.

– Hvorfor er det viktig å reflektere rundt det her?

– Det berører jo kunsten og kunstens frihet, både totalt og fundamentalt. Temaet bringer kunst til det det er: Åndsverk, idéene og tankene. Hvordan den materialiserer seg er selvfølgelig viktig politisk, men det er de indre handlingene som skal uttrykkes. Det må omsettes i handlinger og/eller materialer, men kunstnerne kan ikke legge opp til at kunsten i første rekke skal forholde seg til å tjene pengene.

– Pengene og kunsten, og sammenhengen, er konstant til stede, men samfunnet er ikke der at vi klart skiller disse tingene fra hverandre. Kanskje skjer dette som en del av vår nære fremtid. For som sagt så klarer vi jo innad i kunsten å holde kunst og penger fra hverandre. Vi forklarer ikke kunstens verdi i penger, det blir umulig å rangere det slik.

– Er kunsten din politisk?

– Ja, mitt engasjement både for og med kunst er politisk, men ikke bundet til partipolitikk. Ytringsfrihet for kunst, kunst og samfunn, kunst og penger, nei til krig og ja til en økologisk fremtid med solens lys i sentrum er saker som opptar meg.

– Hva er det viktigste du har gjort i karrieren din hittil?

– Mitt livs viktigste valg er kunst. Å være gitt den mulighet å få arbeide med kunst betyr fantastisk mye for meg, ikke minst med min erfaring å få arbeide med prosesser hvor nå er enormt viktig.

– Men høydepunktene i karrieren din?

– Særlig da jeg i 2013 ble invitert til å delta med et eget rom i utstillingen «Personal Structures», i den 55. utgaven av Biennale di Venezia. For meg var dette en stor hendelse, og jeg er så heldig at jeg i år skal tilbake til Venezia-biennalen for å vise en neonfrise i Palazzo Mora.

– Gratulerer!

– Og i 1990 traff jeg Nina Bang, som jeg har har bodd sammen siden. En uvanlig dyktig kunstner som arbeider med de helt store formater. Hun har betydd enormt mye for meg.

– Hvordan arbeider du på atelieret ditt opp mot en utstilling?

– Atelieret mitt er et frirom og et mentalt tenkerom. Høyden under taket er viktig.

– Men arbeidet mot en utstilling har flere faser. Først og fremst bruker jeg tid på å etablere et forhold til stedet hvor utstillingen skal finne sted: Rom og beliggenhet. Jeg må også finne ut hva stedet representerer, og bli kjent med menneskene som arbeider der og menneskene som bruker stedet. Så vurderer jeg muligheter og ideer. Det vekker refleksjon, og ideer som jeg kan stå inne for er viktigst å finne ut av. Jeg bruker lang tid på denne delen av prosessen, og den følger meg også utenfor atelieret.

– Deretter skisser, bygger modellerer, skriver og leser jeg. Når tiden for utstillingen nærmer seg, øker presset og intensiteten i prosessen. En god og mest mulig omfattende for-prosess gir et bedre grunnlag for avgjørelser. 

– Siste fase er produksjon av verk. Både på atelieret og satt ut til spesialverksteder. Monteringen i utstillingsstedet er en viktig fysisk og reflektiv prosess hvor detaljer vurderes og veies opp mot helhetsinntrykket.

– Hvem håper du at kommer innom ditt atelier under Oslo Open?

– Så mange som mulig. Alle, både naboer, kollegaer og kuratorer, vil bli tatt vel i mot av meg og Nina Bang, som jeg deler mitt atelier med.