Ut fra gjengivelsen i mediene stusser jeg over denne saken.
Espen Teigen var rådgiver for Sylvi Listhaug (FRP), og har erkjent at han bedro staten ved å få støtte til pendlerbolig ved å oppgi uriktig informasjon. Det innebærer etter straffeloven bedrageri, noe han også har erkjent. I utgangspunkter kan han og skal han da straffes. Saken er isolert sett enkel.
Det som synes juridisk problematisk, er at en lang rekke andre politikere har fått pendlerstøtte på uriktig grunnlag uten reaksjon. Ifølge Riksrevisjonen dreier det seg om 60 stykker. Mange av sakene synes åpenbart å dreie seg om juks. Det omfatter blant annet tidligere stortingspresident Eva Kristin Hansen (AP), statsråd Hadia Tajik (AP) og KRF-leder Kjell Ingolf Ropstad.
Etter det jeg vet, er ingen andre politikere siktet eller tiltalt for misbruk av pendlerstøtte. En del av politikerne fikk tilleggsskatt for uriktig inntekt, men det ble etter det jeg forstår, overprøvet ved klage på ligningen. Det kan se ut som politiet og påtalemyndigheten kun har tiltalt én person, Teigen. En underordnet rådgiver som var 23 år på handlingstiden.
Det hører med til historien at Teigen kommer fra FRP og ble kontroversiell i sin rolle som PR-mann for Sylvi Listhaug i sosiale medier. Men at han er politisk kontroversiell skal selvsagt ikke ha noen strafferettslig betydning.
Saklig begrunnelse for hva man forfølger
Tiltalen skurrer for min del. Påtalemyndigheten er en del av forvaltningen, og skal opptre saklig og nøytralt. Den tiltaltes politiske synspunkter skal normalt være knekkende likegyldig.
Etter forvaltningsretten er usaklig forskjellsbehandling en form for myndighetsmisbruk, som kan medføre ugyldighet. Innen strafferetten må man riktignok gi politiet og påtalemyndighet ganske frie rammer i hva de velger å etterforske og påtale. Det sier seg selv at staten ikke kan forfølge enhver mistanke om lovbrudd.
Det man kan forvente, er at påtalemyndigheten har en saklig begrunnelse for hva de forfølger. Det viktigste kriteriet må være sakens alvorlighet. For de aller alvorligste forbrytelser, som for eksempel forsettlig drap, må det kreves at påtalemyndigheten tar ut tiltale i alle saker der bevisene ligger an til fellende dom. Motsatt kan det aksepteres at politiet lar de fleste fartsoverskridelser passeres.
Det er imidlertid uansett ikke akseptabelt at politi og påtalemyndighet velger seg ut en gruppe de personlig misliker, for eksempel medlemmer i et bestemt parti. I denne saken har statsadvokaten selv foreslått ubetinget fengsel i elleve måneder. Det betyr at hun selv anser saken som ganske alvorlig. Da er det påfallende at ingen andre er tiltalt. Hvor mange pendlersaker som i det hele tatt er etterforsket, vet jeg ikke.
Les også: Dette handler om følelsen av å bli overkjørt av en progressiv elite
Har et forklaringsbehov
Ettersom pendlersakene synes å dreie seg om en tverrpolitisk ukultur, kunne man forvente at politi og påtalemyndighet fokuserer etterforskningen mot erfarne politikere med høytstående verv.
Det er stor forskjell på politikere som er ansatt og de som er politisk valgt. De siste har direkte misbrukt velgernes tillit, noe som åpenbart er særlig straffverdig. Teigen var ansatt. Hans unge alder kan være formildende, særlig om han fikk et berettiget inntrykk av at det var fast praksis å snyte på pendlerbidrag for stortingspolitikere.
Et vedtak fattet ved myndighetsmisbruk vil normalt anses som ugyldig. Det vil si at domstolen kan avvise straffesaken på grunn av mangler ved tiltalebeslutningen. I straffesaker har riktignok Høyesterett vært kritisk til om tiltalen kan avvises på grunn av forskjellsbehandling ved tiltalebeslutningen (jf. avgjørelsen i Rt. 1976. 652). Men den saken dreide seg om tilfeldig forskjellsbehandling. Høyesterett fremhevet at tiltalte ikke ble diskriminert på politisk grunnlag.
Det tilsier et annet resultat dersom politisk diskriminering kan sannsynliggjøres. Noe som også følger av at Den europeiske menneskerettighetskonvensjon forbyr diskriminering på politisk grunnlag (jf. artikkel 14 og 6). Etter rettspraksis vil forskjellsbehandling uansett kunne tillegges vekt ved straffeutmålingen (jf. Rt. 1991. 610).
Dersom den eller de tjenesteperson som har utferdiget tiltalebeslutningen, har latt seg preget av politisk motsetningsforhold til den tiltalte, vil det medføre inhabilitet. Da kan tiltalen avvises. Men det skal mye til å påvise inhabilitet på et slikt grunnlag.
Jeg kjenner altså kun saken fra medienes relativt kortfattede omtale, og skal ikke konkludere her. Men slik saken ligger an, har i hvert fall statsadvokaten et behov for å forklare for retten hvorfor bare Teigen er tiltalt. Var han virkelig vesensforskjellig verre som pendlerstøttesnyter sammenlignet med sine eldre, mer erfarne og folkevalgte politikerkolleger?
Les også: Han vil innføre et statlig sensurapparat. Det er en dårlig idé
De på «innsiden» er trygge?
En av de viktigste grunnene til å straffe er allmennprevensjon. Det vil si at en straffedom får andre til å avstå fra straffbare handlinger.
Spørsmålet er om det får noen allmennpreventiv effekt blant stortingspolitikere som beriker seg ulovlig av fellesskapets midler at bare en underordnet rådgiver i FRP blir straffet. En slik dom kan gi inntrykk av at så lenge man holder seg på «innsiden», er man trygg. Det er i så fall det motsatte av allmennprevensjon.
Hvis ikke statsadvokaten kan tilby noe godt svar, så bør det i hvert fall tillegges vekt ved straffeutmålingen. Riksadvokaten, som styrer påtalemyndigheten, bør også tenke over om denne tiltalen bidrar til å opprettholde allmennhetens tillit til justisforvaltningen.
Det er en pågående erosjon i velgernes tillit til rikspolitikere i Norge, som ellers i Vesten. Politikere oppfattes blant folk flest i økende grad som en slags selvrekrutterende kaste øverst i samfunnet, som er mest opptatt av egne interesser. Uavhengig av om slike oppfatninger har grunnlag, så etser dette ned samfunnslimet og allmenntilliten. Da er det avgjørende viktig at påtalemyndigheten i minst mulig grad kan mistenkes for samrøre med det politiske etablissementet.
