Regissert entropi

Kunstner Linda Lerseth (32) fra Trondheim utforsker skulpturkunsten med funnede materialer. De lar hun behandles av blant annet tid, temperatur og eddiksyre; hun sier bare action og kutt.

– Funnede materialer gir meg en frihet til å bruke alt som finnes, ikke bare det man har mulighet til å kjøpe i butikken, sier hun.

– Hadde jeg kjøpt alle materialene nye, ville det utelukket alt som noen gang har vært laget og gått ut av produksjon. Ting er jo nytt i en veldig kort periode, før det blir brukt i en litt lenger tid, men det blir til slutt ødelagt eller søppel ekstremt lenge, sett i forhold. Jeg liker å kunne snu og sette sammen dette tidsperspektivet på nytt.

(Foto: QB Gallery)

– Hvorfor det?

– Jeg liker ideen om at jeg kan finne materialene på veien dit jeg for anledningen skal, som en slags Askeladden-teknikk. Utvalget vil på den måten ha en naturlig forankring i meg selv og min armlengde, som en opposisjon til at jeg ved et aktivt valg kunne fått tak i nesten hva som helst gjennom for eksempel internett.

– Det lokale er jo ikke lenger det som «naturlig» finnes i et område, det er en blanding av de tingene som gjennom etterspørsel, økonomi, politikk, vilje og tilfeldigheter har havnet der.

– Selv om blomstene i grøftekanten kommer fra Egypt, betongsanden i hus fra Tyrkia, tacoen fra Texas, østersene som overtar Oslofjorden fra stillehavet, oppleves det for meg fortsatt like lokalt. Det er som om jeg kan se entropien blande sammen verden rett foran nesen på meg.

– Entropi handler vel om hvordan temperaturen skaper orden og uorden i verden. Du mener vi ser dette i din kunst også?

– Entropi er et intrikat begrep som kneblet kan oppsummeres som «graden av uorden innenfor et lukket system». Det klassiske eksemplet er en isbit i vann som smelter over tid — isbiten og vannet gikk fra ordnet til uordnet tilstand – og prosessen kan ikke reverseres igjen. For meg handler det om å inkludere entropi som en del av arbeidsprosessen, i mitt eget lukkede system: Atelieret. Da kan for eksempel varmen og luftfuktigheten i rommet avgjøre hvor fort en veskeblanding fordamper – som vil påvirke den spontane reaksjonen som skjer når jeg jobber med saltvann og eddikløsninger — som igjen vil påvirke hvordan bilde kan se ut tilslutt.

(Foto: QB Gallery)

Linda Lerseth er oppslukt i materialitet, og hva det kan være og gjøre i møte med sine omgivelser.

– I Japan har de en lang tradisjon for å ivareta og prissette det unike ved ting, en estetikk og et tankesett som heter «wabi-sabi», hvor ideen er at tingene over tid bygger opp sin egen identitet og historie. Ut ifra dette perspektivet bruker jeg ulike metoder for å fremkalle potensialer som ligger i materialene. I det siste har jeg vært interessert i å fremprovosere sider ved materialene som vanligvis forbindes med forfall. Istedenfor å se på nedbryting som et problem, vil jeg bruke den som selve drivkraften i arbeidet, det som holder arbeidene oppe og sammen.

– Hvordan da?

– Epoksy og plastspray den minst nedbrytbare og dermed perfekte løsningen. Kunstverk i seg selv er, på linje med kulturminner, plastikk og atomavfall, kanskje det mest forfalls-fiendtlige av alt som blir produsert. Jeg liker at arbeidene mine i det perspektivet kan fremstå som dobbeltmoralske.

– Ja, for man  jo ikke stoppe forfallet for å vise et arbeid om nedbrytning, eller? Folk stiller ut snøballer.

– Nei, man må selvfølgelig ikke stoppe dette forfallet. Det er mange kunstnere som på interessante måter lar forfallet fortsette, for eksempel Giovanni Anselmo eller Olga Balema for å nevne noen bare. De setter i gang forfallet i det utstillingen begynner og lar arbeidet utvikle seg i løpet av visningstiden. For min del bruker jeg forfallet som et verktøy i arbeidsprosessen, på samme måte som andre bruker en hammer eller malepensel. Når jeg kommer frem til noe interessant er jeg avhengig av å stoppe forfallet for å ha anledning til å vise det for andre. Ofte er det bare snakk om timer før resultatet forsvinner og blir uinteressant igjen.

(Foto: QB Gallery)

– Hva kaller du kunstformen du arbeider med?

– Vanligvis svarer jeg skulptur, selv om de ofte er ganske flate og henger på vegg. Når de ikke henger på vegg, sier jeg ofte tre-dimensjonale skulpturer. Ellers sier jeg også epoksy-relieffer, metallavtrykk eller omstøpninger. Rundt 50-tallet brukte man ofte materialbilde som teknisk begrep, det kan ofte passe ganske bra. Eller combines, som Rauchenberg kalte det. Collage kan også passe.

Siden 2009 har Linda Lerseth hatt en rekke solo-utstillinger i hovedsaklig Oslo, men også Bergen og Trondheim. Blant annet på UKS og NoPlace i Oslo, og Gallery Fisk i Bergen. Hun har enda flere bidrag i gruppeutstillinger, nasjonalt og internasjonalt, men hun ønsker ikke definere et høydepunkt i sin karriere.

– Aner ikke. Kunst er en kontinuerlig prosess som endrer seg hele tiden og lar seg ikke manifestere i et enkelt øyeblikk. Det er like viktig hele tiden.

– Hvordan arbeider du på atelieret ditt opp mot en utstilling?

– Etter å ha samlet materialer lar jeg de ligge tilfeldig rundt omkring i atelieret. Etter en stund begynner det å dukke opp linker og logikk mellom dem, små klynger av sammenhenger jeg kan jobbe videre med. Det handler om å finne ut av hvorfor materialene er interessante, og hvordan jeg kan vrenge og vri for å lage nye penetreringspunkter mellom dem.

(Foto: QB Gallery)

– I det siste har jeg arbeidet med en teknikk hvor jeg legger materialer i et saltvann og eddik-bad i flere uker, til vannet fordamper, da lager kunstverkene seg selv, nærmest, og jeg kan bare møte opp på atelieret hver dag og bli overrasket over det som har blitt skapt.

– Et annet prosjekt jeg jobber med nå ligger og lager seg selv på Kreta, en serie turistbadehåndklær med funnet materiale som skal blekes og rustes i solen over sommeren. Teknikkene legger til rette for at prosesser kan skje, mens det blir tiden som utfører dem.

– Men hvorfor skal folk se på dette?

– Når jeg starter arbeidet med denne teknikken forholder jeg meg til komposisjon – og i tillegg ideen om hva som kommer til å skje over tid når komposisjonen ligger i løsningen. Jeg må forestille meg hva som kommer til å skje – for eksempel hvilke farger som kan oppstå hvor osv – når jeg komponerer. Jeg styrer utfallet så langt min forestillingsevne rekker. Ved å følge prosessen fra sidelinjen fra dag til dag kan jeg vitne hvordan forestillingsevnen ikke strekker til.

(Foto: QB Gallery)

Teknologi baserer seg på samme prinsipp – man beregner seg fram til et ønsket resultat basert på tidligere erfaring – deretter setter man det ut i live og observerer. Oftest går det helt fint, men fra tid til annen kollapser en bro, sprenger en mobil eller en bil begynner å brenne. Jeg er interessert i arbeide med dette avviket som man ikke har mulighet til å forestille seg.

– Hvilke muligheter gir skulptur som kunstform?

– Jeg opplever skulptur som mer pragmatisk enn andre kunstformer, siden den er et tredimensjonalt objekt i verden, på lik linje med alt annet vi omgås. Hvis jeg bruker en kråkebolle i en skulptur er den en kråkebolle både i kunsten og i verden. På den måten kan jeg slippe å representere, det er jeg ikke så glad i. Kråkebollen vil bli deformert om jeg støper den om i betong, siden støpe-massen ikke når ut i taggene. Skulpturen blir da et resultat mer enn en gjengivelse. Jeg er mer interessert i hva som skjer i møtet mellom material og støp enn å finne det «perfekte» materialet å utføre noe i.

Linda Lerseth sitt atelier under Oslo Open 2016. Foto: Audar Kantun.

 – Da jeg begynte å arbeide med skulptur, sto jeg veldig ofte å klødde meg i hodet for å få en metalldings til å henge fast i en trebit som skulle festes på en gipsavstøpning. Det endte alltid med å tvinge materialene sammen på et eller annet ulogisk vis. Jeg liker ikke å overkjøre materialene ved å lime ting sammen eller gjemme bort skjøter. Ved å la det synes, hvordan de henger sammen, vil man få bedre oversikt om hva det er man egentlig ser på, og sånn sett har skulptur muligheten til å være veldig ærlig i et økologisk perspektiv.

– Hvem håper du kommer innom ditt atelier under Oslo Open?

– Alle!

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2017 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.