– Hver gang du føler at du burde brukt tiden din på nettet bedre, bør du trykke deg inn på biennalen, og hver gang den samme følelsen kommer tilbake bør du trykke deg ut.
Å være for lenge på et museum eller i et galleri er utmattende: Man klarer bare å ta inn en viss mengde uttrykk før hjernen ikke orker mer. Å være i et digitalt galleri er kanskje enda verre. Når skjermen fylles av små bokstaver, tall og det som føles som uendelig mange knapper å trykke på, er det lett å falle ut.
Det er umulig å ikke kjenne på den følelsen når man besøker verdens største digitale kunstbiennale: The Wrong. Bak noen av knappene kan det skjule seg god kunst, bak andre: Utmattende bilder, kuriøs informasjon og sikkert veldig mye mer som vi ikke har rukket å se ennå. For å forstå litt bedre hva som er greia tok vi en prat med grunnleggeren av biennalen og en av årets norske kuratorer.
IRL og URL
Den tredje utgaven av The Wrong startet 1. november i år og er åpen til 31. januar 2018. Biennalen ble grunnlagt i 2013 av David Quiles Guilló og er en global mønstring som ønsker å vise digital kultur og å spre innholdet sitt både online og offline. Med eventer i sine såkalte «ambassader», som er gallerier rundt omkring i verden, skaper de en fysisk tilstedeværelse som akkompagnerer hovedutstillingen som skjer på nett.
Målet er å skape, promotere og fremme framtidsrettet tenkning rundt digital kunst, gjennom å nå et stort publikum verden over. Over 100 kuratorer presenterer ulike kunstnere på hver sin paviljong, som mildt sagt inneholder et hav av informasjon.
– Hvordan har årets biennale gått så langt?
– Veldig bra. Alt går som planlagt, svarer Quiles Guilló, som er over halvveis i sin tredje biennale.
– Har dere hatt mange «besøkende»?
– Ja, på hovedsiden alene har vi hatt over 45 000 unike besøkende. Men i tillegg til disse må jeg legge til alle de som besøker de over 100 paviljongene og IRL-besøkende til alle eventene vi har holdt rundt omkring i verden. Det har gått over hva vi forventet.
– Hva er fordelene og ulempene med å presentere kunst online?
– Online-medier har sine begrensninger, men også uendelige mulighter. Vi presenterer også offline via ambassadene våre og får dermed det beste av to verdener.
– Hvordan velger du ut kuratorer?
– Kuratorene melder seg selv. Jeg lager bare en åpen konkurranse hvor de kan presentere paviljonger eller ambassade-prosjekter. Jeg har noen vilkår, og hvis disse møtes blir forslaget akseptert. Jeg kaller det «INSTANT RADICAL INCLUSION», og har tro på at det er en unik ny måte å gjøre ting på i kunstverdenen.
– Må kuratorene ha erfaring med å stille ut online?
– Nei, jeg stiller ikke noe krav om det. Den digitale kunstscenen er ganske ny, sammenlignet med andre kunstfelt. Hvem er jeg til å tvile på deg, hvis du selv har tro på at du kan kuratere en paviljong, en utstilling eller en ambassade?
– Dere presenterer enorme mengder innhold. Hvor mye tid vil du foreslå at man bruker for å komme seg gjennom alt?
– Jeg foreslår at du hopper rett til hovedsiden vår hver gang du føler at du kunne gjort mer med tiden du bruker online — og forlater siden når den samme følelsen kommer tilbake.
Norsk Paviljong
Ilavenil Jayapalan er en av tre norske kuratorer som er med i årets biennale, med sin paviljong «Normal». Under forrige utgave av The Wrong ble han invitert av kurator Lucie Kåss til å være med som kunstner — og fikk den gang blant annet verkene sine fremhevet på forsiden. Siden ble han kjent med en rekke andre kunstnere, og i år invitert med som kurator.
– Jeg ville at normalitet skulle være «the point of departure» for paviljongen min. Det er noe som kan være utrolig vagt, omnipresent eller spesifikk som bare det. Og siden formatet er digitalt og online gir det veldig store muligheter for å utføre arbeidet som kurator, sier Jayapalan.
Han forteller at han var bestemt på å lage en homage til 90-tallets «point and click»-spill.
– Flere publikummere har i seinere tid fortalt meg at de trodde at destinasjonen til knappene man trykker på blir tilfeldig generert, men det er ikke tilfellet, vi bare glemmer automatisk. Dette resonerer med paviljongens tematikk, som springer ut av menneskets sinn og hva vi kollektiv og individuelt glemmer, husker, opphøyer, og så videre.
Jayapalans paviljong er fylt med informasjon, som flere av de andre. Den inneholder et stort spenn av medier og utrykk, og kunstnere som Fadlabi, Charlotte Bik Bandlien, Aarti Sunder og Lucie Kåss viser arbeider.
– Vi viser alt fra Wikihows-tips til en dyster realitet til eldgammel tamilsk klassisk musikk, tekster og videoverk som omhandler antropologi, psykologi, undertrykte nasjoner, animasjoner og poesi.
– Hva er utfordringene med å kuratere en utstilling på nett?
– Jeg synes det var veldig lite utfordrende. Mye i livet er egentlig lettere digitalt, synes jeg.
– Når The Wrong Biennale har blitt omtalt tidligere er det ofte snakk om vanskeligheten med å jobbe med digital kunst fordi det ikke er et tilstrekkelig stort marked for det ennå. Hva tenker du om dette?
– Det kommer vel an på hvilket marked man tenker på. Kunst og dens inspirasjon er utrolig tilgjengelig når den er digitalisert. Så The Wrong er den mest folkelige biennalen som finns vil jeg si. Men økonomisk markedsverdi er vel ikke til stede i samme fromat.
Det vanskelige markedet
Et spørsmål som automatisk dukker opp i møte med kunst på nett er hvorvidt den blir borte i strømmen av alt annet innhold som vi også konsumerer via samme format. The Wrong fikk en del presseomtale da de startet opp i 2013, men denne har tilsynelatende sunket de siste to utstillingsrundene. På spørsmål om hvorfor sier Quiles Guilló at han tror det er tilfeldig.
– Vi får de fleste presseforespørslene under utstillingsperioden. Vi har heller ikke noen dedikert pressebyrå som pusher prosjektet, og all medieomtale vi har fått siden 2013 har vært spontan.
– Hvor tror du at det digitale kunstmarkedet er på vei?
– Jeg har ikke særkompetanse eller relevant bakgrunn til å snakke om kunstmarkedet, så jeg tror jeg må la noen andre svare på akkurat det.
– Hvordan overlever da festivalen?
– Vi er en desentralisert organisasjon uten noen finansiell støtte. Ingen sponsorer og ingen tilskudd. Men hver paviljong og ambassadene kan finansiere seg selv via sponsorer, institusjoner eller andre samarbeid. Ambassaden i Sao Paulo har for eksempel et budsjett på 100 000 amerikanske dollar.
