Ny utstilling på Munchmuseet

Munchmuseets nye utstilling er best med lukkede øyne

Utstillingen om Paul Gauguin og Edvard Munch byr på et utdatert kvinne- og etnosyn og viser et sterkt behov for å satse på nye kunstnerskap.

Munchmuseet åpner denne uken nok en utstilling i sin [mannlig kunstner]+Munch-serie. Denne gangen står den franske post-impresjonisten Paul Gauguin (1850-1920) for tur, sammen med Edvard Munch, i utstillingen som har fått tittelen «Med lukkede øyne».

Det ligger an til konseptuell suksess. I de fleste generelle kunsthistoriebøker finner man nemlig Gauguin og Munch i samme kapittel, og i første omgang virker det naturlig at Munchmuseet – som en forlengelse av den tidligere Vincent van Gogh + Munch-utstillingen – har valgt å sette Munch opp mot Van Goghs bro, Paul Gauguin.

Van Gogh + Munch-utstillingen søkte likhetene mellom de to symbolistene, men når Munch møter Gauguin påpeker kurator Ute Kuhlemann Falck at likhetene var vanskeligere å spore. Det er fint, for til nå har samarbeidene vært knagget på mange søkte referanser mellom Munch og de aktuelle kunstnerne.

«Med lukkede øyne» fremstår dermed som en mindre pretensiøs fremstilling av kunstnerne, heller med fokus på den gjennomgående tekniske røde tråden: Trykk. Gauguins ulike grafikkverk, presentert kronologisk, supplert med Munchs grafiske trykk (og noen utvalgte malerier.)

(Foto: Ole Kvavik, © Munchmuseet.)

Bekrefter kvinner som horer og Madonnaer

Men det trenger ikke være ubegrunnet at tematikken som opptas i bildene ikke kommer med noen stor konseptuell forklaring. For utover at både Gauguin og Munch har arbeidet med ulike trykkteknikker ved siden av maleriet, er det åpenbare konseptet, i alle fall fellesnevneren, at de begge avbilder lettkledde jenter ned i tolv års-alderen.

Da opplever vi det som fullstendig absurd at dette ikke problematiseres i nevneverdig grad gjennom utstillingen – til tross for at nettopp jentebildene fungerer som en sekundær rød tråd gjennom utstillingen. I det hele tatt er to av de mest problematiske bildene kuratert til å henge ved siden av hverandre, og det kan virke som at Munchmuseet har tatt utstillingens tittel bokstavelig og lukket øynene for de vanskelige aspektene som ligger i både Munch og Gauguins motiver.

Dette blir særdeles tydelig mot slutten av utstillingen hvor Munchs «Pubertet» (1894) vises side om side med Gauguins «Jente med vifte» (1902).

Paul Gauguins verk «Jente med vifte» (1902). (Foto: Jens Nober, © Museum Folkwang Essen).

De to maleriene viser rett og slett avkledde ungpiker. Denne delen av utstillingen har Kuhlmann Falck valgt å kalle «Empati» fordi hun mener at disse kvinnene «i motsetning til [andre] ganske stereotype fremstillinger av mystiske kvinner fremstår (…) som troverdige individer».

Vi stiller oss skeptisk til denne uskyldiggjøringen av Munch og Gauguins kvinnebilder. Helt ærlig, opplever vi ikke at de skiller seg nevneverdig fra andre tradisjonelle kvinneavbildninger – også her er alle enten hore eller Madonna.

Det er rett og slett overraskende hvor lite Munchmuseet problematiserer kvinner som modeller og objekter, særlig når de er tolv år gamle, og i en parallell debatt om at Bjarne Melgaard tar for mye plass på Ekely (som i følge motstanderne skal være Edvard Munchs område for alltid) blir vi stadig påminnet om at det er høyst på tide å gi større plass til nye norske kunstnerskap for å utfordre det ikke bare utdaterte, men det til nå ganske kjedelige kvinnesynene.

Edvard Munchs verk «Pubertet» (1896) het tidligere «Modell for første gang». (Foto: Danby Choi).

Under pressevisningen stopper det lengre opp ved Edvard Munch-maleriet «Pubertet». Kuratoren nevner at hun ikke vil forsvare det umoralske ved begge kunstnernes bruk av unge jenter som objekter, men begynner raskt å forsvare det likevel, med kunstsnakk om empatien som ligger i bildene: «Motivene spenner fra sårbare jenter som opplever angst i møte med voksenlivet, til voksne kvinner fanget av konvensjoner eller sykdom. Pubertet viser en ung jente, som snart skal bli kvinne, og som bærer på de tunge sidene ved å snart bli voksen, som innebærer å gifte seg og å få barn. Jeg ser en frykt.»

Vårt Lands kunstkritiker Kjetil Røed sier at det ikke ligger noen form for erotikk i bildet.

Morgenbladets kunstkritiker Oda Bahr legger til at «Man kan ikke tillegge verket våre egne spekulative tanker, det blir for meg uinteressant. Dette er helt uerotisk».

Men interessant nok het bildet i sine unge år «Modell for første gang», før Munch endret tittelen til «pubertet».

For oss blir det interessante hvor mye bildets innhold endrer seg med tittelen. Alle er enige om at de ser frykt i den lille jenta, men om det er for voksenlivet (osv., osv., osv., osv., ref. kuratorens forklaring) eller om man ser frykt for den ubekvemme situasjonen som modellen har blitt utsatt for – som en naken, tolv år gammel modell for første gang – kan man som museumsgjenger selv ta stilling til.

Eventuelt så kan du lukke øynene.

(Foto: Danby Choi.)

Utforsker det ville og primitive uten å se at han selv er vill og primitiv

Ikke bare er Gauguin- og Munch-samarbeidet atter et mannssamarbeid på Munchmuseet: Utstillingen introduserer en rekke problematiske bilder som skiller Gauguin og Munchs samtid fra vår egen. Kvinnesynet er én ting, etnosynet er et annet.

Gauguins ytterst problematiske motiver fra Tahiti oppleves like estetisk tilfredsstillende som forferdelig smakløse.

For Paul Gauguin var både sjømann og børsmegler før han bestemte seg for å bli kunstner, og som mange hvite kunstnere reiste han langt for å utforske det primitive (kunstnerskapet plasseres ofte under primitivismen.)

På Tahiti ga Gauguin ut det satiriske magasinet «Le Sourire», som ble utgitt i ni utgaver fra 1899 til 1900, hvor han «raser» mot de franske kolonimyndighetene på Tahiti.

Men Paul Gauguins egne Tahiti-ekskursjoner, frelsen han videreformidler og det satiriske raseriet mot franske kolonimyndigheter oppleves heller som et ekstra lag med satire om Paul Gauguin selv.

Her kommer en hvit, intellektuell mann fra det siviliserte Frankrike for å kjenne lukten av det ville og det primitive. Han maler de eksotiske omgivelsene, og skriver brev til venner om at disse bildene en gang vil ha verdi.

Gauguin skal nemlig også ha skrevet entusiastisk til sin venn Émile Schuffenecker om å høre lyden av sine tresko slå mot granittjorden: Han elsker den grove og dempede tonen, «jevn og kraftfull, som jeg prøver å oppnå i maleriet». Lol. Ja, da, vi har sitert en over hundre år gammel iMessage uten emojis, men Gauguin var utvilsomt forelsket i det ville og det primitive, og derfor skulle han forsvare tahitianerne mot en kultur, som han definitivt selv var en del av, uten helt å se det selv. «Love makes you blind», som man sier på engelsk. «Med lukkede øyne», kanskje, på norsk?

Til en viss grad er Gaugins motiver dokumentariske, men hans dyrking av «det naturnære» blant tahitianerne fremstår som en eksotifisering uten like: Menn som bærer bananer, og unge jenter i 12 års-alderen, nakne, som han gjerne pulte på si.

De unge jentene var ikke bare Gauguins modeller, men omtales også som Gauguins sexslaver under hans hyppige besøk til Tahiti. Klart er det problematisk, og særlig fordi kunstneren hadde etterlatt sin egen kone med fem barn i Danmark, mens han «beskyttet tahitianere mot andre hvite menn.»

Det er kanskje snarere Gauguin som er den «ville og primitive».

Bildene er riktignok over hundre år gamle, men det blir problematisk, sett og hyllet i dagens lys. Senest i fjor ble urbefolkninger utstilt som eksotiske souvenirer for den hvite kunsteliten på Veneziabiennalen, som møtte sterk og fortjent motstand.

Munchmuseets nye utstilling vekker derfor snarere et behov for å satse sterkere på nye norske kunstnerskap. Alt var ikke bedre før.

(Foto: Ove Kvavik, © Munchmuseet.)

Bra på overflaten

Den grundige gjennomgangen av de grafiske verkene og de ulike grafiske teknikkene, er uten tvil det som gjør utstillingen verdt å få med seg. Gjennom utstillingen blir vi introdusert for ulike trykkteknikker, som litografi (trykk med steinplate), zinkografi (trykk med sinkplate) og ulike varianter av tresnitt.

Dette kommer særlig fram der utstillingen viser tre varianter av Munchs «Kvinnehode mot stranden» (1899) med Munch trykkplater foran. Her får man god innsikt i hvordan Munch helt konkret lagde sine «puslespilltrykk», en teknikk man sier at han innførte.

Dette er også utgangspunktet for trykkverkstedet Munchmuseet har åpnet i forbindelse med utstillingen, hvor publikum har anledning til å trykke sin egen versjon av «Kvinnehode mot stranden». Et fint grep, som gir publikum muligheten til å tilegne seg praktisk kjennskap til tresnitt.

(Foto: Ove Kvavik, © Munchmuseet.)

Best med lukkede øyne

«Med lukkede øyne» er best med øynene lukket: Når du velger å være en ignorant estetiker som ser forbi de underliggende utfordringene med det utdaterte kvinnesynet og det generaliserende, etnosentriske verdensbildet som er opplagt i møte med Gaugins bilder fra Tahiti.

Utstillingen består av en imponerende privat samling (som Munchmuseet ikke vil røpe eierskapet til), mesterlige enkeltverk og et utmerket utstillingsdesign: «Med lukkede øyne» vises i en black box (veggene er sorte), med ulike fargerike halvrom hvor man får et dypdykk i utvalgte grafiske serier av Gauguin. Den vellykkede estetikken, bøter imidlertid ikke på den underliggende problematikken som museet velger å overse.

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2018 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.