Anmeldelse av Niels Henning Falk Jensbys debutroman «Techno».
Gutter, sex, dop, festing, eufori og bakrus. Eksplisitte skildringer i grenselandet til klamme, erotiske klisjeer — uten å tippe over i pinlig pornografi. Slik vi liker det.
Niels Henning Falk Jensbys debutroman «Techno» følger to navnløse gutter som først treffer hverandre på klubb i København. De deler extacy og tisser på hverandre, før de går videre til en park der brødre “knepper” en søt gutt på omgang. Så til stranden og sjøen hvor “de slappe gullige pikke” endelig kommer.
Boken er fortalt som i konstant bakrus der livet flyter forbi uten hovedkarakterens innflytelse, mens helt andre ting fanger hans oppmerksomhet:
“Du er ude på badeværelset. Du vasker dig. Skylder glidecremen, afføringen af deg, mens jeg ligger her og langsomt mærker den størkne omkring mig. Jeg kan ikke undgå følelsen af, at jeg skal ligge i den her størknede harpiks resten af mine dage. At jeg er ved at blive indkapslet i rav. En amulet.”
Bakrusen gjør fortelleren slapp, sløv og likegyldig til kroppslige uhell og andre ting han utsettes for. Samtidig virker bakrusen å gjøre ham mer mottakelig for ulike inntrykk, som denne amuletten i rav, og vi husker ikke å ha lest noen annen bok der karakteren dag-drømmer om å innkapsles i en harpiks av bæsj og kroppsvesker.
Jeg har heller ikke lest en skandinavisk bok som handler så eksplisitt om sex mellom gutter, eller sett noen porno for den saks skyld, som diskuterer problemet med analsex og avføring.
I en annen scene er fortelleren sentrum for en “gangbang”, her omtaler han kroppen som et modtagende objekt for en anonym masse av kroppsdeler, lyder av beltespenner, stønning og hvisking:
«Det varer for evigt. Det lader til, at der er uendelige, der vil tage del i den her anonyme fælleskropp», registrerer han uten følelse. Istedenfor fikserer han oppmerksomheten om en grønn plante, som om han har tredd ut av kroppen og betrakter den fra avstand.
En skulle tro at å ha sex med et utall mennesker samtidig ville være en altoppslukende opplevelse, istedenfor er scenen fortalt svært monotont og uten hengivenhet, sex som skal være ekstatisk er sjelden det, men oftere preget av «crystal dicks» — slappe pikker bedøvet av dop og likegyldighet. Den kjølige fortellermåten redder boken fra å være en pinlig erotisk novelle og gjør det dessuten mulig å undre seg over hvorfor karakteren er med på leken. Hva får han ut av det?
Det kan også være noe kjølig over musikksjangeren boken henter tittelen fra, og som technomusikk veksler fortellingen mellom intensivering, ekstase og nedtur.
I en av bokens få meningsfulle samtaler omtales techno som en mulighet til at transcendere sin egen krop […] for at tage del i en slags tidløs maskinel kontinuitet. Og å overgå den skrøpelige kroppen til fordel for maskiner virker å være et gjennomgående tema. Boken levendegjør fantasien datingapper som «Grindr» lover — der en uendelig rekke gutter alltid står klare til å pule på umiddelbar varsel. Her er det som om alle følelsesmessige relasjoner foregår via teknologien, slik at det kun er kroppene som møtes for å ha sex med «no strings attached».
De andre guttene i boka kalles for Brødre og er […] en slags skyggeorden, der arbejder under samfundets overflade. Hovedkarakteren husker ingen av ansiktene deres, hvem de er eller hva de heter.
På «Grindr» finnes det alltid profiler som klager og lengter etter dype relasjoner, kjærester og familielykke, og «Techno» virker å gi disse profilene delvis rett når sex vanskelig lar seg kombinere med snakk og følelsesmessig tilknytning. Allikevel, brødrene kjøper dop av dealeren “Far”, og de ganske kleine kallenavnene indikerer noe overtydelig en type incestuøs sekt der alle før eller siden har sex med alle.
Samtidig sier sekten noe om hvilken intimitet det kan finnes i møter som bare handler om å pule, og lik technomaskinen på dansegulvet virker sekten som en mulighet til å delta i et større, anonymt, fellesskap.
Det anonyme fellesskapet betyr få forpliktende relasjoner og gir hovedkarakteren en type frihet til å gjøre og treffe hvem han vil, men en frihet som også kan bety meningsløse relasjoner og ensomhet. Vi får aldri vite hvor mange ganger karakterene må innom venterommet på Olafia, eller et annet lignende kontor for seksuelt overførbare sykdommer, og hverken hovedkarakteren eller brødrene virker spesielt friske; de er livløse og svært magre, eller afpillet, med sorte, svettende pupiller, og et gult skjær i huden.
I motsetning til maskinen kan ikke kroppen fortsette for evig, anonymitetens frihet i de utelukkende kroppslige relasjonene truer med å viske ut hele hovedkarakteren og når ekstasen er over står utmattelse og arbeidet med å vaske kroppen tilbake, alene. Kroppen truer med forfall og forråtnelse, den øser ut med væsker og avfall, urin, avføring, svette, sæd, glidemiddel. Spesielt etter en scene midtveis i fortellingen tar forråtnelsesprosessen overhånd og hverdagslige oppgaver blir utmattende og uendelig tidkrevende. Hovedkarakteren går ikke på jobb, men å holde kroppen i sjakk virker som en fulltidsstilling. Knærne knirker, alt klør, huden tørker inn, og mange scener går med til å pille vekk død hud som legger seg i hvite flak på baderomsgulvet.
«Techno» handler om total dekadanse forbundet med sex, dop og festing; om å forfølge begjæret til du står i fare for å miste alt, og jeg lengter etter å lese flere bøker som denne.
