Den nye kollekten sendes verden rundt.
Perry Chen befinner seg i New Orleans. Han vil hente inn et par djer til neste års Jazz Fest, en musikkfestival i sørstatsbyen, men pengene strekker ikke til. Tanken på at publikum ikke får være med på avgjørelsen blir værende med han. «Hva om folk kan binde seg til å kjøpe billetter til en konsert via en nettside? Og om det kommer inn nok penger, blir folk trukket for pengesummen og konserten gjennomført?” tenker han for seg selv. Det nærmer seg slutten av 2001 og ideen til en av verdens største folkefinansieringsnettsider var født.
I dag, fjorten år etter at ideen kom til Chen, har 5,5 millioner mennesker støttet 55,000 prosjekter gjennom nettsiden Kickstarter med 943 millioner dollar. Crowd funding eller folkefinansiering, som språkrådet godkjente som et norsk uttrykk 18. september 2013, defineres som den samlede innsatsen til enkeltpersoner som danner et nettverk og bidrar med penger. Man støtter tiltak som er startet av andre personer eller organisasjoner, ofte via internett.
Det finnes flere nettsteder som tilbyr en plattform til finansiering av ulike prosjekter, blant annet GoFundMe, nevnte Kickstarter og norske NewJelly. Sistnevnte ble startet opp i 2010 av blant andre programleder Jacob Berg Thomassen, programleder og Turboneger-medlem Thomas Seltzer og plateprodusent og forlegger Christer Falck. Ved hjelp av denne plattformen har blant annet Christopher Nielsen fått finansiell støtte til filmatiseringen av «Rulletrappen» fra 1999. Seltzer beskrev fenomenet som «en revolusjon nedenfra» overfor DN.
ÅTTE ÅR.
I 2001 var Chen for fokusert på sin egen musikk til å gjennomføre ideen. Det var først da han flyttet til New York fire år senere at han begynte å leke med tanken igjen. Der møtte han Yancey Strickler, som siden skulle bli med på å grunnlegge Kickstarter. De kjøpte seg et whiteboard, overtalte noen venner til å donere en slant penger og begynte å skissere en nettside som kunne kickstarte prosjekte.
Ett år senere møtte de den tredje grunnleggeren, Charles Adler, gjennom en felles venn. Dagen etter første møte, var Adler med på prosjektet. De la grunnrammen for nettsiden, men ingen av dem kunne kode. De møtte en vegg.
Sommeren 2008 ble det endelig fremgang i prosjektet. Flere nye bidragsytere kastet seg på og gjorde det mulig å lansere siden 28. april 2009. De spredte ordet så godt de kunne og etter hvert begynte prosjekter som trengte finansiering å dukke opp.
Et av de første var bokprosjektet Designing Obama, hvor designeren bak Obama-kampanjen, Scott Thomas, sammen med kunstnere som deltok med ham, lanserte en bok som dokumenterte den historiske kampanjen. Siden har det hver dag dukket opp nye prosjekter og nye bidragsytere som spytter inn nye summer. Kickstarter-finansiering er blitt en del av pensum ved det anerkjente Stanford-universitetet i USA.
KOLLEKTIV DRAHJELP.
Et av de første tilfellene av folkefinansiering vi kjenner til, var i 1884 da det manglet økonomiske midler til sokkelen til Frihetsgudinnen i New York. Avisforelegger Joseph Pulitzer oppfordret det amerikanske folket til å donere penger gjennom sin avis New York World. I løpet av seks måneder hadde han samlet inn over 100,000 dollar. Mer enn 125,000 mennesker bidro med mindre summer, på rundt én amerikansk dollar hver.
Det finnes ingen grenser for prosjekter folk ønsker å realisere. Det kan være alt fra støtte til kriserammede områder, journalistikk, kunstnerstøtte, politiske kampanjer eller startkapital til nye bedrifter. Til og med adopsjon. Mulighetene er uendelige. Mange bruker slike plattformer til å få støtte til filmprosjekter. Med fjorårets filmkutt i statsbudsjettet, kan det bli mer aktuelt enn noen gang å fri til publikums lommebøker.
FOLKEFINANSIERING I NORGE.
Filmatiseringen av boken Pornopung av Mads Larsen er kanskje et av de mest kjente eksemplene på folkefinansiering vi har i Norge, og en av de første som benyttet seg av internett for å nå ut til publikum. Filmen er regissert av Johan Kaos og produsert av blant andre Ravn Wikhaug fra Feil Film AS. Totalbudsjettet på filmen var på 8.2 millioner kroner, og mya av det ble folkefinansiert.
Wikhaug og Kaos var nysgjerrige på fenomentet folkefinansiering og bestemte seg for å teste det ut for å delvis finansiere 2013-filmen.
– Vi kom rimelig sent i gang. Det tok en del tid å sette opp nettsiden, men vi er fornøyd med at vi gikk for å gjøre det. Prosjektet ville nok ha blitt gjort på en eller annen måte uten dette, det er rett og slett fordi vi er for ukuelige i viljen og naiv i troen på å droppe det, forklarer Wikhaug.
Ofte får bidragsyterne en ”premie”, som varierer ettersom hvor stort beløp man donerer. Noen tilbyr til og med muligheten til å bli kreditert som med-produsent på et prosjekt for en viss sum penger. Feil Film utlovet forskjellige gavedusører til økonomiske bidragsytere til Pornopung.
– Vi gav, avhengig av hvor mye en bidro, alt fra dvd til billetter til premieren og middag med regi og skuespillere, Wikhaug.
Istedenfor å benytte seg av en allerede etablert nettside, bygget de opp sin egen plattform. De forsøkte også å ty til andre virkemidler og hadde hele tre innsamlingsaksjoner.
– Vi fikk en del oppmerksomhet fra mediene, i og med at vi startet det opp like før innspilling. På vår andre kampanje, sto Fønd.no for lanseringen, uten stort hell. På tredje forsøk gikk vi inn i et samarbeid med sms-tjenesten Eurobate og de sendte ut meldinger til en spesifisert målgruppe. Dette fungerte også godt.
I tillegg brukte de sine kontaktnettverk og sosiale medier.
– Det var ekstremt tidkrevende å bygge opp en egen kampanje og holde kontakten med publikummet som bidrar, sier Wikhaug.
ET GLOBALT FENOMEN.
I USA fikk filmskaperne Andrew og Carissa Gallo, kjente bidragsytere til livsstilsmagasinet Kinfolk, adoptert datteren Rinah fra Uganda gjennom økonomisk støtte fra fremmede som ønsket å se dem lykkes i sitt ærend.
Da den New York-baserte fotografen Jonathan Waiter ble diagnostisert med kreft, opprettet han en GoFundMe-side for å få råd til den medisinske behandlingen. Som vi vet, koster det fryktelig mye å være syk i USA. I mellom behandlingene og når han er frisk nok, deler han prosessen med bidragsyterne på siden.
Rett før jul brant leiligheten i New York til den britiske artisten og musikkprodusenten Devonte Hynes’, bedre kjent som Blood Orange, ned. Blant annet hunden hans omkom. Like etterpå opprettet moren til kjæresten hans umiddelbart en GoFundMe-side for å hjelpe dem. I løpet av 24 timer var målet på 5,000 dollar nådd og vel så det. Det ble samlet inn over 24,000 dollar til paret. I ettertid bestemte Hynes seg for å donere pengene til veldedighet.
KJØPER EGEN DELTAKELSE.
Responsen fra publikum ga avkastning for Pornopung og Feil Film AS. De fikk inn omlag 200.000 kroner av publikum. Mellom 150-250 personer støttet prosjektet fra egen lomme.
– Fordelen med prosjektet var at det var basert på en bok som i sin tid solgte 70.000 eksemplarer, og hadde en allerede etablert fanskare, som igjen var med på å bidra til at filmatiseringen kunne skje, forklarer Wikhaug.
– Det at folk støtter et prosjekt som enda ikke er realisert etablerer en ambassadørskare som vil tale til fordel for prosjektet. De som tror såpass på prosjektet at de putter sine egne penger i det for å se det bli realisert, vil også spre ordet om filmen og starter da en ord til munn-spredning som alle prosjekter er avhengig av, sier han.
VEKKER INTERESSE.
Generalsekretær i Norske Film-, TV- og spillprodusenters forening, Leif Holst Jensen, synes spleiselaget er interessant.
– Folkefinansiering kan utvikles videre. Foreløpig er dette først og fremst et veldig godt markedsføringsverktøy som skaffer en stor lojal og engasjert tilhengerskare. Hvis man er heldig, og har noe som er interessant, sier han.
Han tror det først og fremst vil fungere for allerede eksisterende eller kjente merkevarer.
– Vi har ennå ikke sett det i større skala for norske prosjekter. Vi har en del eksempler fra dokumentar, men det er ofte mer saken som mobiliserer enn filmen. Det norske markedet er lite, og norskspråklig film får neppe dette som noen primær finansieringskilde.
Den største utfordringen for filmprosjekter mener han, er å mobilisere tilstrekkelig forhåndsfinansiering til at man kan sette i gang. Det er vanskelig å hente inn lån eller kreditter i den størrelse man trenger. Folkefinansiering kan potensielt vise andre investorer og finanseringskilder at det er en reell interesse for prosjektet på forhånd.
– Det er ikke mulig å lage film i stor skala og på et høyt nok nivå til å konkurrere med de beste i verden på hjemmemarkedet uten offentlig støtte. Allerede i dag er den private andelen av finansiering større enn den offentlige. Folkefinansiering kan være et verktøy til å vise at det eksisterer en interesse, men neppe som hovedfinansieringskilde, sier han.
Han tror at folkefinansiering, eller annen form for dialog med publikum, er noe vi vil se mer av .
– Publikum er kompetent og engasjert. Dette kan filmskapere benytte seg av, samarbeide med, utfordre og leke med. Med nye distribusjonsformer vil vi også kunne se kortere formater bygget opp av delvis noe som er folkeskapt og noe som er profesjonelt. Dette kan gi nye spennede fortellinger. Fortsatt har publikum behov for historiefortellere, proffe historiefortellere, og de beste vil vite å ha dialog med sitt publikum for å engasjere enda mer, sier han.
SUKSESSHISTORIE.
Kickstarterfinansiert kunst har vært utstilt hos MoMA, Whitney Biennial, Kennedy Center, Walker Art Center, Smithsonian, og ved American Folk Art Museum. Nesten ti prosent av alle filmene ved Sundance, Tribeca og South by Southwest filmfestivalene i 2012 var finansiert via Kickstarter. Seks filmer som har fått pengestøtte gjennom nettsiden har blitt Oscarnominert, og én av dem, Inocente, vant Oscar i 2013 for Beste kortfilmdokumentar.
Også politikerne har kastet seg over folkefinansieringen. I oktober i fjor var det en høring i EU- kommisjonen om folkefinansiering. De ønsker å lage et rammeverk for denne type finansiering for å redusere risikoen for deltagerne. Foreløpig har de kun innkalt til en idemyldring rundt temaet med et nettbasert spørreskjema som lå ute frem til nyttårsaften 2013.
Medaljen har også en bakside, og det finnes flere tilfeller hvor prosjekter har nådd sine økonomiske mål og etter det har det blitt tyst. Realiseringen uteble.
De fleste nettbaserte aktørene som tilbyr en plattform for å presentere de forskjellige prosjektene, fraskriver seg alt ansvar. Man må sette sin lit til at de menneskene man velger å støtte, står for sitt ord. Det er kun om det økonomiske målet de har oppgitt ikke blir nådd, at man får tilbake pengene. Alt annet er basert på troen på mennsket og samvittighet.
Ravn Wikhaug kommer til å benytte seg av konseptet igjen.
– Absolutt, men jeg vil anbefale å gjøre kampanjen internasjonal med engelsk eller spansk som språk da det åpner opp for et større publikum å nå ut til. Vi opplevde at nordmenn ennå ikke er så vant med denne typen finansiering, selv om man kan argumentere for at det er nettopp fra kirken at dette fenomenet stammer fra, med lang historie, sier han.
Artikkelen var først publisert i Subjekts fremtidsnummer, oktober 2014.
