– Jeg bør spørre deg. Vi har jo svært stor aldersforskjell, så jeg synes det er meget interessant å høre om du i det hele tatt synes at maleri er noe bra? Eller skulle man liksom sløyfet hele maleri?
Mer presist 65 år. Kunstneren Irma Salo Jæger har levd 65 år lengre enn meg, og når vi nå sitter sammen i hennes atelier på Lilleborg i Oslo er hun ivrig etter å høre hva den yngre generasjon synes om maleri, om sanseopplevelser og om å konsumere kunst gjennom en skjerm.
13. januar i år åpnet den retrospektive utstillingen På en varm dag på Henie Onstad Kunstsenter, hvor museet viser en rekke malerier fra Irma Salo Jægers lange karriere.
Det store atelieret er høyt under taket og har enorme vinduer som slipper dagslyset inn. 88-åringen begynte å jobbe her for ti år siden, etter at arkitekten Sverre Fehn utformet renoveringen av bygget.
– Det er et meget godt arbeidssted.
– Jeg leste om det i katalogen til utstillingen.
– Ja den der forhistorien. Jeg har ennå ikke lest denne. Jeg gruer meg litt for det er alltid gjengivelse av bilder for eksempel.
– Du liker det ikke?
– Det er noe som er veldig fint, men jeg finner jo alltid noe feil, det er klart det. Jeg kjenner bildene så godt, så jeg skvetter til. Så jeg merker at jeg sov litt stykkevis og delt i natt, fordi jeg først i går kom så langt at jeg begynte å se etter.
Fargeeksperten
Salo Jæger er født og oppvokst i Finland og bosatte seg i Norge etter å ha tatt en magistergrad i kunsthistorie i hjemlandet. Siden har hun hatt en omfattende kunstnerkarriere. Av kunstvitere beskrives hun som en ekspert på farger. Hun jobber med et nonfigurativt formspråk og er inspirert av kunstnere som Wassily Kandinsky, Paul Klee og Piet Mondrian. Hun har hatt fokus på fargeteori og geometri og holder seg til gamle teknikker. På atelieret henger det store malerier på veggene og det er tydelig at farge, form og lys er i fokus. Til og med den hvite malerfrakken Salo Jæger har på seg er full av små fargeflekker.
– Tidigere har du sagt at «For å lære å kjenne og å bli venner med alle fargene er det best å begynne med de minst lyssterke fargene». Med en lang karriere bak deg, kjenner du alle fargene nå?
– Nei, sier Salo Jæger.
Hun smiler når hun snakker om farger.
– Det er et uendelig arbeid å bli kjent med alle fargene.
– Har du en favorittfarge?
– Det er jo den varme gulfargen ville jeg si. Eller som favorittfarge vet jeg egentlig ikke, altså å kalle det favorittfarge. Men la meg si at det liksom er et slags holdepunkt da, som jeg veier eller stemmer de andre fargene mot.
Fargemesteren
I anledningen ny, stor utstilling har Salo Jæger snakket opp og ned, fram og tilbake om sin egen karriere og virke. Det er tydelig at hun liker bedre å forholde seg til det som er her og nå, men i samtale med en som har hatt en så lang og omfattende produksjon er det umulig å la være å spørre om hva hun synes har vært den største hendelsen i karrieren.
– Når jeg nå igjen må kaste blikk tilbake, hvilket som jeg er så lei av at jeg blir aldeles galen, sier hun og ler beskjedent.
– Okei, så synes jeg nok at den utstillingen jeg hadde i 1968 på Kunstnernes hus som arbeidsprestasjon var betraktelig. Det var altså et så vågalt forsøk at nå i ettertid tenker jeg; hva mennesket tør å sette i gang med!
For utstillingen i ’68 presenterte Salo Jæger malerier som var mer lekne, frihetsinspirerte og eksperimenterende enn hennes tidligere verk. Men det som skilte denne utstillingen mest fra tidligere og senere praksis var kinetiske skulpturer. Salo Jæger spretter opp fra stolen rundt det store bordet i atelieret når vi snakker om utstillingen, og leter fram en billedbok. Hun finner et bilde fra Kunstnernes hus som viser en av skulpturene som gjennom bevegelse skulle kaste lys og farger på veggene.
– Denne var i trapperepos i Kunstnernes hus. Den hang bare i en nylontråd, sånn som man buker til fiskestang. Og vi visste ikke om det ville funksjonere. Men så gikk den rundt da, av luftstrøm. Og det var også for oss en utrolig overraskelse, meget vakkert. Stille roterte den rundt, og kastet bilder på veggene.
En verden for alle
Den lille kinetiske skulpturen, skovleskulpturen, som Salo Jæger snakker iherdig om, er det også utstilt en modell av på Henie Onstad. I tillegg til denne, er flere av maleriene fra utstillingen i 1968 med, blant disse tre med navn “Utkast til verdensflagg”. I prat med kuratoren av utstillingen På Henie Onstad har Salo Jæger fortalt at bakgrunnen for disse var fremtidstroen 60-tallet var preget av, og troen på en demokratisk verden uten grenser.
– Hva tenker du om verden i dag?
– Det er jo naturligvis en forstyrrende faktor hele tiden. Verdensflagget er like aktuelt i dag som det var den gang. I håp om at alle mennesker på jorden skulle få det godt. Men det er jo ikke kjekt nå.
– Synes din opplevelse av verden i verkene dine?
– Jeg tror at jeg kan sjalte ut de tankene. Eller, om jeg sier at jeg sjalter ut så er nok ikke det helt riktig sagt. Et menneske bærer det jo i seg hele tiden. Det gjør du og, du synes også det er ille når man behandler mennesker dårlig og er uenige og strider. Vi har alle disse tankene i oss selv om vi så må sjalte det ut når vi skal konsentrere oss om en bestemt ting. Hvordan det måtte påvirke meg for eksempel i mitt arbeid er ikke godt å vite. Jeg går ikke programmatisk inn for å si at «her er krigen i Syria», men som menneske er det vel i meg.
Sanseopplevelser for helsa
Det er på spørsmålet om hvorfor hun synes at vi mennesker trenger slike komposisjoner av form og farge som hun lager, at Irma Salo Jæger vil vite hva jeg synes. Synes de unge i dag at det er verdt å holde på med maleri i det hele tatt? Uten å kunne svare for alle «de unge» sier jeg ærlig at jeg selvfølgelig synes det har en verdi — det er en opplevelse å se maleriene hennes.
– Men kunst konsumeres jo i stor grad via en skjerm nå for tiden, blant oss unge. Hva tenker du om det?
– Du, det synes jeg er et veldig interessant spørsmål.
Salo Jæger peker på et stort maleri der blått og rødt veies og stemmes opp mot hennes holdepunktsfarge, den varme, gule.
– Denne materialiteten, det får du jo ikke på en skjerm, så det er jo to vidt forskjellige ting. På skjermen får du tingene gjennomlyst, i motsetning til her. Her møter du stoffet, og du ser størrelsene i forhold til deg selv. Du får et helt annet forhold til bildet når du kan måle det med dine egne mål. Du kan gå i mindre og større avstand og du kan flytte på det.
– Skjermen er helt ensporet så noen kunstopplevelse kan du ikke forvente deg. For det som vi vil kalle en kunstopplevelse er jo at du sanser med hele deg. På skjermen blir det knapt nok en observasjon.
– Hvorfor synes du farger og form er viktig å sanse?
– Vi har jo også noe som heter fargeterapi. Det er noen som driver med det. Man mener at det har en terapeutisk virkning på mennesket. At den vekker våre sanser, og hvis vi er sansende mennesker så er vi friske. Sansene gir beskjed til litt av hvert i vårt vesen, sier Salo Jæger og smiler.
– Men fargene må jo ordnes på flaten. Så da oppstår formen.
– Hva går man glipp av uten slike sanseopplevelser?
– Da blir man fattig. Livet blir fattig. Tenk nå hvis vi ikke ser, hvis vi ikke hører. Hvis vi ikke reagerer på smak og lukt. Det er ikke bra. Og hvis vi mister vår taktile evne, ikke bra. Da er det vanskelig å leve. Og utenom sansing så er det jo fantasi som også mennesker trenger å ha for et fullverdig liv. Og kunstuttrykk kan jo vekke fantasi, og støtte opp om.
Poesi
Det nonfigurative formspråket kan være vanskelig å sette ord på. Men Irma Salo Jæger prøver i sin navngivning av maleriene. Titlene er poetiske, og i en tidligere utstilling utgjorde titlene til og med et fullverdig dikt hvis man satt dem sammen. Naturen spiller tydelig en viktig rolle i titler som «Utsikt fra en bakketopp – tidlig på dagen», «Rosa mellomrom» og «Noe overskyet».
– Titlene blir til som konsentrat av den opplevelsen en har hatt underveis. Underveis og til slutt.
Altså under arbeidet med verket?
– Ja. Du kan tenke deg, når en roter seg fram så varierer det meget. En gang er det kanskje sånn, så begynner det å virke sånn og så går arbeidet videre og så forandrer det seg, ny atmosfære. Men dette her skal jo da oppsummeres, finnes fram, føres fram en avslutning, som da er dagens overbevisning. Og da kommer de som regel da, de ordene som skal til for å undertegne bildet.
Kunstnerisk intuisjon
Både i titlene og detaljene i Salo Jægers verk virker det som det er en kunstnerisk intuisjon som fører fram. Detaljer som for eksempel et tilsynelatende tilfeldig penselstrøk er med på å gjøre bildet komplett. Hvordan disse blir til kan være vanskelig å gripe fatt i, selv for en som har holdt på med maleri i over seksti år. At maleriet som form er evig spennende for Irma er åpenbart.
– Er de små detaljene i bildene dine planlagte eller er det en slags intuisjon? Jeg bare lurer …
– Jo, jeg skjønner hva du mener, fordi av og til lurer jeg også selv. For det er veldig forskjell på dem.
Salo Jæger peker på midten av et maleri, hvor to farger på en måte deler bildet.
– Bare denne her lille, lille saken her er veldig vesentlig. Når jeg arbeider stående beveger jeg meg. Dette her er vel litt vanskelig å forklare, men jeg er i bevegelse og jeg har penselen. Det er nesten som å spille på et musikkinstrument, og strekene blir da deretter. På et strengeinstrument får du for eksempel mange slag. Det er en god sammenligning, det er som å spille et strengeinstrument. Og så gjelder det å ta vare på de riktige … lydene, eller hva heter det, hva ville du kalle det?
– Bevegelsene?
– Ja, eller at det høres riktig ut. Fordi det kan sikkert ha vært mange slags mislykkede strøk også underveis kan jeg tro. Men når det oppstår et riktig strøk så har det vært en god lyd fra instrumentet.
– Så du merker når det er riktig?
– Ja. Man merker det. Eller når det blir riktig, så ser jeg det. Den streken liksom, den streken sier at den er riktig. Du kan jo si at det ikke er verre enn et vanlig liv for den saks skyld. I dette hverdagslivet som står og går her og nå så har vi jo hele tiden kontakt med oss selv fysisk og psykisk. I tanke og i vårt vesen. Så det er for så vidt den samme beherskelsen, men at man som i musikk, som i billedkunst, regulerer den i henhold til et uttrykk.
Om å gi noe videre
Med en rekke offentlige utsmykninger og et stort fagpolitisk engasjement er det tydelig at Irma Salo Jæger er opptatt av kunstens posisjon i samfunnet. I underetasjen i fabrikkbygningen på Lilleborg har hun opparbeidet et fagbibliotek og har et eget materialverksted hvor hun organiserer kurs i freskoteknikker og mosaikk.
I tillegg til dette er det to andre atelier i bygningen hvor hun tilbyr opphold på åremål til forskjellige kunstnere, to til tre år av gangen. For tiden er det Steinar Haga Christensen og Bertil Gregning som arbeider der. Jeg får en omvisning før tiden min er ute, før Salo Jæger endelig skal komme seg tilbake i arbeid etter en måned med forberedelser til utstilling.
– Jeg prøver å samle trådene, og etterlate noe som andre kan fortsette.
