Den danske kunstneren Troels Wörsel åpner i dag sin sjette utstilling hos Galleri Riis. Vi tok en prat med han om det å komponere en utstilling, kvantefenomener og hans rammemaker fra Firenze.
Det er første gang Wörsel stiller ut i Galleri Riis nye lokaler i Arbins gate i Oslo. Etter å ha stilt kunstneren noen spørsmål over mail stikker vi innom for å hilse på, et par dager før åpning.
– Han er ute for å kjøpe noen materialer, men kommer snart tilbake, forteller en ansatt ved galleriet.
Det gjør ikke noe. Møtet med Wörsels kunst i gallerirommet er overveldende.
Store malerier som speiler hverandre gjennom et stort rom, de mindre maleriene som også er omhyggelig plassert for å skape en helhet, og perfekt lyssetting gir en sterk kunstopplevelse til tross for at det står en stige her, litt materialer der og ikke alt er helt klart.
Og nettopp denne helheten er Troels Wörsel svært opptatt av. I teksten til den kommende utstillingen beskriver han en utstilling som ”an instance of temporary permanence” – en forekomst av midlertidig varighet.
Selvlært
Troels Wörsel er en selvlært kunstner, født 1950 i Århus i Danmark. Siden 1974 har han bodd utenfor hjemlandet, i München, Köln og Pietrasanta i Italia. Han har gjennom hele karrieren eksperimentert med, og utforsket maleriet som form, vært interessert i filosofiske spørsmål, og også arbeidet konseptuelt med for eksempel tekst i maleriene sine.
Når Wörsel kommer tilbake til galleriet hilser han hyggelig på oss, vi gratulerer med utstilling, og han stiller velvillig opp på bilder.
– Men de hadde nok blitt bedre om ikke jeg var i de, ler han.
Han er rufsete i håret, har en tynn boblejakke og camo-bukser på. Han forteller at det har vært utfordrende å arbeide i de nye lokalene til Galleri Riis, som er delt opp i to deler, begge med to rom.
– Det har vært utfordrende, og jeg har tenkt på hvordan jeg kan løse det lenge.
– Men det har vært morsomt og som dere ser begynner det å ta form, og jeg er fornøyd med hvordan det fungerer.
– Hva mener du en utstilling skal være?
– Jeg synes en utstilling skal lage en helhet ut av arbeidene som vises. Det er i stor grad et spørsmål om romlig spenning, som i sin tur gir sammenheng til hele greia. Men under utstillingen understreker denne sammenhengen aspekter ved verkene som ville vært mindre tydelig i en annen sammenheng.
– I teksten til denne utstillingen skriver du om å bruke kvantefenomener i noen av verkene. Kan du si noe om hvilke andre temaer du utforsker i din nye utstilling i Galleri Riis?
– Som alltid er det maleriet og dets muligheter. Hva det kan gjøre, hvordan det gjør det og hvorfor det gjør det. Men nå når du nevner det, ingen av disse maleriene handler om kvantefenomener, hvordan kunne de gjøre det? Jeg har bare brukt bilder av dem fordi de viste en ”grammatikk” av geometrisk ulike typer spor som kunne brukes til å strukturere en mer uforutsigbar type abstrakt maleri.
Maleriene Wörsel refererer til er to store, grønne malerier med klemmer og alluminiumsprofiler. I utstillingsteksten beskriver kunstneren kvantefenomenet han har «lagt til» disse maleriene, som går ut på at partikler med til og med store avstander mellom hverandre umiddelbart går inn i samme tilstand hvis tilstanden til en av dem endres.
Rammemaker fra Firenze
I gallerirommet blir vi ferdig med fotograferingen av kunstneren.
– Hva slags materialer var du ute for å kjøpe?
– Å, det var bare noe for å henge opp disse verkene, svarer han og peker på tre verk i gull som står på gulvet.
– Rammemakeren min fra Firenze var så ivrig og glemte å ha med oppheng, fortsetter han.
Rammemakeren Wörsel snakker om har laget flere store gullrammer til tidligere verk kunstneren har laget. De er håndlaget med lommekniv, og kunstneren snakker entusiastisk om dem. Til denne utstillingen har han laget disse tre verkene som tar utgangspunkt i rammene som er i topp og bunn, med treverk dekket i gullblad mellom seg.
Farger og tekst
Man legger umiddelbart merke til fargene i Troels Wörsels verk. Maleriene i utstillingen er preget av fargene lilla, blått og grønt sammensatt på flater av forskjellig størrelse.
– Farge er først og fremst et middel for differensiering. Men den kan også bli brukt til å mene noe: den kan brukes til å foreslå eller unngå noe. For eksempel, de rutete maleriene handler om oppfatning av rom, og de er blå fordi det støtter en slik lesning. Den grønne fargen jeg bruker valgte jeg på grunn av dens maleriske, tekniske egenskaper. Det er en farge med mye substans, så å si, og kan brukes på mange forskjellige måter. Men jeg har også arbeidet med den fordi den ikke har konnotasjoner av verdensrommet som for eksempel svart eller mørk blå ville hatt. Med de lilla malerine ønsket jeg å gjøre noe med umiddelbarheten og enkelheten i en tegning – derfor denne spesielle lillafargen som ikke, i likhet med de fleste lillafarger, endrer fargetone fra blå til rød når den er blandet med hvitt. Så jeg valgte det for å unngå en koloristisk effekt.
– Flere av de blå verkene dine har tekst på seg. Hvilket potensiale har det å bruke ord i malerier?
– Tekst, eller ord, kan brukes som et billedlig element som i kubisme eller semantisk til å kommentere ting i maleriet, til å styre betrakterens lesning av maleriet, for å gjøre tittelen til en del av maleriet, og så videre…
– Hvilke kunstnere eller epoker i kunsthistorien har inspirert deg mest gjennom karrieren?
På siste spørsmål svarer Wörsel enkelt.
– Velásquez.
Hans største inspirasjon har vært den spanske maleren Diego Velázquez, en av de viktigste kunstnerne i den spanske gullalderen på 1600-tallet.
Vi ser oss rundt i galleriet en siste gang før vi forlater – vi tar nok turen enda en gang i løpet av måneden utstillingen står.
