Roderick Hietbrink (42) fra Amsterdam og Oslo bruker film, performance og installasjoner for å utforske blant annet konflikter mellom det rasjonelle og det instinktive subjektet. Denne helgen stilles både ham og hans arbeider ut på Kunsthall Oslo.
Han er utdannet byggingeniør fra St. Joost i Breda og har en master-grad fra Piet Zwart Institute i Rotterdam i Nederland. Byggingeniøren er tidligere produksjonstekniker ved UKS Oslo, og som kunstner har han vært utstilt i solo- og gruppeutstillinger som Den femte Moskva-biennalen, De Appel og Stedelijk Museum i Amsterdam, Centre Pompidou i Paris og UKS i Oslo, for å nevne noe.
– Kunstformen jeg arbeider med varierer og spørs helt på hvilke spørsmål jeg ønsker å adressere.
Hietbrinks arbeider, ofte film, er kjøpt opp av store offentlige og private samlinger, blant annet av Stedelijk Amsterdam og The Caldic Collection.
– Film er blant mange kalt det ultimate fortellingsmediet, som med lyd og bilde kan bli «uendelig presist». Har denne nøyaktigheten noen gang vært et hinder for deg?
– Jeg tror at film kan være både så didaktisk og obskurt som du ønsker at det skal være.
Didaktikk brukes ofte synonymt med undervisningslære.
– Men jeg er enig i at filmens nøyaktighet gjør feil utilgivelig. Jeg har ofte måttet skyte film på nytt fordi at et lys ikke var på, eller at scenen kollapset. Eller bare fordi jeg ikke helt ante hva jeg egentlig ville filme.
– Hva slags film liker du?
– «The Color og Pomegranates» er en av filmene som har inspirert meg mest opp gjennom.
– Hva anser du selv som den viktigste hendelsen i din karriere?
– Det er en veldig viktig ting som har skjedd i min karriere. Det er det viktigste som har skjedd meg. Men jeg husker ikke hva det var.
– Er du like kjip mot vennene dine som mot journalister?
– Hahaha.
– Hvordan jobber du på atelieret ditt opp mot en utstilling?
– Det er et kaos, jeg føler meg som en buktalers dukke som sjonglerer.
– Er du kaotisk som type?
– Nei, egentlig ganske ordentlig. Men jeg gråter meg ofte i søvn.
– Hva gråter du over?
– …
– Hva jobber du med nå?
– Mot en solo-utstilling for Kunsthall Oslo.
Fredag åpner Hietbrinks utstilling «Soil, My Innards, an exhibition of new sculpture and film» på Kunsthall Oslo. Der vil han også fremføre en performance, i tillegg til en større installasjon bestående av blant annet flere meter lange meitemark- og srkukketrollskulpturer og videoverk.
Utstillingen er en del av Kunsthall Oslos performance-program Soft City 2017, og i Facebook-arrangementets dype beskrivelse kommer det subtilt frem at utstillingen blant annet utforsker det kompliserte forholdet mellom ens rasjonelle og instinktivet «selv» eller subjekt.
– Hva slags temaer er du opptatt av som person?
– Prehistorisk retorikk.
– Hva er så interessant med prehistorisk retorikk?
– Det rimer, på en måte.
– Det gjør ikke det, men kult med litt «edge», gamle mann! Ifølge Wikipedia er du byggingeniør. Hvordan bruker du denne kompetansen i kunsten din?
– Jeg lærte mye bra på skolen. Som hvor mange mennesker en etasje kan holde før det kollapser. Så jeg bruker det i kunsten min, ja. Mye av kunsten min faller sammen.
– Ser du selv ironien i det du skriver her? Kan du forklare?
– Jeg lærte en ting eller to om materialenes styrke, om hvordan tre fungerer, arkitektonisk tegning og så videre. Det har jeg brukt for å skape skulpturer eller for å installere en utstilling. Det er selvfølgelig flott å ha kontroll. Men ironisk nok, holder ikke naturens lover sine løfter. Kalkulasjoner kan kollapse. Jeg mener man kan kalle slike lover for prehistorisk retorikk.
– Takk. Hvem håper du at kommer innom atelieret ditt under Oslo Open?
– Jeg utelukker ingen, men håper særlig på de som kan stille meg spørsmål jeg ikke klarer å svare på.
– Men blir ikke det en ganske kjedelig samtale?
– Det kan jeg ikke svare på.
– Så sykt sært! 🙂 Du jobber med mange forskjellige kunstformer, hvilken digger du mest om dagen?
– De kunstformene jeg er minst komfortabel med er mine favoritter, fordi noe alltid går galt. Jeg la silikon på noen av verkene mine, og det tørket aldri. Så jeg brukte en uke på å vaske i etterkant.
– Hvorfor favoriserer du kunstformene du er minst komfortabel med, og hvilke er det?
– Fordi terapeuten min anbefaler det. Performance er det jeg finner mest utfordrende.
– Fordi?
– Jeg er ikke så komfortabel med store publikum.
– Hva håper du da å oppnå med det?
– En form for lettelse.
