Problemet ligger hos de som hevder de ikke trenger sosial anerkjennelse. Ofte er det de som allerede får det, skriver masterstudent i psykologisk vitenskap, Maha Kamran.
LIVET ER BLITT en hverdag der adskillige mengder av tiden er utlevd i den teknologiske verden. Når vi sover med våre sosiale medier innenfor en komfortabel radius, gir den effektive tryggheten av det å alltid kunne være tilgjengelig og oppdatert, innsikt til vår moderne virkelighetsforståelse.
Aldri før har vi gitt et mangfold utenforstående mennesker nøkkelen til å overvåke vår private livssituasjon. På samme måte har vi heller aldri filtrert mer av vår individuelle situasjoner, enn det vi gjør nå. Dette er rutineatferd som går på bekostning av vår konsentrasjon, selvtillit, søvn, spermkvalitet og psykiske helse.
Alt for en sekundær virkelighet.
DETTE INNLEGGET skal ikke være av typen som tar oppgjør med våre mobilvaner. Disse vanene erkjenner jeg på godt og vondt; mobilen fungerer som et symbol på vårt behov for interaksjon med hverandre.
Til tross for all kritikken som er rettet mot sosiale medier, appellerer nemlig mobilen til primærbehovet om tilhørighet og sosial anerkjennelse. Problemet ligger hos de som hevder de ikke trenger denne anerkjennelsen. Dette er gjerne de som gjerne allerede får den. Så her er en for resten av laget.
Det er godt kjent at måten vi imøtekommer folk på ikke alltid er fullstendig oppriktig. I sosiale medier er vi ikke nødvendigvis oss selv, men våre beste utgaver. Som en teaterprodusent, plasserer vi visse ting på scenen og lar bakteppet dekke til det vi ikke ønsker at folk skal se. Goffman kaller det symbolsk interaksjonisme.
Stresset bak konstruksjonen av den perfekte Instagram-frokosten, eller seleksjonsprosessen av smarte memes, speiler ikke vår egne sans for humor eller kreativitet. Dette er det allikevel ingen som kan gjennomskue.
I VIRKELIGHETEN er det lettere for oss å gjenkjenne menneskelige dimensjoner, da ingenting kan redigeres vekk, og vi kan bruke vår intuisjon til identifisere faktiske egenskaper. Intuisjonen vår er utarbeidet av evolusjonen, som et verktøy på å gjenkjenne gode kvaliteter i reell samhandling med samfunnet. Men når samfunnet er på sosiale medier, så kan scenebildet manipuleres, og gjøre publikum uoppmerksom på bakteppets eksistens.
I denne sekundære virkeligheten, ala livets kunstuttrykk, eksponerer vi oss selv i gjennomsnitt tre timer hver dag. Når internett dermed skaper grunnlaget for hverdagslivet, blir de kriteriene en person må imøtekomme for deltakelse, nokså ensidig basert på hva alle andre viser på sin scene.
Med en lammet intuisjon og virkelighetsforståelse, blir vi dårlige på å kunne dele våre uttrykk uten å bry oss om hva andre synes. For etter å ha delt av seg selv er det nesten helt kritisk at tilbakemeldingen man får er positiv. Informasjon om hvordan vi ellers skal passe inn i samfunnet rundt oss finnes ikke i oss, men rundt oss, ofte i form av likes.
Derfor er det ikke fjernt at negative tilbakemeldinger, i form av få likes, kan såre oss.
Den 8. mars publiserte Aftenposten en ytring skrevet av 18 år gamle Ingrid, som ikke fikk tilfredsstillende mengde med likes på profilbildet etter at hun postet det på Facebook. Ingrid fortalte at hun opplevde seg som en taper, og brast i gråt. Det å ha en slik emosjonell reaksjon på responsen av et bilde kan virke usedvanlig sterkt, om mangelen på positiv tilbakemelding ikke betraktes som en sanksjon.
RESPONSER SOM utvises på sosiale medier et uttrykk på hva som faktisk foretrekkes, og da kan mangelen på respons oppleves som det motsatte. Innvirkningen av dette blir omtalt i en studie utført i 2015 av Nesi og Prinstein, gjennomført på rundt 619 ungdommer. Der fant de en sammenheng mellom depresjonssymptomer og teknologi-basert sosial sammenligning og respons-søking.
Funnene kan forklare hvor vesentlig den alternative virkeligheten har blitt, og hvor ektefølt responser på sosiale medier kan oppleves.
Søken etter å passe inn i sosiale grupper er en mekanisme vi mennesker knapt kan bli kvitt. Ofte fordi at folk på sosiale medier representerer de samme som skal gjøre hverdagslivet stabilt og overkommelig.
Er man fratatt positiv anerkjennelse fra en gruppe man ønsker aksept fra, skal det ikke mye til før man resonnerer seg frem til at det er en realitet at ingen liker en.
Denne realiteten er like begrenset og subjektiv som kunsten den forsøker å imitere, teaterforestillingen, og viktigst av alt så er den virkeligheten særdeles alternativ.
