– Før var jeg en liten og redd «Skam»-Isak, men kunnskap har gjort meg til en Eskild, skriver Subjekts journalist Anna Näumann.
I HELGA ARRANGERES årets Eurovision-finale i Ukraina. I går publiserte en kollega av meg i Dagbladet en artikkel om «Homofile Oleg som lever et dobbeltliv i Ukraina.» En ressurssterk mann som skjuler legningen og livspartneren sin, i frykt for fatale konsekvenser. Mannen som lever i en blokk med kjæresten sin, sier det går helt greit å leve et dobbeltliv, han har ikke et stort behov for å fortelle om privatlivet sitt til alle og enhver:
«Vi er ikke interessert i den delen av kulturen med gay pride, og det sirkuset med alle de ekstreme frikene. Det bare ødelegger for alle oss andre vanlige «machohomofile» som bare vil leve ut legningen vår uten å bli forhåndsdømt som utagerende og gale», sier kjæresten hans, Pavel.
Dette traff meg, fordi jeg jeg hadde de samme tankene før jeg var ordentlig komfortabel med min egen identitet og legning. Jeg forstod ikke hvorfor glitrete, våte menn i tanga på død og liv skulle riste sine edlere deler mens «Euphoria»-låten gikk som et ekko gjennom Oslos gater under Oslo Pride.
Jeg forstod ikke hvorfor det ene lasteplanet etter det andre, med kopier av karakterer fra «Orange is The New Black», sterke, skumle, stereotypiske lesber, skulle få meg til å tenke at jeg ikke var en «sånn lesbe».
MEN FORSKJELLEN på meg og Pavel er at jeg ikke risikerer å bli slått ned dersom jeg går i Pride-paraden. Det gjør han og Oleg.
De er så undertrykt at de helst skulle ønske de glitrende mennene holdt seg unna, slik at macho-homoene kunne glidd inn i samfunnet uten å bli lagt merke til.
I Norge kan menn på glitrende vis danse seg gjennom paraden uten å bli slått ned, slik burde det vært i Kiev også.
PRIDEMARSJEN I KIEV i 2015 bestod av 300 mennesker. Da gikk det galt. Høyreradikale grupper kastet bombegjenstander med spiker inn i paraden, en politimann blødde nesten ihjel, og flere ble skadd. Tolv mennesker ble banket opp. I 2016 deltok 2000 mennesker i den samme paraden, de ble beskyttet av 6000 politifolk, likevel oppstod det vold.
Dagbladet-artikkelen avsluttes med et hjerteskjærende råd fra lederen bak Kievs Pride-arrangement. Rådet går til skeive turister som skal besøke Kiev i forbindelse med helgas Eurovision-finale: «Unngå å holde hender, kysse og gå med store homosymboler som regnbueflagg. Man vet aldri hva som kan skje i Ukraina. Til og med kvinnemarsjen ble angrepet i år.»
DE SISTE UKENE har vi lest om konsentrasjonsleirer for homofile i Tsjetsjenia, der menn blir torturert og drept på grunn av legningen sin. Myndigheter som fornekter det hele ved å si at «homofile ikke eksisterer i vår republikk». En onkel skal ha kastet sin 17 år gamle homofile nevø utfor en bygning. Den homofile gutten døde. Situasjonen er akutt.
Å lese historiene til menneskene i Tsjetsjenia og artikkelen om Oleg og Pavel gjorde meg trist, sint og frustrert, men det fikk meg også til å sette pris på min egen situasjon og frihet. Enda mer enn før.
JA, HELT TIL Nina Karin Monsen kom med det omstridte innlegget i Aftenposten, som jeg vil påstå er det mest absurde innlegget jeg har lest på en god stund. Uten helt å forstå hvorfor, tolket jeg det som at Monsen forsøkte å fortelle meg og resten av den ikke-heterofile populasjonen, at det er på tide at vi «leser oss opp og snakker sant». Vi, kunnskapsløse homoer, må forstå at homonormativitet faktisk bare er «mote», forstå at blant oss er faren for å bli psykisk syk svært høy, for ikke å snakke om selvmordsraten blant transkjønnede. Vi må forstå at bare et mindretall av de som tiltrekkes av samme kjønn i en ung alder fortsetter å gjøre dette i voksen alder. Hun ramser opp den ene bivirkningen ved å være homo, verre enn den andre. Trodde hun at dette skulle få meg til å tenke: «Ok, Anna, da er det bare en ting å gjøre, avslutte min selviske homonormativitet som kommer av kunnskapsløshet, og omfavne heterofiliens søte blomsternektar»?
LOL, NEI. Jeg valgte heller å skrive dette innlegget.
I fjor gikk jeg i min første Pride-parade i Oslo — i år ber jeg dere om å gjøre det sammen med meg. Fordi vi kan.
En gang var jeg en liten og redd «Skam»-Isak, men kunnskap om kampen som har blitt kjempet før meg har gjort meg til en Eskild.
I høst hulket jeg meg gjennom «Skam»-episoden der Eskild belærte Isak om Pride. Nå håper jeg vi kan marsjere (danse på lasteplanet til en lastebil) sammen under årets parade, og kysse, klemme og vise hverandre kjærlighet.
OMFAVNET AV EN stor gruppe med deilige venner, ble fjorårets Pride en av de flotteste dagene i mitt liv. Jeg møtte mine egne fordommer om meg selv, jeg danset som en gærning sammen med glitrende gutter i tangaer og sang til «Euphoria» av full hals. Jeg kysset de flotte menneskene jeg var omgitt av, som alle har kjempet sine egne kamper. Jeg felte en tåre da jeg fikk en melding fra foreldrene mine som ivrige hadde kikket etter meg på TV-en.
Så nå oppfordrer, ber og håper jeg at dere alle blir med meg i toget lørdag 1. juli. For å bane vei for de som ikke kan, for å vise at vi står sammen, for å feire mangfold og samhold i et samfunn der ingenting er viktigere enn å ta vare på og sette pris på den friheten vi har.
Ingen ting vil gjøre meg mer glad enn å gjøre det sammen med alle dere.
