Kunstner Agatha Wara har gitt ut det første nummeret av tidsskriftet Agatha. Vi har lest tekstene og vært på lanseringen som ble holdt på takterrassen til hotellet The Thief på Tjuvholmen.
”Poetry. Fiction. Etc. Food Criticism.” – kort oppsummert hva tidsskriftet inneholder. Agatha Wara er redaktør og har invitert kunstnere og skribenter til å bidra med tekster som til sammen utgjør 85 sider. Coveret er kunst av Calle Segelberg og utgaven er designet i samarbeid med Bjørnar Pedersen.
«I want to thank all the people that contributed to this issue, because this issue is really a dedication to their words. Agatha is just the empty container that holds them together. Agatha is the emptiest container I could find», sier Wara på lanseringen.
Denne “containeren” er kanskje tom inni, men på utsiden er den preget av kunstneren selv. Lanseringsfesten holdes 6. mai på Petter Stordalens mest påkostede hotell, The Thief. Her har Wara i tillegg til å disponere den ene takterrassen leid et hotellrom for anledningen, hvor sengen er fylt med dyner og puter i silke hvor “Agatha” er brodert på i store bokstaver. Agatha er altså kunstnerens eget navn. Rundt omkring i rommet står tidsskriftet på display. På takterassen er det pyntet med de samme silkeputene, med ulikt design, laget av de forskjellige bidragsyterne.
Readings and performances
Programmet for lanseringen er opplesning av tekster og performancer. Det virker som det er et flytende skille mellom hvilke opptredener som er performance og hvilke som er ”readings”. Victoria Duffee, Vilje Vestenfor, Nora Turato, Matias Kiil Halvorsen, Ignas Krunglevicius, Ragna Bley og Ragnhild Aamås og Urd J. Pedersen fremfører alle sine tekster på forskjellig vis. Noen på takterrassen og noen på hotellrommet.
Fra første opplesning på takterrassen går det i ett i to timer. Vilje Vestenfor leser teksten ”Plants Suitable for a Rooftop Bar”. ”That’s what drives me to skybars. I crave the purity they evoke , even though it may be a false one.”, sier hun. Bak henne er det utsikt rett på en privat takterasse hvor en gjeng unge mennesker sitter. Jeg hører noen spørre om dette er Oslos ”The Standard”? De hun adresserer spørsmålet til ser litt spørrende på hverandre før de svarer at det må nok være det.
Noen av opplesningene blir litt monotone og vanskelige å henge med på, til forskjell fra de mer performance-aktige, som Ragna Bley og Ragnhild Aamås’. De sitter i senga på hotellrommet og leser opp Bleys tekst. Innholdet i teksten blir underordna, for det mest fascinerende er hvordan særlig Aamås klarer å imitere stemmen til iPhones Siri. De sier annenhver setning hver og beveger seg synkront til nye sittestillinger i senga. ”We should discuss our relationship” – ”We should deepen our relationship”, leser de fra Bleys tekst.
Noen av tekstene er samfunnskritiske, og har ikke stedet for lanseringen også en ironisk undertone? En gruppe unge, fremadstormende kunstnere samlet på et luksushotell som har et Richard Prince-maleri til 5 millioner dollar i lobbyen, med Astrup Fearnley Museet og en rekke elitegallerier som nærmeste naboer. ”But as we all know by now, art’s radical social critique is a poorly disguised lie”, skriver Andreas Breivik i en av de siste tekstene i Agatha. Kanskje er ikke stedet for lanseringen engang ment som en kritikk.
Kveldens desidert beste kunstopplevelse er Nora Turatos performance. Turato står og går rundt senga i hotellrommet og fremfører diktene sine i ulik intensitet, nesten frenetisk til tider. I tidsskriftet er diktene hun leser opp trykt med håndskrevne notater til fremføringen.
”I wanna be a boy”, synger Urd J. Pedersen som siste opptreden den kvelden, og jeg tenker på at vi står på en takterrasse omringet av flere gallerier som har 70 prosent mannlige kunstnere hos seg.
Agatha Issue 1
Agatha, issue I har gode tekster skrevet av en rekke dyktige bidragsytere. Nora Joung er kanskje en av de som skriver best, med sin ”Travelouge” til Agatha, som jeg skulle ønske var lengre. Tori Wrånes skriver poesi på det fiktive språket hun ofte bruker i sine performancer, og den 92 år gamle poeten Etel Adnan skriver vakkert om faget sitt i teksten ”Letter to a Young Poet”, som har samme tittel som poeten Rainer Maria Rilkes publiserte brev fra 1929. Siste del av tidsskriftet er matkritikker som tar for seg maten og dens kontekst i både vid og snever forstand. Geir Haraldseth avslører dårlig kantinemat, og Stian Gabrielsen skriver om pølsene på Syverkiosken i ”118 % Meat”.
Agatha rommer forskjellige uttrykk og er et forfriskende prosjekt som er verdt å lese. Tidsskriftet er trykt i 500 utgaver og fås kjøpt på butikken HAiK w/shop i Storgata og på Kunstnernes Hus. Agatha skal komme ut to ganger i året.
