«Vi er et band med et navn som ikke gir noe mening, egentlig. Frank Znort er ikke medlem i bandet, selv om han finnes. Vi er heller ikke en kvartett. Frank Znort Quartet spiller ingen bestemt sjanger, men har et sound.»
Slik starter traileren for en ny dokumentar om Oslo-bandet Frank Znort Quartet, som med sine 22 medlemmer må være verdens største «kvartett».
Frank Znort Quartet har spilt på steder i Oslo i over 19 år, med et lojalt og mangfoldig publikum, de siste ti årene på Blå. Lydbildet er en god blanding av jazz, punk, calypso og andre organiske musikksjangre, men konsertene omtales ofte som uforutsigbare, på tross av tanken som slår oss om et band som har spilt ukentlig i 19 år. Noe som dog er mer forutsigbart, er at Frank Znort kommer til å spille neste søndag.
I dag spiller bandet sin tusenende (!) søndagskonsert på rad (!) siden oppstarten i 1998. Først på St. Hallvards Bistro i Gamlebyen, og på Blå siden 2007. På 19 år har de til nå spilt 999 konserter.
– Da Frank Znort Quartet spilte for første gang i 1998, syntes alle at det var så gøy at de ville gjøre det oftere. To dager senere møttes de igjen, og igjen og igjen. Siden den gang har bandet møttes og spilt hver søndag, enten vi har vært i Oslo eller et annet sted i verden, sier gitarist og vokalist Dagfinn «Daffi» Lie.
– Hvordan har dere holdt tellinga?
– Det var Sten Ove Toft på Blå som fant en app som kunne regne det ut, da vi på 19 års-jubileet, en søndag, beregnet hvor mange søndager vi faktisk hadde spilt. Den konstaterte at den tusende søndagsgiggen ble nå i Pinsen.
HVER SØNDAG møtes de i bandet som har mulighet opp på Blå for å rigge scene, utstyr og for lydsjekk. Avbrutt av et akustisk sett kl. 16.30 hver søndag, blir det rom for øving etter lydsjekk, frem til felles middag på kvelden. Litt som en stor familie.
– Hva gjør Blå til en venue som dere gidder å spille på i hele ti år nå?
– Personalet på Blå er vi alle veldig glad i. De holder ut med oss og setter oss på plass når det trengs. Men det viktigste for oss er publikum. Vi har byen, og kanskje landets beste publikum.
– Hvorfor det?
– Det er fargerikt, danseglad og hyggesøkende. Uten dem hadde vi nok brukt søndagene våre til noe annet, men våre tilhørere og gjester minner oss til gangs på hvor viktig det vi gjør er, hver bidige uke. Så selv om vi krangler så fillene fyker, eller er helt tom for krefter og motivasjon etter en søndag, går regnestykket i pluss for oss.
– I regnskapet også?
– Ja, vi tjener penger, men de forblir i bandkassa og blir brukt til drift og felles reiser, sier vokalist Arne Årnes.
– Her går vinninga opp i spinninga akkurat, eller akkurat ikke. Alle i bandet lever av å drive med andre ting, og vi bruker denne fridagen sammen for å spise, spille og hygge oss, legger pianist Sef Foyn til.
– Hvem er Frank Znort, egentlig?
– Frank er en gammel kamerat av bandet, som på en måte blir foreviggjort gjennom oss, sier Dagfinn Lie.
– Ja, altså dere har jo holdt på i evigheter allerede. Men hvis Frank er en kompis, hvem er da Znort?!
– Det har blitt vårt familienavn. Når man lager mat til hverandre og treffes så ofte som vi gjør, så blir man litt som en familie. Og et navn skal man jo ha, samt at det fungerer godt Google-messig, sier Foyn.
– Znort er et gammelt utrykk for slurk og nytt utrykk for sniff, sier Årnes.
– Dere har holdt på i 19 år, med 1 000 konserter, men har «bare» tre albumutgivelser. Gjennomgående er et ønske om å først og fremst være et turnéband, om jeg har forstått det rett. Hvorfor live, fremfor innspilt, når potensialet for publikum er så mye større på nett enn live i dag?
– Vi skulle gjerne spilt inn flere plater i studio. Men det koster formidabelt mye, og det står heller ikke i samsvar med å telle streams på Spotify, sier Daffi.
– Telle streams, mener dere penger?
– Ja. Studiotid er forferdelig dyrt, sier Årnes.
– Det var da veldig opptatt du var av dette, da, sier Foyn.
– Vi er jo, som beskrevet, en vennegjeng som ønsker å spille levende musikk i hvert fall én gang i uka og har egentlig som enhet ikke vært veldig opptatt av å tilbringe tiden sammen i studio. Grunnideen var å spille med folk der vi bor, for folk der de bor, sier Foyn.
– Dessuten er det fint å spille live. Å stå ansikt til ansikt med publikum er mer kontant. Digger de det vi gjør, så ser vi det med en gang.
– Mer kontant! Men tilbake til deres tusenende konsert nå på søndag. Blir det variasjon i konsertene deres av slikt?
– På 19 år har Frank Znort Quartet utviklet seg noe voldsomt, og låtutvalget har vokst med bandet. Første kvelden i 1998 bestod bandet av fem folk, og i dag er vi 20 medlemmer og gjesteartister med et repertoar på flere hundre låter. Det er mye covring, men ikke bare, og vi spiller det på vår måte, sier Daffi.
– Har Frank Znort Quartet noen meninger?
– Frank Znort Quartet er upolitisk og har som mål å spre musikkglede på tvers av kultur, etnisitet, seksualitet og religion — og gjennom årenes løp har vi besøkt og spilt for mennesker i Cuba, Jamaica, Gambia, England, Spania, Tyskland, Tanzania, Zanzibar, Uganda, Japan, Kapp Verde og Ungarn.
– Men da Blå kanskje måtte stenge, og når utelivet er fortsatt er truet: Fortsatt upolitisk musikkglede?
– At Blå står i fare for å miste bevilgningen er en skam. Blå er et av få steder som ikke diskriminerer og er en institusjon i Oslos uteliv som ikke kan erstattes, sier Årnes.
– Vi stiller oss selvfølgelig bak kravet om fortsatt bevilling til Blå og andre lignende frittstående kulturarrangører uten at vi føler oss politiske av den grunn, sier Foyn.
«Kvartetten» består av Arne Årnes på vokal, munnspill, perkusjon; Anette Waller på vokal og perkusjon; Willy Shanti på vokal, munnspill og perkusjon; Sef Foyn på piano, gitarlele og vokal; Brage Alstadheim på gitar og vokal, Hans Wagner på vass og vokal; Daffi på gitar og vokal; Runar Johannesen på trommer og vokal; Jørgen Gaardvik på conga; Jon Hagevik på tenor saksofon; Geir Moe Daasvand på alt og Bariton-saksofon; Ole Magnus Ekerberg på tuba og vokal; Brage Rognlien på trombone; Ingrid Frivold på trompet og vokal; Gard Brox Jensen på vokal; Shea Harkness på klarinett; Jørund Vålandsmyr på vokal og akustisk gitar; Pål Waller på lydteknikk; Peter Larsen på lydteknikk og Ole Stormarken på lysteknikk.
