– Det blir litt annerledes enn når man signerer med et plateselskap som finansierer produksjonen. Da kan de påvirke prosessen, gjerne med sin egen produsent, sier I am K.
DENNE UKEN SLAPP kritikerfavoritten I am K andre smakebit av debutalbumet som kommer til høsten. Vi tok en prat med de fem bakmennene face to face. På Skype da, selvfølgelig.
– Åh, dette er et sånt spørsmål jeg er så sykt dårlig til å svare på. Nicholas tar ofte de spørsmålene her. Torstein, du må hjelpe meg å svare!
Det er Oda Ulvøy som snakker. Hun er vokalist i det Kristiansand-baserte bandet I am K som roses i skyene om dagen på begge sider av norskegrensen. Stilmessig blander I am K pop, rock og elektronika til noe som springer ut i et ærlig og energisk utrykk det er vanskelig å ikke tro på.
Det er en insisterende pålitelighet som hviler over I am K. Vokalen er finurlig avslappet, sårbar og slitesterk på samme tid. Akkompagnert av rytmiske og energiske melodier, serverer I am K et lydbilde som vil by de fleste føtter opp til dans. Musikken vender og vrir seg i mange retninger – likevel er soundet rent og enkelt å svelge. Fredag 2. juni slapp de deres andre singel «I Come Alive» fra deres oppkommende debutalbum.
Høstlig debut
Og over en tvilsom Skype-linje har gjengen på fem nå blitt bedt om å forklare hva vi kan forvente av debutalbumet som kommer til høsten.
– Du kan forvente en fullengder med variert musikk. Jeg vet da søren, jeg, sier Torstein Lauvvik Ørland. Han spiller synth.
Det er god stemning i gruppa og imponerende at hele bandet får plass foran det lille webkameraet det kommuniseres gjennom. De befinner seg på konsertstedet Håndverkeren i Kristiansand, der de skal spille for LO samme kveld.
Oda bryter inn.
– Altså, det er en plate som har veldig mye. Det er store låter og minimalistiske låter. Jeg tror det blir veldig bra. Ja! det blir veldig bra, gjentar hun med god tro og ler.
Tross godt humør, innrømmer Oda at tematikken på debutskiva blir rimelig mørk, og at hun synes det er vanskelig å skrive glade låter. Hun røper også at det spesielt er ett budskap som gjennomsyrer den kommende plata.
– Jeg føler liksom hele greia handler om at man ikke må være en av mange. Man må stå litt alene, være den man er og tørre å ikke være lik som «de andre» hele tiden. Tenk sjæl liksom.
Møttes på universitetet
I am K møttes i 2012 på rytmisk linje ved Universitet i Agder, det som tidligere ble kalt for Konservatoriet i Kristiansand. Her spilles det både jazz, pop, rock og soul.
– Grunnen til at vi begynte å spille sammen var en felles interesse for elektronika. Vi fant ut at til eksamen i første klasse ville vi prøve å tilnærme oss elektronisk musikk med vanlige instrumenter. Ingen av oss var interesserte i jazz eller hvor teknisk utfordrende musikken skulle være, så vi fokuserte på å lage akkurat den musikken vi elsket å høre på selv, sier Nicholas Oscar van Eck som spiller gitar.
Foruten Nicholas, Torstein og Oda, består bandet av bassist Brynjar Blomvik og Daniel Hinderaker som spiller trommer.
Fra Kelvin til I am K
Tidligere har bandet gitt ut tre singler gjennom andre plateselskap. Av disse fikk singelen «Strobelights» solid anerkjennelse gjennom å havne i såkalte «Discover»-spillelister på Spotify, og har i dag over 180 000 avspillinger på strømmetjenesten. På denne tiden kalte de seg imidlertid for Kelvin.
Navnebyttet skjedde over natten i november i fjor, og var både av praktiske og av image-grunner, ifølge Oda.
– Flere av låtene handler om litt stakkarslige sjeler som er litt utenfor på en måte. I am K betyr I am OK. Altså at man utenfra kan fremstå som at man har det bra. Men så har man det kanskje ikke så bra inni seg, forklarer Torstein.
Navnebyttet markerte de med en symbolsk happening. Ved hjelp av velvillige fans, sendte bandet ut samtlige handlenett full av plakater og teipruller til ulike destinasjoner i landet. Til sammen rundt 20 slike plakatpakker kom frem til folk som hang dem opp i byen sin.
– Tromsø, Sandefjord, Oslo, Kongsberg, begynner Oda å ramse opp.
– Det var bilder av oss en og en, men alle så likevel ganske like ut. Også byttet vi navn, sier hun.
I am Kritikerfavoritt
Til tross for et beskjedent reportoar av utgivelser, har I am K rukket å høste ros i både nasjonal og internasjonal presse. Clash Magazine skal angivelig har omtalt dem som «The Spot band most likely to have an enormous Europe-wide hit record over the next few years».
– Way too kind, er Daniels respons når jeg spør hva de synes om omtalen.
– Men det er jo fantastisk å få en slik profeti over seg, legger han til.
P3 var også klar i sin tale, og tok dem med i sin liste over de fem nye norske musikknavnene som man vil få med seg i 2017, samtidig som de drysset positiv heder over bandets musikk og spådde dem et gullår.
Eget plateselskap
Noe som tydeliggjør seg, er at I am K er et band der de fem vennene utfyller hverandre. Mens Oda kom på ideen om å bytte navn og henge opp bandplakatene, var det Torstein som pakket plakatpakkene og fikk sendt dem ut. Og det er ikke bare i «PR-avdelingen» gruppen gjør ting selv. Debutalbumet vil gis ut gjennom deres eget plateselskap, som Brynjar og Nicholas er hjernene bak, i følge Oda.
– Brynjar har studert datateknikk og datavitenskap. Så han kan det, sier hun.
Bandet synes dette er en nødvendighet for å holde på den musikalske friheten.
– Vi har aldri vært påvirket musikalsk av noen, så vi har alltid fått gjort vår greie, legger Torstein til.
Ved de tidligere singelutgivelsene har de gjort innspillingene ferdige før de har snakket med folk om utgivelse.
– Det blir litt annerledes enn når man signerer med et plateselskap og de finansierer produksjonen, liksom. Da kan de påvirke prosessen. Gjerne med sin egen produsent fra plateselskapet og slikt, sier han.
De bekrefter at de utjevner hverandre, og at de har utnevnt ulike roller innad i bandet for å drive musikken frem.
I følge gruppen, fungerer gitaristen Nicholas litt som en manager og er en veldig pådriver.
– Han sender ut meldinger på Facebook med planer for hva vi må gjøre og samler oss litt. Bassisten Brynjar er teknisk ansvarlig.
– Han driver på en måte firmaet vårt, og sender ut regninger og slikt.
Musikalsk er Brynjar en som snur og vender på ting, og som sier det siste som gjør at alle brikkene faller på plass, konstaterer Torstein.
– Også er det Daniel som spiller trommer, fortsetter han.
– Han er veldig god i starten ofte. Han har mange gode idéer og hooks som han kommer til bandet med også jobber vi ut alt sammen etterpå.
– Han er også støttesøknadsansvarlig, skyter Oda inn.
Torstein på synth gjør litt av hvert.
– Jeg kommer på lik linje med Brynjar, litt med ideer på slutten av og til. Og det er jeg som har kommunikasjon med spillestedene og ordner logistikken.
– Leier bil og sånn, sier Oda.
Oda skriver alle tekstene og melodiene og har gjerne en hånd på arrangeringen av musikken noen ganger. Hun booker også litt spillejobber, og er sosiale medier-ansvarlig.
Stjerner
Den første låten som ble sluppet gjennom eget selskap var singelen «Stars» som ble utgitt i mars.
– Hva handler singelen «Stars» om?
– Jeg føler ofte at jeg kan endre personlighet utifra hvem jeg er med. Hvis jeg er med personer jeg er usikker på eller ikke kjenner så godt, så blir jeg kanskje en litt annen Oda enn den jeg er med venner som jeg kjenner veldig godt. Med foreldrene mine igjen, blir jeg litt annerledes. Det er det sangen handler om: At det er vanskelig å være seg selv hele tiden.
– Men man burde alltid være det, legger hun til.
– Når skrev du låten?
– Det var vel først Torstein som hadde en idé om musikken. Mens vi fikk det på plass, skrev Oda teksten samtidig, sier Nicholas.
– Jeg skriver som regel teksten samtidig som vi lager låta, bekrefter Oda.
Gjengen hadde imidlertid ikke trodd at «Stars» ville bli den første singelen. Bandet sier at de ofte får en følelse av at det kan bli en singel hvis de får til låten veldig fort, men at arbeidet med «Stars» imidlertid tok lenger tid enn normalt. Låten endte også opp mye mer rocka enn den opprinnelig var.
Intervjuet er nødt til å tas opp igjen ettersom lydteknikeren ønsker hele bandet på plass. Etter en times tid er vi på nett igjen.
– Hva holdt dere på med nå da?
– Nå hadde vi lydsjekk alle sammen, sier Oda.
– Hvilken sang liker dere å spille live best?
– Jeg synes det er veldig gøy å spille en låt som heter «Humans». Den klikker litt. Det er veldig gøy, sier Oda. Nicholas er enig.
– Det er den som tar mest av. Det er jo siste låt, så på en måte da har du tre og et halvt minutt til å bruke alt du har igjen av krefter på en måte. Det er veldig gøy, sier Nicholas.
Oda nikker. Hun har skrevet sanger siden hun var 13-14 år. Det er en ting som går igjen i nesten alle utgivelsene, så jeg er nødt å spørre:
– “Stars”, “Strobelights”, “Lights are low”. Er du fascinert av lyset, Oda?
Hun begynner å le. De andre også.
– Nei, jo, jeg er jo sikkert det da. De er jo skrevet veldig fra hverandre liksom.
– Jeg tror kanskje det er noe mellom forholdet mellom lys og mørke, påpekes det.
– Oda, hvordan er det å være eneste jenta i gruppen?
– Jeg føler meg så ensom, sukker hun med et tullete geip.
– Neida, det er egentlig veldig greit det altså. De har jo litt sånn jente i seg alle sammen her. Guttene gisper et sjokkert «what» og ler.
– Hva med å være et band i 2017. Hvordan er det?
– Det beste er jo at man på en enklere måte kan formidle musikk til flere folk. Man kommer så langt ut i verden av å bare sitte nede i Kristiansand og lage musikk. Man kan bo nesten hvor som helst og musikken kan likevel nå ut, sier Oda.
Hun peker også på at man får inspirasjon til å skrive kontinuerlig, på grunn av den konstante nyhetsstrømmen og den enorme tilgangen på hva som skjer i hele verden.
– Å være et band i 2017 er på godt og vondt. Det er lett å spre musikken, men det er også veldig mye musikk som blir spredt i 2017, sier Torstein.
– Hva synes dere om det norske musikkmiljøet? Hvordan er det å være en del av det?
– Det er jo spennende. Det er heller ikke alt man har innsikt i på en måte, men vi møter jo stadig bra folk og det er alltid godt å møte andre folk som spiller og folk som jobber rundt omkring i Norge. Alle er jo i konkurranse, men det vet alle også, så det er liksom helt ok, sier Nicholas.
– Også er det jo litt sunt også da; å ha litt konkurranse, sier Oda.
– Stort sett er folk hyggelige, sier Torstein.
– Hva synes dere om sosiale medier, og hvor viktig er det for dere som band?
– Sosiale medier er egentlig sinnsykt viktig. Det vanskelig å finne sin nisje, eller hvordan man skal skille seg ut for den saks skyld, sier Oda.
– Hva gjør dere for å skille dere ut da?
– Akkurat nå føler jeg at vi er veldig oss selv. Kanskje litt for mye, ler hun.
– Mye kosing og tull.
– Vi gjør litt forskjellig, og det kommer an på hvem som har Snapchaten og sånn også. Vi hadde en tydeligere plan før, men nå er det bare gøy, sier Torstein.
– Ja, samstemmer Oda.
– Men det må vi skjerpe oss litt, tror jeg.
Torstein sier seg enig.
– Jeg tror vi kommer til å få tilsnakk.
