SINGER-SONGWRITEREN JAKOB OGAWA drar med seg lytteren på en personlig reise i et univers bestående av stilren, unik og obskur oppfatning av popmusikk. Den fem-spors lange «Bedroom Tapes» er som Jakob selv har sagt, en samling låter han selv har spilt inn, produsert og skrevet på soverommet. Men den oppturen er at den hører til langt utenfor de fire veggene. Temaer som tillit, tvil og usikkerhet er sentrale brikker som skildres på den drøyt ti minutter lange utgivelsen.
Osloguttens bisarre stemmeprakt og lekne og utforskende stil har fanget oppmerksomheten til lyttere langt utenfor Norges grenser. Ikke rart, for sammenligningen med Mac Demarco er absolutt forståelig. Samtidig har Ogawa sin egen måte å gjøre ting på. Det trenger ikke være mer krevende enn det er. Det trengs ikke mer enn fem korte spor for å forstå at dette er en artist med stort ekspanderingspotensiale.
SOM NEVNT er alle spor korte. «Up and Away» kan minne om en hip hop-produksjon fra de første tonene, med innledende pianospill og med fyldig kick n snare. Bassen dirrer godt i bakgrunnen også, med sær og tweeket vokal.
Ogawas skjøre og unike stemme flyter stemningsfullt og solid fra den første glosen presenteres. Det fortsetter med «You Might Be Sleeping», som var singel i forkant av EP-slippet. Låten er en duett med det 18 år gamle Soundcloud-fenomenet Clairo fra Boston. Det lyder stemningsfullt og stemmene deres fyller hverandre godt.
DØSIGHET OG SLØVHET, samt drømmende, men også ganske sært. Skikkelig parkmusikk anno 2017.
Han smører ørene med sin unike vokal i det «Perfect Sweet Blue» settes i gang. Den er nedtempo, men samtidig stor og vokser mer og mer utover i låten. Gitarklimpringen er å høre i bakgrunnen av det tunge pianoet – det er utforskende, skeivt og med stor egenart.
På «Next To Me» går det i et høyere tempo, og man kan for første gang forsøke å danse. Og naturligvis lykkes. Platens mest interessante innslag, med enestående falsett som forfører lytteren. Han drar oss med inn i sitt obskure univers av ultrasær vokal og egne tilnærming til pop-sjangeren, som han selv har valgt å kalle wave-pop.
Sistesporet «Let It Pass» er en god avslutning på det hele. Melodien sitter klistret og er nok lettest å synge med på av de fem låtene. Den er mest melodisk og glir fint med innslag av et bibliotek av lyder som skvulper seg mot øregangene som bølgeslag. På en behagelig og komfortabel måte, så klart.
