– Jeg har alltid ment at man skal ta kunsten man lager veldig seriøst, men aldri ta seg selv som menneske altfor seriøst. De som gjør det er som regel ganske kjedelige.
MEW SLAPP i vår nytt album langt tidligere enn forventet. Danskene som vanligvis behandler hver låt som en bacheloroppgave (virker det som), har nå skutt ut sin syvende skive, «Visuals», kun to år etter forrige plate.
Vi tok en prat med bassisten i bandet, Johan Wohlert, som sammen med vokalist Jonas Bjerre og Silas Utke Graae Jørgensen på trommer, utgjør Mew.
– Albumet er mer weird pop hele veien igjennom enn hva vi har laget før. Det var grunnidéen med albumet. Vårt forsøk på en quirky pop-plate à la Talk Talk, Kate Bush eller Prefab Sprout.
Syvende i rekken
På tyve år har det prisvinnende bandet for lengst satt seg selv på musikkartet både i og langt utenfor Europa. Det vil si; på sitt helt eget kart.
I en tid der publikums etterspørsel er ferskvare, kan frykten for å bli glemt virke som en drivkraft bak mang et hurtigprodusert album. Dette er ikke tilfellet for Mew, skal man tro dem selv.
– Vi var rett og slett nysgjerrige på å se hvordan vår karriere ville utvikle seg hvis vi hadde en kortere pause mellom to plater. Vi er ikke et band som er særlig påvirket av tidens tendenser og krav. Fansen vår er vant til at det går lang tid mellom platene. Denne gangen var det bare mer spennende å prøve å dyrke den spontane energien, sier Johan Wolhert.
Tidligere skal Mew ha uttalt at mye av materialet til «Visuals» lå klart etter forrige turné, og at de ønsket å fange og bevare den umiddelbare energien fra turnéføttene inn i det nye albumet.
– Hvordan ville et maleri som reflekter innholdet i «Visuals» sett ut?
– Jeg synes art coveret illustrerer følelsen og innholdet ganske bra: Vakkert, dragende, mystisk og litt uhyggelig.
Alltid i utvikling
Mew har lenge vært kjent for å få musikkanmeldere til å bryne seg på deres stil og musikksjanger. I 2015 uttalte vokalist Jonas Bjerre i et intervju med Artisan News Service at de aldri ønsker å lage det samme albumet to ganger.
– «Visuals» er deres syvende album, er det vanskelig å komme opp med nye idéer jo mer materiale dere putter ut?
– Jeg synes ikke at det blir vanskeligere å utvikle seg med tiden. Vår oppgave er å utvikle utrykket, samtidig som vi bevarer det som gjør musikken til Mew. Vi har en stil og en sound som går igjen fra plate til plate, sier Johan.
– Er musikken deres bedre i dag?
– Om den nye platen vår er bedre, er vel opp til den enkelte lytter. Vi prøver alltid å utvikle oss, å raffinere utrykket.
41-åringen poengterer at selv om man kan kjenne igjen musikken deres, er alle platene ganske forskjellige og at det er der bandets styrke ligger.
Hør en av låtene på det nye albumet:
Euforisk og himmelstrebende
Samtidig som det er lettvint å betegne Mews musikk som «veldig Mew», er det vanskelig å sette den i en bås. Den drømmende, danske indie-prog-rock-stilen kan kanskje best forstås med Wohlers beskrivelse av den som weird pop.
– Hvilken låt fra det nye albumet er deres favoritt å spille?
– «Nothingness and No Regrets» er min favoritt på platen. Jeg synes det er et av de beste åpningsnumrene vi har laget. Euforisk og himmelstrebende.
Barndomsvenner
Mew har denne gangen gjort alt fra produksjon til musikkvideoer selv, til tross for at gitarist og meddøper Bo Madsen forlot gruppa i 2015.
Wohlert kommenterer ikke bruddet, men forteller at bandet startet som et kreativt fellesskap der vennene kunne «leke» sammen med instrumenter – da de var blitt for gamle til å leke med leketøy og spille dataspill.
Første gangen de spilte sammen var i forbindelse med et kunstprosjekt i syvende klasse der de, den gangen fire, valgte å lage en film om menneskenes ødeleggelse av naturen. I tillegg til å lage filmen, komponerte de selv musikken i den. Bandnavnet kom de over i en bok.
– Vi hadde sett ordet «Mew» i en bok og synes det hørtes flott ut. Det så også bra ut grafisk. Man kan nærmest skrive det både forlengs og baklengs.
– Husker du hvilken bok?
– Nei… I noe Shakespeare kanskje? «And the seagulls mewed,» refererer han.
Før «Mew», gikk bandet fra Hellerup under andre navn.
– «Whorehuss», «Chien Orange» og «The Degrenerates», lister Johan opp.
– Da vi først valgte Mew føltes det riktig og vi hadde egentlig ikke noen kandidater igjen, legger han til.
Skatemiljø avlet kunstnere
– Hvordan er det å være en del av den moderne musikkbransjen? Bygger eller dreper musikkstrømming musikkindustrien?
– Det vet jeg faktisk ikke. Jeg har aldri følt at vi var spesielt mye en del av musikkbransjen. Vi gjør vår greie, elsker å lage musikken vår, men utover det interesserer ikke musikkbransjen oss særlig mye.
– Hva er det da som interesserer og fascinerer dere mest?
– Vi interesserer oss for vidt forskjellige ting i bandet. Personlig er jeg veldig opptatt av design, arkitektur, biler, skateboarding og fotball. Det er de tingene jeg bruker tiden min på når jeg ikke lager musikk.
– Det var mange interesser. Kan du ta en kick-flip?
– Det er jo noen år siden… men, gi meg et par forsøk og mon så sitter den ikke fortsatt «knee high» og med et godt catch.
– En morsom sidehistorie er hvordan jeg kjenner Joachim Trier (norsk filminstruktør, journ.anm.) gjennom vår felles fortid som skatere. Vi skatet sammen når han var i København. Han var den norske «street kingen». Oystein Greni (vokalist, låtskriver og gitarist i Bigbang, journ.anm.) var en fantastisk vert skater. Jeg møtte nylig Joachim og det er fantastisk å se hvordan han har blomstret som filminstruktør. Han er nesten like god som han var til å skate!
Joachim Trier husker også godt Johan når vi spør.
– Skatemiljøet avlet mange bra kunstnere, noe som både han og Greni er eksempler på. Hurra for sub-kulturene! spiller Trier inn.
Alvorlig kunst av useriøse mennesker?
– Det er en viss psykedelisk følelse over de visuelle delene av det nye albumet. Anser dere dere selv som spirituelle på noen måte? Hvis ikke, hvorfor så trippy?
– Jeg ser oss ikke som spesielt spirituelle mennesker. Jeg ser oss som mennesker med en god, livlig fantasi. Mange mennesker tror vi er ganske rare og spesielle, men i virkeligheten er vi ganske normale og avdempet. Det er i kunsten vår at vi dyrker mørket, sorgen, melankolien og det psykedeliske, ikke i livet som sådan, og det synes jeg er en god livsinnstilling.
– Jeg har alltid ment at man skal ta den kunsten man lager veldig seriøst, gjøre det fordi man mener det, men aldri ta seg selv som menneske alt for seriøst. De som gjør det er som regel ganske kjedelig mennesker å være sammen med.
– Hvordan klarer man å ta kunsten svært alvorlig samtidig som man ikke tar seg selv for seriøst?
– Det er viktig å kunne ha en smule distanse til seg selv: å være i stand til å se seg selv utenifra. Å være sitt eget «bullshitfilter». Å sette en ære i sitt fag og sin pasjon er ikke det samme som at man behøver å prøve å overbevise alle andre om hvor fantastisk man er. Hvil i deg selv og tro på dine egne evner, uten at du behøver å rope høyt om det.
Tar opp dilemmaer ved teknologiens utvikling
– Har det noen gang vært noen politiske motivasjoner eller kommentarer i musikken deres?
– Det er helt klart en del sosiale kommentarer til måten vi lever våre liv på i den moderne verden. Om dilemmaene i mange menneskers liv og innvirkningen av de mange og enda uklare konsekvensene av den teknologiske utviklingen.
– Apropos den teknologiske utviklingen: Hvordan har reisen fra LP- og plateutgivelser til streamingens universt vært? Er Spotify deres venn eller fiende?
– Personlig er jeg mer for den fysiske lytteopplevelsen fremfor streaming. Streaming er lett og bekvemt, men hvis jeg er glad i en plate vil jeg mye heller eie et fysisk eksemplar.
– Hva har du lært under arbeidet med “Visuals”?
– At det er fordeler og ulemper ved å produsere sin egen musikk. Det var riktig å gjøre det på Visuals, men neste plate vil jeg gjerne lage sammen med en produsent igjen.
Til Norge i oktober
Med det bekrefter altså Johan at det blir enda en plate å se frem til fra Mew. I mellomtiden har de mye turnering foran seg.
– Vi er ikke engang midveis i Visuals-turneen selv om det føles som om vi har vært i gang med den lenge.
Mew skal spille i diverse europeiske byer ut sommeren, før det i august og september er USA, Australia, Japan og Singapore som står for tur.
10. oktober er de tilbake i norden og entrer Sentrum Scene.
– Vi har en lang og god historikk med Norge, og vi gleder oss til å se igjen våre norske venner og fans, og til å drikke en drink på Mono Bar etter showet.
