Breaking news! Fordi vi tar for oss etikk og estetikk, synes vi det er på sin plass å skrive om det som jo må være det mest etisk forsvarlige som finnes: Fred.

Da det poppet opp i Facebook-feeden vår at PRIO, Peace Research Institute Oslo, hadde fått ny direktør, tenkte vi med en gang at vi måtte stille vedkommende noen spørsmål om … fred og sånn. Den helt ferske direktøren (han har hatt jobben i 12 dager) er Henrik Urdal. Han har doktorgrad i statsvitenskap og har jobbet hos PRIO siden 2000.

Og hva driver PRIO med? Jo, «forskning av høy internasjonal kvalitet, for en mer fredelig verden». I våre ører høres dette veldig fint ut — og veldig vanskelig. Vi føler en viss ærbødighet ovenfor folk som jobber med å skape fred, og ble derfor veldig glad for at Urdal tok seg tid til å svare Subjekt i sin første, hektiske direktøruke.

– Gratulerer med ny jobb! Først av alt: Hva er egentlig fred?

– Takk! Fred er i sin mest grunnleggende forstand fravær av væpnet politisk konflikt. Et bredere fredsbegrep vil også kunne omfatte et lavt nivå av vold i samfunnet ellers, som lave drapsrater, og fravær av undertrykkende styresett.

– Klarer dere å lage mer fred?

– Det har blitt mindre konflikt over tid, selv om det har vært en klar økning i antall som dør i konflikt de siste fem årene, særlig på grunn av konflikten i Syria. Forskning og kunnskap bidrar til å styrke vår evne til å forebygge konflikt, og til å bygge opp mer inkluderende samfunn etter konflikt.

– Og hva er det første du skal gjøre som direktør?

– Akkurat nå er vi involvert i en stor rapport som FN og Verdensbanken utformer sammen, om langsiktig forebygging av konflikt. Denne rapporten kommer til å være med på å legge grunnlag for verdenssamfunnets innsats for å redusere konflikt i årene som kommer, og legger spesielt vekt på betydningen av å redusere ulikhet for å oppnå en fredelig utvikling. PRIO har skrevet en omfattende bakgrunnsstudie som gir et viktig innspill til rapporten.

– Redusere ulikhet, ja. Er mindre ulikhet lik fred?

– Ja, det er etterhvert en stor forskningslitteratur som viser at land med større grad av økonomisk, sosial og politisk ulikhet har en større sannsynlighet for at det bryter ut en borgerkrig. Så dersom vi reduserer ulikhetene vil det bidra til å skape større grad av fred og stabilitet. Men et interessant funn ved forskningen på ulikhet er at det er liten sammenheng mellom ulikhet målt som avstand i velstand mellom alle mennesker i et samfunn (det vi kaller for ‘vertikal ulikhet’) og voldelig konflikt. Derimot er det slik at når ulikhet følger religiøse eller etniske skillelinjer, såkalt gruppeulikhet eller ‘horisontal ulikhet’, er det en betydelig økt konfliktrisiko.

– Interessant. Hva er status på ulikheten, egentlig, i hvilken retning går det?

– Det har vært gjort endel arbeid med å kartlegge vertikal ulikhet, vanligvis ved hjelp av såkalte GINI-koeffisienter som sier noe om avstanden mellom de rikeste og de fattigste i samfunnet. Men det har vært gjort mye mindre systematisk arbeid for å kartlegge gruppeulikhet. Vi har gjort begge deler, og det vi viser i vår rapport, der vi baserer oss på et omfattende datamateriale, er at mens vertikal ulikhet har økt jevnt og trutt, er horisontal ulikhet, målt ved forskjeller i spedbarnsdødelighet, klart redusert. Dette er gode nyheter, men samtidig har vi ikke gode nok data til å si noe om andre mål på gruppeulikhet også går ned. Mange land vil heller ikke publisere data på etnisitet og religion.

– Hvis ulikhet er lik mer krig, hvordan føles det å jobbe mot så utrolig store krefter? Kan det føles demotiverende?

– Som sagt er det mye som tyder på at den typen ulikhet som er konfliktskapende på vei ned. En viktig årsak til denne utviklingen er sannsynligvis satsingen på FNs tusenårsmål innenfor sektorer som helse og utdanning. Det at vi finner så klare tegn på reduksjon i gruppeulikhet understreker også at det er fullt mulig å gjøre noe for å redusere en viktig årsak til konflikt og at dette bør være en eksplisitt målsetting for internasjonale organisasjoner og bistandsaktører. Det er selvfølgelig motiverende både at vi ser at gruppeulikheten har gått ned og at det er vilje i FN og Verdensbanken til å ta tak i problemstillingen.

– Du sier at forskning og kunnskap skaper fred. Vi tror på deg, men forstår ikke helt hvordan. Har du et godt eksempel hvor forskning og kunnskap konkret har vært med på å skape fred?

– Dette er et godt og viktig spørsmål. Som forskere jobber vi først og fremst opp mot myndigheter, og ikke direkte med konfliktaktører. Det er også en lang beviskjede fra forskningsbidrag til fred. Den kunnskapen vi produserer bidrar til å utforme politikk, enten det er på generelt nivå slik som rapporten jeg nevnte, trening av fredsmeklere, eller i form av rådgivning til aktører som er involvert i mekling i konkrete konflikter. Det har for eksempel vært flere PRIO-initiativ i forhold til konflikten i Colombia.

– Det enkeltinitiativet jeg har lyst til å trekke fram er allikevel PRIOs Cyprus Centre (PCC), som både har gjennomført forskning, hatt tett mydighetskontakt og tilrettelagt for dialog mellom de to sidene i konflikten. Konflikten er ikke løst, men den er ikke voldelig, og PCC’s rolle har blitt anerkjent som et viktig bidrag til den fortsatte fredsprosessen, blant annet av FNs spesialrådgiver til Kypros, Espen Barth Eide.

– Er verdensfred mulig?

– Ja, det er mulig og oppnåelig, selv om det vil ta tid. Det er store områder i verden som nå er tilnærmet fri for voldelig politisk konflikt, inkludert store deler av det amerikanske kontinent, Øst-Asia og Europa. FN har gjort reduksjon av konflikt og vold til ett av sine bærekraftsmål, og en fortsatt vilje til å satse på forebygging og fredsbevaring vil redusere konflikt i verden videre.

– Betryggende!