PROLOG: Subjekts fotograf Ola Flåten introduserer årets fotodekning fra Øyafestivalen med mimring og bilder fra arkivet.
NÅ SOM dokumentarfilmen «En Øy i Oslo» er aktuell — og med «Burn the Place You Hide» (filmen om St. Thomas) friskt i minne, føler jeg at det er satt i gang en aldri så liten kollektiv mimring rundt musikk-Oslos nyere historie.
Denne kollektive mimringen vil jeg mer enn gjerne kaste meg på og bidra til, som best jeg kan tross min unge alder.
Ikke minst tenker jeg at det med denne vinklingen forhåpentligvis kan være relevant, fremfor navlebeskundene, å fortelle kort om min egen tilknytning til festivalen og vise hvor mitt blikk på denne delen av Oslo kommer fra. Dette i forkant av at jeg skal forsøke å få det nevnte blikket til å prestere som akkreditert fotograf under årets festival for Subjekt.
Se også: Ola Flåtens bilder fra Slottsfjell (Del 1/2)
I 2009, 17 år gammel og overhodet ikke Oslovant, ankommer jeg byen med et dagspass til Øyafestivalen. Det striregner, og Middelalderparken er en verden av søle og plast. For å sitere Thomas Seltzer om nettopp Øyafestivalen i Middelalderparken: «Det lukter jævlig dritt». Men det er fett!
Vi hengir oss til Crystal Castles, og den allerede utsmurte mascaraen til Alice Glass kler søla og regnet når hun stagediver under «Reckless».
Dette setter egentlig standarden for min innfallsvinkel til Øya — sulten musikkinteressert og dokumenterende amatørfotograf.
For meg, som har Tønsberg som fødeby, blir det naturlig å sammenligne med Slottsfjell: Øya kommer litt senere på sommeren, du må gjerne kle på deg langbukse i hvert fall én av dagene, men du gleder deg kanskje enda litt mer til et par av artistene som du for første gang skal få sjansen til å se live.
Ikke er det camping heller, og det føles i det hele tatt mer som en samling av konserter i enn en stereotypisk musikkfestival. Det er Oslo som forvandles til en litt mer internasjonal kulturby.
Senere på kvelden fikk jeg mitt første virkelige møte med utelivet ved hjelp av legitimasjonen til en eldre stebror og flinke, men tydeligvis ikke perfekte dørvakter på Café Con Bar i Brugata. Det var «Sounds Good» med DJ FMC på decksa.
MED EGEN legitimasjon og screenshots fra Gule Sider på kompaktkameraet som viser hvor Garage, John Dee og Blå ligger, kommer jeg tilbake i 2010.
Siden den gang har jeg blitt godt kjent og veldig glad i byen i takt med, og til dels også på grunn av, flere og flere minneverdige opplevelser i forbindelse med Øyafestivalen.
Se også: Ola Flåtens bilder fra Slottsfjell (Del 2/2)
JEG HUSKER da Blood Command åpnet veien inn mot hardere rock for meg. Jeg hadde allerede en crush på Silje Tombre fra et tidligere år på Slottsfjell, men dette var første gangen jeg virkelig fikk fullt musikalsk utbytte av en sånn konsert og det føltes som å miste jomfrudommen på nytt. Det er sånne historier mange har fra Øya, tror jeg.
I nyere tid var Gojira på Vindfruen i 2014 et annet høydepunkt lenger ned på den samme veien til hard rock og metal. Samme året gjorde Lorentz på Sawol et uutslettelig førsteinntrykk. Jeg har sett ham flere gang siden, men det har dessverre aldri kommet i nærheten.
Cat Powers nervesammenbrudd på scenen var minneverdig nok, men bare småtteri til henne å være i følge storebror. Miike Snow fikk også en noe dempet stemning da bandets backline-tekniker like før konserten falt av scenen med hodet først og traff en jernstang så blodspruten stod fra pannen hans, selv om det visst nok gikk bra.
Jeg lurer fremdeles på hva det var for en låt (coverlåt?) Nils Bech spilte til slutt i 2013, og jeg tenker alltid på John Talabot på Dattera til Hagen hver gang jeg hører Purple Disco Machines remix av Marvin Gayes «What’s Going On».
DA DOKUMENTARFILMEN «Searching for Sugar Man» åpnet alles øyne for Sixto Rodríguez var Øya raske med å booke, men det var nok litt sent likevel, for det var en tydelig sliten Rodríguez vi fikk se under konserten i 2013, som først og fremst understreket tragedien det er at han ikke fikk mer anerkjennelse tidligere i karrieren. Jeg husker best vitsen han fortalte om Mikke Mus. Den gikk omtrent sånn som dette:
Therapist: «But Mickey, I really don’t see any grounds for divorce just because you think Minnie is acting silly.»
Mickey: «No! I said everything she ever does is fucking Goofy!»
