Øyafestivalen tar sikte på å berike festivalopplevelsen med kunst. Med store ord garanterer Øya en unik kunstopplevelse. Vi testet publikum – har festivalen klart å også skape en kunstopplevelse?
ØYAFESTIVALEN VIL mer enn bare musikk, og har i år som tidligere et kunstprogram. Målet er å utfordre festivalopplevelsen og gi publikum nye perspektiver. I en pressemelding skriver festivalen at Kunst på Øya er «den frekke lillesøstera, som alltid overrasker og stadig finner på noe sprell». Haha.
De stiller også flere morsomme og store spørsmål som: «Kan kunst både være politisk og funky?», «hva er kunstens funksjon i dagens samfunn?» og «hvordan kan kunst berike en musikkfestival?»
Festivalen går til og med så langt at de garanterer en unik kunstopplevelse. Med tanke på at det bare er fem verk på hele festivalområdet høres det ut som om de sikter litt høyt.
Men vi forhåndsdømmer ingen, og bestemte oss derfor for å teste Øyafestivalens kunstvisjoner opp mot festivalgjengernes kunstopplevelser.
«Some Assembly Required – Picnic» av Michael Johansson
Kunst på Øya skriver: Verket er en deformert parkbenk som er plassert blant bordene på Munchløkka. Johansson er i sitt kunstnerskap interessert i å utforske hva som skjer når omstrukturering av en omgivelse skjer såpass subtilt at man ved første øyekast er usikker på om det er et kunstverk man ser.
Ved første øyekast ser verket mest av alt veldig malplassert ut. Kanskje den hadde fremstått annerledes i et galleri, men her er den i alle fall ikke særlig estetisk tilfredsstillende. Vi står og ser på verket på avstand i ti minutter, men observerer bare tre personer som viser en slags interesse for benken — samtlige prøver å sitte på den. Så ja, slik Johanssons kunstnerskap er beskrevet, de fleste synes usikker på om det er et kunstverk man ser.
Noen bruker det som kleshenger, mens andre som benk. Blant de som anser det som noe å lene seg til, møter vi samfunnsøkonomistudent André (21), bartender Johan (21) og arkitekturstudent Daniel (20).
– Hva synes dere om kunsten?
André: Den kunne godt vært ferdig montert, for å si det sånn. Skulle ønske jeg kunne sitte på den. Det hadde vært chill.
– Synes dere kunsten beriker festivalopplevelsen?
André: Ja, som et møtepunkt, fordi den synes.
Johan: Den var liksom lett å se. Vi venter på noen venner, så vi avtalte å møtes ved den gule klumpen. Det er lett å finne denne, den skiller seg ut.
– Visste dere at det var et kunstverk?
Johan: Ikke før vi kom bort og så, og så leste vi det.
– Øya sier at kunsten er den frekke lillesøstera til Øya. Er dere enig i det?
Daniel: Jeg synes ikke det har vært særlig prominent at det er mye kunst her. Men den her var litt frekk, kanskje. Men det har ikke falt oss inn før du sa det.
«Egress» av Knut Åsdam
Kunst på Øya skriver: Egress er et filmverk som vises i to containere på Munchløkka. Filmen handler om en ung kvinne som jobber på en bensinstasjon, på bunnen av den norske oljeindustriens økonomiske stige. Åsdam arbeider med film, video, fotografi, tekst, lyd og arkitektur og søker å avdekke byens underbevissthet og de underliggende maktstrukturene som påvirker vår personlighet gjennom eksperimentelle arbeider.
Hadde vi ikke visst fra før av at det var et verk, hadde det mest sannsynlig ikke falt oss inn å ta turen inn i containeren hvor Åsdams film vises. Selv om den er plassert midt i området, er den dårlig markert, med bare en hvit plakat med passelig liten skrift på.
Vi går inn, og ser deler av den 45 minutter lange filmen. Under oppholdet er det bare vi og to Øya-frivillige i containeren, og ei jente som stikker hodet inn et par sekunder, før hun går ut igjen. Vi springer etter og huker tak i studenten Daniella (18).
– Hva synes du om det du så?
Daniella: Jeg rakk ikke å se så veldig mye.
– Hvorfor gikk du så fort?
Daniella: Jeg skal møte noen.
– Har du sett noen annen kunst på Øya?
Daniella: Nei.
– Hvorfor gikk du inn?
Daniella: Det var en rar boks, så jeg tenkte; for en rar boks, det må jeg se på.
– Øya-kunsten skal overraske. Ble du overrasket?
Daniella: Jeg fikk ikke opplevd den så innmari mye, men jeg ble nok ikke veldig overrasket. Jeg forventet ikke så mye heller.
«Om stillhet vi ber, alle hellige barn!» av Valhalls Døtre
Kunst på Øya skriver: Vallhals Døtre holder perfomance hver ettermiddag ulike steder på Øya-festivalen. De bruker volvekraft til å mane frem ulykkesvarsler. En volve er i norrøn mytologi en kvinne med spådomsevner, men denne gangen er volvene alt fra mektige karriere-kvinner til nazister og selvopptatte bunadsjenter. Valhalls Døtre er et performance-basert kunstprosjekt initiert av Monica Winther og Kjersti Vetterstad. Prosjektet har pågått siden 2008 og tar for seg ulike aspekter ved ideen om “det norske”, og stiller spørsmål ved forestillinger om hva som defineres som “norsk kultur”.
Vi får høre at de dagen i forveien hadde kledd seg ut som nazister, og at de delte ut brosjyrer. En Kunst på Øya-frivillig forteller oss at de skal provosere. Åpenbart. I dag har de gått for bunad og selfiestang — de svaier seg rundt på festivalområdet og knipser bilder av seg selv. Det er estetisk tilfredsstillende.
Det synes i hvert fall Nils (29) og Nicholas (27). Vi huker tak i dem fordi de akkurat har plystret etter performancekunstnerne som akkurat danset forbi.
– Hva tenkte dere da dere så de to gå forbi?
Nils: Jeg fikk litt sånn flashback til syttende mai med flotte jenter i bunad.
– Vi så at du plystret etter dem.
Nils: Ja, det var fordi jeg skulle ha oppmerksomhet for å spørre hva de drev med.
– Jaha. La dere engang merke til at de hadde selfiestenger?
Nils: Nei, det så vi ikke. Jeg så bunadsstakken, og at dette en bunad fra Oppland. Og det er kanskje ikke så mange som ville lagt merke til det, men familien min driver en bunadssjappe.
– Hva er kunstens oppgave i samfunnet?
Nils: Kunstens oppgave i samfunnet er vel ikke noe mer enn at det bare er kult. Det stimulerer oss som mennesker å se noe som er pent, annerledes, vakkert, eller hva det måtte være.
– Øya sier at kunsten på Øya skal være den frekke lillesøstera til festivalen. Får de det til?
Nils: Hvis du ser på logoen som står der nede, det er jo kunst. Det er jo et lite verk, for å kalle det det. Jeg vil ikke akkurat si at det er en frekk lillesøster, jeg vil jo heller si at det er en gammel morfar.
Nicholas: Men de som gikk forbi her, det er jo en frekk lillesøster kan man kanskje si?
Nils: Enig, mye frekkere. Det tradisjonsrike, med den nye selfiestangen som er nymotens.
«White Piegon Beta» av Anders Eiebakke
Kunst på Øya skriver: Verket White Piegon Beta vises i en container som står i bakken opp mot hovedbaren. Eiebakken har satt opp en funksjonell bakkestasjon for en drone, og antenner er montert på taket av containeren. Inne står skjermer, bord, stol, radioutstyr og teknisk materiell. Eiebakke har utviklet video- og datakontrollerte fly og multirotorer siden 2007, og var i 2010 den første kunstneren som viste dronebasert kunst internasjonalt på kunstbiennalen Manifesta.
Containeren som huser verket er nesten helt skjult. Det er ingen i den når vi kommer, og vi blir møtt av en ivrig frivillig som umiddelbart begynner å forklare hva verket handler om. Så lenge vi befinner oss ved containeren er det ikke en sjel som kommer innom containeren for å se kunsten. Vi blir til slutt nødt til å hente to festivalgjengere, nærmere bestemt jus-student Johanna (22) og helseledelse-student Øydis (24), som vi ber se på verket og snakke med oss etterpå.
– Kunst på Øya stiller spørsmål ved om kunsten kan være politisk og funky. Hva synes dere, var denne kunsten politisk og funky?
Øydis: Den var politisk i alle fall.
Johanna: Den var politisk, men jeg vet ikke om funky er et ord jeg ville brukt. Den var jo veldig enkel, men fikk samtidig frem et budskap.
– Synes dere kunst kan være politisk og funky?
Johanna: Det kan være politisk, men funky er et veldig rart ord, så jeg vet ikke helt altså.
Øydis: Kunst er jo nesten best når den er politisk, for da har den et veldig klart budskap. Og det er jo det som er fint med kunst i ulike former, at man kan angripe de som sitter med makten.
– Har dere sett på noe annet av kunstprogrammet her?
Øydis: Ikke sånn som jeg har tatt innover meg.
Johanna: Nei.
«GOLD GUIDES ME» av Anne Katrine Senstad
Kunst på Øya skriver: Over inngangen til Øya henger neonskiltet GOLD GUIDES ME, av Anne Katrine Senstad. Verket er inspirert av den romerske filosofen Boethius’ livsverk “Filosofiens trøst”, og spiller på uttrykket God Guides Me og kommersiell reklameestetikk. Senstad arbeider i New York, og innen ulike medier og uttrykk. Hun tar utgangspunkt i det stedsspesifikke og fokuserer på sosiale og politiske tema gjennom bevisst bruk av persepsjon, farge, lys og lyd.
Vi møter servitørene Oda (24) og Emelie (27) som er på vei inn i festivalområdet.
– Hva synes dere om kunsten?
Emelie: Jeg reagerer på at det er stort.
Oda: Jeg mener at skal de ha “Gold Guides Me”, så burde de hvert fall male det i gull da.
– Blir dere overrasket av verket?
Oda: Nei.
Emelie: Jeg forstår ikke helt hva det skal være bra for.
– Synes dere kunst kan berike en musikkfestival?
Emelie: Jo, kunstverkene kan være et møtepunkt — «vi møtes ved den».
– Hva er kunstens funksjon i dagens samfunn?
Oda: Det var et sabla godt spørsmål synes jeg.
Emelie: Det er vel fint at enkelte er kreative, og kan møte andre som forstår den kreativiteten. Jeg er ikke god på kunst, altså.
