Historisk stort på Øyafestivalen.
Konsertanmeldelse: Lars Vaular på Øyafestivalen. Terningkast 6.
LARS VAULAR skulle stadfeste sitt solide rykte som en av Norges største og beste liveartister, med hedersplass som Øya-avsluttende artist. Det greide han lett og med stil.
I år er det hele ti år siden Lars Vaular ga ut sitt første soloalbum «La Hat – Et nytt dagslys…». Siden er det en hel del som har skjedd. Det trengs ikke å oppsummeres i detaljer her, for de fleste vet nok hvem og hva Lars Vaular har klart å oppnå som artist og låtskriver gjennom alle disse årene. En av dem er å bli Norges største live-artist, noe han demonstrerte på Øyafestivalens avsluttende dag.
Øyafestivalen har ikke vært overrepresentert av bunnsolide rap-opplevelser så langt i Tøyenparken. Selv om norske rap-navn som Hester V75, Unge Ferrari og Yung Smul har fått slippe til. Legg til amerikanske navn som blant annet Migos, Young Thug, Danny Brown, Vince Staples og Young M.A. Men det meste settes i skyggen av vår hovedmann i kveld.
Backdroppet åpner som en stillvideo av en inngangsdør til en leilighet. Man kunne tippe at Vaular ville åpne døren, si noen velvalgte ord, for så å komme ut på scenen av nettopp den nevnte døren. For slapt. Innledningen må være uforventet. Passe sær. Det må bli en snakkis. Om ikke det største han har gjort, men med fullstendig kontroll. Folk må ta bilder. Filme. Døren på backdroppet åpnes og Vaular løper ut av leiligheten iført en brudekjole.
God stil
Han ankommer scenen i samme klær, før antrekket festes til hver sin side av scenen. Om kjolen skal ha en sammenheng med det musikalske er det bare å vente i spenning på. Det er lite prat fra Vaular, desto mer jubelbrøl fra publikum. Tonene fra «Heartbreak Hotel» (med Vinz) blir første låt, mens Vaular står stille sentrert på scenen. Låta er selvfølgelig ingen gatebanger, men det har han nok av i låtbiblioteket sitt. Åpningen blir rolig med det balladepregede bidraget. Mot slutten av låten heises brudesløret seg over han som et stort seil. Vi får håpe han snart river av seg kjolen.
Å ha nok låter til i kveld er nok ikke noe problem, verre er det å velge de riktige av alt han har gitt ut. «Stilen» snurres i gang i det han blir løftet opp i luften. Han svever høyt og gir oss linjer som:
«Og hvis det ikkje er fett, det e’kkje meg, sjekk ut stilen min når eg kommar ned»
Et stilskifte er derfor å forvente. Scenen stormes av alle mann og alle, før Vaular glimter bort og returner i klær som gjør mindre ut av å være klær.
Godt selskap
Etter litt tid er det ikke bare Vaular som kles om, «Gi Meg No Bass» ikles en ny drakt også — dessverre ikke en like optimal variant som originalen. Selv om det vibrerer i bakken av den store bruken av bass og volumet er skrudd opp til maks. Lysshowet starter under «Stripar», som er et bidrag som ikke skal være noe annet en låt fylt med bars som presenteres på kornet. Før han sier sine første ord mot publikum:
«Eg heter Lars Vaular. Først og fremst eg er jo Lars Vaular. Shit. De esje enkelt, men DD EG gjør».
Låta gir liv i publikummet som bøttes ned av regnet. Låtene kommer deretter på løpende bånd i samsvar med korte innledende sitater. Som:
«Vet dere kem eg er?», før vi får «Ung Heit Gateflamme» og «Eg elsker Oslo, men eg… e fra Bergen. Kan jeg få en applaus fra Norges farligste rapper» før Kamelen stormer ut på scenen under deres nyeste samarbeid.
Herfra bytter Kamelen plass med Unge Ferrari under «Panorama». Scenen blir overfylt med røyk, slik at lasershowet kan fungere optimalt i åsen. Etter at den overfylte røyken har festet seg, bytter Unge Ferrari plass med Store P under «God Idé». Det er også en god idé å få med seg sidekick Girson utover i seansen også, som gir opplevelsen mer fyldighet.
De som venter, venter ikke forgjeves — og Myra gjester scenen under «Ventet På Deg», hvor Myra spør oss hvem gudfaren er. Et retorisk spørsmål for Myra, og et opplagt svar for Vaular-fansen.
Gjennomarbeidet
Bruken av backdrop og sideskjermer har sjeldent vært mer innøvd og passende — og tiden og arbeidet Vaular har lagt i denne opplevelsen fortjener sin hyllest. Alt fra lyssetting, til gjesteartister og låtvalg, til det visuelle som passer utmerket til enhver låt. Første allsang blir under den praktfulle «Det Ordner Seg For Pappa».
Han danser dog ikke ballett, han har tross alt stått her i brudekjole. Låtene spenner åpenbart fra Vaulars mange utgivelser og vi får en rekke presentert med «Tåken» framført i tett røyk, «Fett» med Dr. Erik tilstede på scenen, «Nøklene» som Store P og Girson hjelper til på, før han føler seg som en guru under «Ninja».
For mange blir nok opplevelsen nostalgisk i det «En Eneste» og «Rett Opp Og Ned» presenteres før Vaular igjen går av scenen. Et siste klesskift er unnagjort i det «Gary Speed» presenteres med namedropping av fotballspillere som er avbildet visuelt på backdroppet.
Stemningen er også der den bør være i et fossefall av regn. Fetter Sondre Lerche får æren av å spille «Øynene Lukket» (avslutningsvis liggende på bakken), før «I Disse Dager» blir et noe lunkent bidrag så sent i setlisten, som han kommer seg gjennom mer enn bra nok. Han avslutter det hele med «Champagneting» som er kronen på verket til Vaulars mest solide, best gjennomførte og største konsert noensinne.
Han gjør seg fortjent til hedersplassen på Amfiet i kveld. Man kan ikke forvente at han skal gjøre det enda større, for det skal for godt gjøres. Vaular styrker sin posisjon som en av de fremste liveartistene her til lands. For hvor var du da Lars Vaular leverte sitt livs største opptreden? Forhåpentligvis i Tøyenparken eller benket foran livesendingen til NRK på TV.
