Moods of Norway lovet å overraske, men skuffelsen ble stor da overraskelsen aldri kom
Anmeldelse: Vi så Moods of Norway under Oslo Runway.
MOTEVISNINGEN TIL Moods of Norway viser svakhetene ved å bruke Sentralen som visningsarena. Marmorsalen lar seg ikke forvandle om til den røde David Lynch-inspirerte drømmesettingen Moods of Norway prøver å mane frem denne sesongen.
Elementene er der: Rødt lys, røde bakvegger, og et tre-etasjers podie med påstiftet rød velur. Men poleringen som skal til for å selge det hele, mangler.
Catwalk-koreografien forstyrrer også hele fantasien. Modellene bestiger og unngår podiet, i det som virker som en helt tilfeldig rekkefølge, som skaper mer forvirring enn effekt. Det er ikke før til slutt, da alle modellene bestiger podiet sammen under finalen, at det hele kommer til sin rett. Men på det punktet vet ikke publikum om de skal klappe eller vente på flere modeller. Heldigvis går alle modellene stødig og selvsikkert.
Denne sesongens kolleksjon skal angivelig være inspirert av hjem, interiør og fornyelse. Det er en trend i motemiljøet å koble seg opp mot interiør og hjem for tiden, og Moods of Norway prøver å være «on trend» her også. Men de angivelige referansene til tapeter, teksturer, tekstiler og kvaliteter er alt for vage til at de gjør seg til uttrykk gjennom kolleksjonen.
Kolleksjonen ikke så veldig mye å snakke om
Kolleksjonen viser at Moods of Norway fremdeles beveger seg mot et mer «on trend»-image, og prøver å gjøre sin egen vri på internasjonale trender innenfor print, plagg og styling. Skredderiet er fremdeles pålitelig, sterkt og bunnsolid, selv om et par av dressene på herresiden av kolleksjonen gir sterkere assosiasjoner til «konfirmasjon» enn «sofistikert 80’s».
Kjoleskredderiet, derimot, imponerer. Blomsterprintet som går igjen i kolleksjonen er ikke særlig spennende, men det var gøy å se printet brukt på både dame- og herresiden av kolleksjonen. Kamuflasjemønsteret tar seg best ut som satengvevd tekstil, og virker billig ellers.
God styling
Sminken gir de rette assosiasjonene til eleganse, sofistikasjon og «sex appeal», som Moods of Norway er ute etter. Disse assosiasjonene finner en også i stylingen av plaggene, i form av oppkneppede skjorter på herrene og dressjakker uten skjorte og BH på damene.
Valget av sko passer bra, og tar ikke for mye av oppmerksomheten bort fra antrekkene. Den store bommerten er statement-øredobbene. Flere av damemodellene hadde store øredobber som stjal mye av oppmerksomheten, både under og etter visningen.
Øredobber er i vinden for tiden, og passer jo for så vidt inn i Moods of Norway sitt nye image. Men når snakkisen etter visningen er de innleide øredobbene, og ikke Moods of Norways egne plagg, så kan en se på dette som en blemme.
Blemme til tross: Storm Pedersen gjort en god jobb med stylingen av Moods of Norway-visningen denne sesongen, og stylingen virker hakket mer original sammenlignet med forrige sesong.
Alt i alt leverer Moods of Norway en lite overraskende og ganske tam visning. Presentasjonen virker halvhjertet på grunn av sett og koreografi, kolleksjonen svarer delvis til forventningene, og stylingen er helt tydelig Storm Pedersen™.
Men hvis målet var å riste av seg de gamle forventningene til Moods of Norway, og å bli som alle andre merker, så er det et oppdrag vel utført.
