Hva har skjedd med Brenn? Vokalisten synger jo fint

Brenn har tilført norsk rock sårt tiltrengt energi. De første demoene som fra Romerike, sparket norsk ungdom rett i ballene. Der band som The Good The Bad and The Zugly dominerer blant en liten gruppe som i hovedsak består av naglebeskuede pønkere, har Brenn klart å slepe utskudd som BI-studenter og tannleger inn i moshpiten. […]

Brenn har tilført norsk rock sårt tiltrengt energi. De første demoene som fra Romerike, sparket norsk ungdom rett i ballene.

Der band som The Good The Bad and The Zugly dominerer blant en liten gruppe som i hovedsak består av naglebeskuede pønkere, har Brenn klart å slepe utskudd som BI-studenter og tannleger inn i moshpiten. Bandet har nærmest egenhendig revitalisert populærrock på norsk jord.

Brenn er en rockeviagra som har holdt den ellers impotente cocktaildrikkende, skjortekledde og EDM-lyttende konsertgjengeren beintent også på norsk rock. Nå har de gitt ut sitt fjerde studioalbum: «Alt jeg trodde var sant».

Les også: Jeg vil heller gå meg vill i skogen enn å delta på ditt «rave»

Annonse

Unik x-faktor

Bandet står selv for produksjonen. De viderefører tradisjonen med å inkludere to komplett intetsigende, «kunstneriske» melodispor som ikke tilfører platen noe tematisk verdi: «Vann over hodet» på syv sekunder og en corny outro i «Dørene lukkes :-)».

Men noe nytt har skjedd, og er allerede kjent. «Håp om et eller annet», sluppet på frigjøringsdagen 8. mai, inneholder rå gitarer og et drivende trommeriff med gjenkjennelig Brenn-dramaturgi. Vokalsporet, og dette er cruxet, er derimot nydelig. Sommerlåten «Fint vær», en feature med «Evig ferie», har et overraskende melodiøst Brenn-refreng.

Singelen «Naken» fra sensommeren er røffere, men reitererer funnet: Edvard Smith Save har begynt å synge fint.

Han tok neppe sangtimer på Barratt Due som guttepjokk. Men bandet besitter en unik x-faktor i Saves dynamittaktige scenetilstedeværelse og vilje til å tøye strupehodet som en kinesisk trapeskunstner.

Konsertene har vært på kanten til øreskjærende energiske. Spørsmålet er om den vakre vokalen klappjager lydbildet ut av kjente rockemarker?

Les også: Har roet ned på drugsa. Heldigvis

Det er voksenhet å spore

Åpningssporet «Piano» kunne åpnet bandets andre album, «Vandrer på solskinn» (2022), hvis bandet kjørte helt Bestemor Duck med både gasspedal og brems trykket halvt nede.

Den dyktige riffgitaristen Nacho Mella Tobar begrenses til kassegitar. Klimpringen pares med en varm, vassen basslinje som resulterer i en fin, men antiklimatisk lytteropplevelse.

Heldigvis øker tempoet i «Naken». Videre er «Henrettet i sofaen» et forvrengt riff med ironisk og ikonisk Save-lyrikk, som: «Han var her i går og han var her i dag / jeg har fått meg klippekort på ubehag».

Lydbildet er mer distorted enn før, på grensen til grungy. De mest støyende låtene avsliptes med introverte gitarriff og balanserte crescendoer. Der Brenn før var fire gutter som alle spilte med klampen i bånn, aner man nå konturene av et mer modent rockeband. Jo, rett nok har vi tidligere sett «riksvei 1001» og «I dag var bare en dag», men dette var ballader som i Brenns albumformat ikke imponerer undertegnede.

Les også: Å synge om pappalivet kan fort bli kleint. Men Dijon gjør det både kult og relaterbart

Død over garasjerocken

Trommeslager Rémy Malchère Pettersen tar for lite plass. Flere spor, som «Køen» og «Shitt’n», byr på melodiske pauser der bandet med fordel kunne latt Remy hamre ut sine hardtslående og kreative rytmeseksjoner med litt armslag.

Sist jeg så Brenn, i Storsalen på Studentersamfundet i Trondheim, var det Save som spilte en tre minutter lang trommesolo.

Brenn kan og må ikke bli et Save-soloprosjekt. Sant å si har jeg aldri forstått det medieskapte inntrykket av at bandet er en duo, når både Nacho og bassist Karl Erik Pedersen er bærende elementer i bandets lydbilde.

Er Brenns lydbilde på dette albumet ute av kjent territorium? Ja, de er blitt som Apple og Microsoft – de har flyttet ut av garasjen. Bandet oppleves som en mer moden utgave av seg selv. Dette albumet er et solid steg opp i et allerede sofistikert lydhierarki.

Men om du er typen som vil se bandets høstturné for å bli dyttet i brystkassen eller sparket i balla, så føles disse låtene som å lekeslåss med lillefetter. Kjernen til Brenn, den intense, høygirede gutteaktigheten, er mindre fremtredende. Like fullt bevares den særegne og lettbente humoren.

Det er forskjell på å bli tam og å bli voksen. Ti år inn har Brenn endelig varmet opp stemmebåndene.

Les også: Kanye West opptrer i Russland – frarådes