Gjennom sine detaljerte tegninger pendler Malling fra et ytterpunkt til et annet. Fra tradisjon til lekenhet, det kultiverte til det vulgære, eller fra det voksne til det barnslige.
UKAS KUNSTNER: Ukas kunstner er Sverre Malling. Hvorfor? Blant annet fordi håndverket han utfører i tegningene sine er gjort med en presisjon man sjeldent ser, og fordi han debuterte på den prestisjefylte Høstutstillingen bare 17 år gammel. På toppen av det hele fyller han 40 år i dag, og vi er nysgjerrige på hvordan det føles.
NÅR MAN debuterer på Høstutstillingen som syttenåring rekker man å gjøre mye før fylte førti. Og det kan man trygt si at Malling har gjort. Han er utdannet fra Kunstakademiet i Oslo, og har siden den tid stilt ut på en rekke anerkjente gallerier og museer både i Norge og internasjonalt.
– Kan du fortelle kort om kunstnerskapet ditt?
– Vel, jeg arbeider i all hovedsak med tegning, gjerne med litterært tilsnitt. Jeg bruker en tradisjonell teknikk, men med motiver som kretser rundt vår egen tid. Jeg forsøker kort sagt å fylle etablerte sjangere med nytt innhold og la dem sirkulere i nye og aktualiserte sammenhenger. Jeg mener at det i spenningsfeltet mellom det gamle og det nye finnes et rom for refleksjon rundt tradisjoner og brudd.
– Hvilke temaer ligger i dette spenningsfeltet?
– Motsetningenes sammenfall er et underliggende tema hos meg. Jeg synes det kan være spennende å pendle mellom ytterpunkter — mellom tradisjon og lekenhet, det kultiverte og vulgære, det tilbakeholdne og overspilte, eller det voksne og barnslige. Forhåpentligvis kan denne splittelsen gjøre tegningene mer uavklarte og motsetningsfulle, og sørge for at lunefullheten bevares. Jeg liker å by på overraskelser, hvis jeg kan.
Laget Munch-inspirert linoleumtrykk på Strømmen Storsenter
Om Malling kan by på overraskelser? Desidert. Ser man lenge nok på tegningene hans oppdager man en rekke dimensjoner i detaljene. Som noen sa til meg: “Nesten hver centimeter i verkene hans kunne vært et eget kunstverk”. Malling klarer å skape noe man aldri har sett før, som er vanskelig i en tid hvor det føles som om alt er gjort før.
– Jeg leste nettopp at du debuterte på Høstutstillingen bare 17 år gammel! Det er kanskje ikke et spørsmål, men fortjener en kommentar.
– Dette skjedde mens jeg fortsatt gikk i andre klasse på videregående skole. Jeg hadde allmennfag og kjedet vettet av meg. Når jeg kom hjem fra skolen, kunne jeg sitte alene på rommet og tegne i timesvis. Gjerne langt ut på kvelden.
MALLING FORTELLER at han etter å ha oppdaget tyske ekspresjonister som Kollowitz, Kokoschka og Kirchner, selv ville forsøke å lage grafikk.
– To ganger i uka dro jeg til Strømmen Storsenter, hvor jeg fikk låne et grafikkverksted av Akershus Bildende Kunstneres Forening. Resultatet ble et Munch-inspirert linoleumtrykk som jeg kalte “Lindring”. Bildet forestiller en mann som blir trøstet av en kvinne. Det var selvfølgelig ekstra gøy at Høstutstillingen godkjente bildet, og jeg kan fortsatt huske hvor stas det var å ta toget inn til byen og se sitt eget verk henge på Kunstnernes Hus — litt den følelsen av at man er utpekt av en hemmelig skjebne.
– Ellers var jeg en ganske svermerisk anlagt tenåring. Jeg pleide å stalke Stein Mehren på en café, haha.
– Det kan være noe sympatisk med å være både smal og bred i utstrekningen
Malling er innkjøpt av museer som blant annet Nasjonalgalleriet, Astrup Fearnley Museet, Sørlandet kunstmuseum og Nord-Norsk Kunstmuseum. Han mener tegnehåndverket har kvaliteter, selv i vår tid, og liker å fordype seg i detaljer.
– Med håndverk kan man fremelske en mer varig konsentrasjon, omsorg og følsomhet for materialet. Dette med å ta seg tid og gå til fundamentet, og at det kan hjelpe til med å skape fokus i en ellers hurtiggående verden. Også er jeg nok litt romantisk anlagt og har stor sans for det personlige aspektet i kunstproduksjonen.
– Er du en veldig tålmodig person?
– Jeg vet ikke hvorvidt jeg er jeg spesielt tålmodig. Jeg faller veldig fort fra når det er ting jeg synes er kjedelig i hverdagen.
– Du snakker om fokus i en hurtiggående verden. Du er jo aktiv på for eksempel Instagram, og legger ut bilder av arbeidet ditt. Hva tenker du om at mer og mer kunst konsumeres via en skjerm?
– Jeg tror ikke det trenger å være noe motsetningsforhold mellom den oppmerksomhetsgivende sensibiliteten man tilstreber i håndverket og det hurtige tilløpet man innstiller seg på ved å bruke Instagram. Akkurat som det kan forekomme arenaer for langvarig fokus, bør det vel også finnes arenaer for forbigående behov. Det ene undergraver ikke det andre, tenker jeg. En ting jeg liker med Instagram er at jeg når ut til et bredere publikum, gjerne utenfor kunstmiljøet, som jeg ellers orienterer meg i. Jeg får ofte henvendelser i innboksen fra unge følgere som er glad i å tegne. Det er veldig rørende, og jeg vet at entusiasmen deres kommer rett fra hjertet.
– Denne begeistring er nok typisk for unge mennesker før de forsvinner inn i institusjonene. På kunstkskoler og akademier lærer man gjerne å moderere slike euforiske innfall. Men jeg forsøker heller å bevare noe av den uforbeholdne og lidenskapelige tilnærmingen til tegning. Formspråket mitt er utadrettet, og jeg synes det kan være noe sympatisk ved å være både smal og bred i utstrekningen.
Interessert i kulturer som avviker fra normalen
I sin forrige utstilling på Galleri Haaken i Oslo var utenforskap, identitetsdannelse og minoritetsproblematikk sentrale temaer. Malling ville snakke om outsiderens ubehag i møte med omgivelsene.
– Jeg har bestandig vært interessert i alternative levemåter, og kulturer som gjerne avviker fra normalen. Vi liker å tenke at hver og en av oss er enestående og unike, men de aller fleste vil nok strekke seg langt for å unngå å være på utsiden. Jeg synes det er spennende med krysningspunktet mellom fellesskap og utelatelse – dyr og mennesker som går inn og ut av sitt eget habitat.
– Hva jobber du med nå?
– Akkurat nå tegner jeg en strandet delfin. Motivet er delvis inspirert av nyheten om den syke hvalen på Sotra i Hordaland, hvor man fant 30 plastposer i magen til delfinen.
Politiske berøringspunkter
Med tradisjonsrike motiver, utenforskap og minortetsproblematikk som stikkord er det lett å trekke paralleller til dagens debatter rundt norske verdier, innvandring og utenforskap. Malling ser ikke på seg selv om noen eksplisitt politisk kunstner, men forteller at han etter å ha vært rettstegner for Klassekampen i 22. juli-saken fikk erfaringer som gav ham nye perspektiver på samfunnsendringene vi står midt oppi.
– Etter det ble jeg etter hvert mer interessert i å benytte kunsten til politiske og sosiale saker. Jeg synes visse politiske føringer generelt kan gi kunstverk en mer interessant og omfangsrik lesning.
– Bildene i min siste utstilling handlet om identitetsproblematikk i konfrontasjon med en omskiftelig virkelighet. Tittelen “The blossoms we wear in our hats” er første ledd i et dikt av Walter Whitman, som skisserer forbindelser mellom det flytende selvet og verden, samt den sømløse overgangen mellom fortid og nåtid. Dette var utgangspunktet mitt for å tegne den store moskusen. Og det paradoksale med moskusen er at den egentlig er et fremmed dyr i norsk fauna.
Arkeologer har funnet at moskusen levde i Norge for titusener av år siden, men at den døde ut. I ettertid har den blitt hentet fra Grønland og plassert her.
– Moskusen bidrar til et ønskebilde av oss nordmenn, om vårt opphav og om noe som har røtter dypt i grunnen vi står på. Derfor blir bildet av den en anledning til å snakke både om krysningspunktet mellom det konstruerte og det naturlige, men også om norske verdier og kanon. Det blir en måte å avdekke hva som befinner seg under de nasjonale symbolenes overflate.
– Jeg tror det er terapeutiske elementer i all kunst
På en bilreise gjennom Arizona og Utah i USA, i forkant av sin siste utstilling, så Malling med egne øyne motsetningene mellom urbefolkningen og de hvite beboerne, og hvordan profitteringen på landets naturrikdommer går bekostning av urbefolkningens levekår.
– Det var et trist syn, og motiverte meg til å lage tegninger som snakker om forandringer og smerten av oppbrudd. Jeg hadde dramatiker og skuespiller Sam Shepards “Motel Chronicles” i bakhodet. Hans reiseskildringer av det ugjestmilde ørkenlandskapet og americana har vært en stor inspirasjon.
– Har du andre inspirasjonskilder?
– Sam Shepard skrev også manus til filmen «Paris, Texas», som er en av mine favoritter. Et mer emosjonelt opprivende drama om havarert kjærlighet skal man lete lenge etter! Her er ørkenlandskapet en metafor på hovedpersonens indre kollaps, og den tilsynelatende retningsløse reisen kan ses på som et forsøk på å bryte ut av kjærlighetssorgen som holder fast. Jeg håper at mine tegninger også kan sirkle rundt mellommenneskelig innhold og steminger. At jeg kan underhånden flette inn ting her og der som står i sammenheng med hendelser i mitt eget liv.
Se traileren til en av Mallings favorittfilmer, “Paris, Texas”:
– Etter hvert har det blitt mer og mer viktig for meg med en personlig investering i det jeg gjør – en innlevd poesi. Og så tror jeg til slutt at det er terapeutiske elementer i all kunst, i større eller mindre grad.
– Du fyller 40 år i dag, gratulerer! Hvordan føles det?
– Tusen takk! Det føles rart og litt skummelt, hvis jeg skal være ærlig. Jeg synes 30-årene har rast unna på et blunk og vipps så er jeg 40 år. Tiden går fort. Men til gjengjeld har jeg fått utrettet en hel del og stått på med mitt. Jeg føler meg lykkelig og glad. De fleste av mine jevnaldrende venner har kjæreste, barn og egen familie. Det kan være et savn i blant, men kanskje bitene faller naturlig på plass etter hvert.
