Over halvannet år har kunstneren tatt opp samtaler, som har blitt en slags konspirasjon mellom mennesker på tvers av disipliner. I dag åpnes det store utstillingsprosjektet hennes, «Alt som puster, konspirerer».
Jeg møter Thora Dolven Balke på Kunstnernes Hus, omtrent en uke før hun skal åpne utstillingsprosjekt hun har arbeidet med i over ett år nå. «Alt som puster, konspirerer» skal finne sted både her, på Unge Kunstneres Samfund og på Sentralen, under Ultimafestivalen. Dolven Balke har involvert mange mennesker. Å skape en samtale, eller å få noe til å skje gjennom å involvere andre er en stor del av hennes praksis.
Dolven Balke er utdannet fra Kunstakademiet i Oslo og Bergen, og Mountain School of Art i Los Angeles. Hun har hatt en rekke utstillinger både i Norge og internasjonalt, og har bodd blant annet i USA, Brasil og Tyskland. Nå bor hun mellom Rio de Janeiro og Lofoten. I 2006 var Dolven Balke med på å starte det kunstnerdrevne galleriet Rekord i Oslo, som var et av sin generasjons første, og som har ført til en stor bølge av lignende initiativer, som byen er full av i dag. Etter arbeidet med Rekord har hun også jobbet som kurator, blant annet nylig på utstillingen «Innland» ved Centre Création Contemporaine i Tours i Frankrike sammen med Élodie Stroecken.
Tid, sted og rom
En uke før hun skal åpne prosjektet, som inneholder både en utstilling, en podcast og en konsert, virker Dolven Balke rolig – til tross for at ett og et halvt års arbeid svermer i hodet hennes.
– Jeg vil si at jeg egentlig har hatt to parallelle utviklinger i kunstnerskapet mitt. Den ene kommer fra arbeidet med Rekord, hvor jeg utviklet denne interessen for å jobbe med andre, å tenke med andre og å involvere folk med en gang jeg har en retning, et spørsmål eller noe jeg tenker på. Og den andre utviklingen er min egen praksis. Jeg kommer jo fra foto, og den har lenge handlet om polaroidet.
– Hvorfor polaroidet?
– Fordi det har alt med tid å gjøre. Alle former for opptak av tid — foto, video, lyd, fascinerer meg. Det å samle materiale gjennom et liv, og se det få helt ny mening i nye epoker og øyeblikk.
– Jeg leste noe jeg synes passet fint til ditt kunstnerskap i en tekst til en utstilling du hadde på Kunstnerforbundet i 2015, som var et utdrag fra en bok av Clarice Lispector.
”I’m trying to seize the fourth dimension of this instant-now so fleeting that it’s already gone because it’s already become a new instant-now that’s also already gone. Every thing has an instant which it is. I want to grab hold of the is of the thing.”
– Ja, det er fra boka «Agua Viva», som er et forsøk på å fange øyeblikket. Lispector skriver så fint og lekent, hun prøver å skrive så direkte som mulig om nået. Og det er jo på en måte et håpløst prosjekt, banalt og rått og modig.
– I utstillingen «I is» på Kunstnerforbundet, hvor jeg brukte sitatet, samlet jeg øyenvitneforklaringer fra ekstreme øyeblikk. Det kunne være bare noen som hadde observert en som hjelper en annen, eller som hadde opplevd en katastrofe, men det var likevel en umiddelbar uttalelse om noe som er for stort og umulig å forklare, som fikk en egen poesi man ikke kunne gjenskapt.
–Du sier dette med ekstreme situasjoner. Jeg synes flere av verkene dine har noe urovekkende over seg. Hvorfor interesserer det deg?
– Det interesserer meg fordi jeg synes det er så utrolig hva man som mennesker klarer å gå igjennom. Vi har alle normale liv, i større eller mindre grad, men vi deler likevel noen basale frykter og store øyeblikk, livsøyeblikk, som setter oss helt på grensa mellom liv og død. Det er så ekstremt, men samtidig hverdagslig. Og jeg fascineres over arkitekturen i rommene som følger med slike situasjoner, enten det er et hjem eller en flyplass.
Utforsker hva det betyr å dele samme luft
Tittelen på Dolven Balkes nye verk, «Alt som puster, konspirerer», reflekterer over ordet «konspirasjon», som i sin originale betydning betyr å puste sammen. Over to år har Dolven Balke tatt opp samtaler hun har hatt med mennesker fra varierende felt som naturvitenskap, sosial aktivisme, retssystemet, performance, medisin og musikk.
Samtalene har resultert i første episode av en podcast, eller radioserie, som skal spilles under Ultimafestivalen, og blir tilgjengelig på Dolven Balkes hjemmeside. Utstillingen på UKS er en utvidet versjon av lydverket, hvor Dolven Balke har samlet arbeider av bidragsyterne. Kunstneren forteller at dette er første gang de to parallelle verdenen hun jobber i kommer ordentlig sammen.
– Utgangspunktet for prosjektet var at jeg veldig gjerne ville jobbe dokumentarisk med lyd. Jeg flyttet jeg til Brasil i mars 2016, for å delta på en elleve måneders skole, og møtte en rekke mennesker fra ulike felt, og en politisk og menneskelig dialog på et høyt nivå. Det utfordra meg veldig, og startet en tenking rundt hva kommunikasjon er og kan være.
– Jeg vil gå tilbake til den opprinnelige, etymologiske betydningen av ordet konspirere — å dele samme luft. Tolket som for eksempel det å samarbeide for finne nye måter til å komme ut av en låst situasjon. Så jeg har brukt dette ordet som utgangspunkt for flere samtaler om hva det vil si å overføre mening, hva som skal til for å legge til rette for handling og reell utveksling.
– På hvilken måte utfordret samtalene du ble en del av i Brasil deg?
– I Brasil, men også på reiser til USA og i Europa i løpet dette prosjektet begynte jeg å tenke mer på representasjon innen kunsten og politikken. Om hvem man snakker for og hvem sine historier man forteller – og ikke minst hvor man snakker fra. Jeg ble konfrontert på og bevisst over mitt eget ståsted og posisjon. Jeg tror det å være i Norge innimellom kan utelukke en del andre synspunkter, uten at det dermed sagt er negativt for alle. I Brasil ble en teoretisk diskusjon fort veldig reell, fordi landet er i en politisk og økonomisk krise. Samtalene blir mer akutte.
– Mer politisk enn i Norge?
– Jeg vil ikke si mer politisk, men kanskje mer personlig.
– Hva slags ståsted ble du bevisst på at du hadde?
– Jeg tror det er dette med å faktisk skjønne hvor beskyttet man er som kropp. Den fundamentale tryggheten det er å vite at du blir tatt vare på av et eller annet system, tror jeg er ganske unikt å kunne ha i livet.
– Tenker du at vi tar det for gitt?
– Jeg snakker mer om det med å kjenne på hva den posisjonen gjør med hvordan man tenker om verden, og om andre. Eller å kunne forstå folks valg, og sette seg inn i historiene deres.
Intervjuer mennesker på tvers av disipliner
I podcasten snakker Dolven Balke med blant andre jazzmusiker Milford Graves, om hans musikalske studier av menneskehjertet, og med Dominic Barter, som har utviklet en metodologi for konfliktløsing, som har blitt en del av retts- og utdanningssystemet i Brasil. Dolven Balke forteller at selv om ikke alle hun har snakket med jobber med lyd, så finnes det som tema i samtalen. Verket utforsker lyd i forhold til sirkulasjon og bevegelse gjennom fysiske rom, sosiale rom, interdisiplinære rom og politiske rom.
– Intervjuene er en samtale på tvers av disipliner, en slags konspirasjon mellom alle de jeg snakker med, med meg som en kjerne og bindeledd mellom alle sammen. Jeg har vært interessert i hvor langt man faktisk kan sette seg inn i noen andres situasjon, hvordan man få til en kommunikasjon som rekker utover det øyeblikket, og alle de tingene kommunikasjon kan være.
– Har du funnet ut av det?
– Nei, jeg tenker at det fine er at det ikke er et svar som presenteres, men et spørsmål. Poenget er samtalen.
Arrangerer konsert
På toppen av det hele arrangerer Dolven Balke en konsert, som en del av verket, med artisten Klein og NaEE RoBErts, kunstneren Sandra Mujingas alias. Konserten skal holdes her, på Kunstnernes Hus.
– Jeg ville inviterer Klein fordi jeg opplever at hun arbeider med lyd litt på samme måte som jeg har gjort i dette prosjektet. Jeg er fascinert over hvor fritt hun drar inn referanser, og musikken for meg blir en slags blanding av minner. Et øyeblikk kan den være melodisk, og plutselig kommer en telefonsamtale fra en tante, så en bønn, og så referanser til gospelmusikken hun har vokst opp med. Og Sandra Mujinga er en kunstner jeg beundrer veldig for de arbeidene jeg har sett av henne.
– Kan du nevne noen andre kunstnere du ser opp til?
– Tre kunstnere jeg beundrer og tenker på for tiden er brasilianske Michelle Mattiuzzi, som er med på prosjektet her i Oslo, svenske Annika Ström og brasilianske Márcia X.
Video: Britiske Kleins «Marks of Worship»
– Gjennom hele kunstnerskapet mitt har jeg hatt en driv til å involvere mennesker, og å få noe til å skje hvis jeg synes det er bra. Dette prosjektet har vært en måte å kunne samle og henvende meg til folk som ikke nødvendigvis jobber med kunst, og å kunne stille spørsmål fra posisjonen som amatør.
Dolven Balkes utstilling åpner i dag klokken 17.00 på Unge Kunstneres Samfund (UKS), og konserten holdes i morgen kveld på Kunstnernes hus. Podcasten spilles på Sentralen i Oslo, under Ultimafestivalen, tirsdag 12. september klokka 19.00.
