Vi er ikke alle i samme båt
Det nettverksbyggende kunstprosjektet Coast Contemporary lar kunsten bli en turistattraksjon for en liten klubb eksklusive gjester.
Forrige uke reiste Hurtigruten fra Lofoten til Bergen med prosjektet Coast Contemporary ombord. I følge egne nettsider var Coast Contemporary “en reise hvor mennesker, kunst, hav og landskap møtes mens kysten passerer forbi”.
Målet med reisen var å vise norsk samtidskunst for internasjonale fagfolk gjennom ulike utstillinger og performancer. Samtidig hadde prosjektet ambisjoner om å gjøre reisen til en kulturnæring med bemidlede turister i sikte. Men ved å blande kommersielle interesser med nettverksbygging og utstillinger, reduserer prosjektet kunsten til en handelsvare og turistattraksjon.
Tilrettelegger for å bygge nettverk
Initiativtaker til Coast Contemporary, Tanja Sæter, har tidligere jobbet med kunstfestivalen Oslo Open, og de to prosjektene ligner hverandre. I Oslo, som på Hurtigruten, legges alt til rette for at norske kunstnere, gallerier og kuratorer skal møte nasjonale og internasjonale journalister, kuratorer, produsenter og skribenter i håp om å lande en utstillingsavtale eller et samarbeid. Å bygge nettverk er essensielt, spesielt innen kunst- og kulturfeltet hvor en ikke stiger i gradene som i en annen bedrift.
Kunstnere er avhengig av å knytte kontakter og bli vist for de rette folkene og institusjonene. Et arrangement som Oslo Open kan derfor være viktig. Men siden arrangementet kun varer over en helg får deltakerne liten anledning til å bli kjent med den lokale kunstscenen og aktuelle kunstnere. Tanken med Coast Contemporary er derfor å gi deltakerne mer tid og rom til å bli bedre kjent. Slik sett er ideen god.
En grøt av ulike interesser
Problemet oppstår i den utydelige profilen til Coast Contemporary. Til Subjekt omtaler Sæter virksomheten som “relasjonell praksis”, nesten et kunstverk i seg selv. I et brev til Kulturdepartementet profileres seilasen som en Kunstreise med tydelig slagside til regjeringens satsning på kulturnæring. Coast Contemporary skal øke interessen for kulturreiser med det argument at kulturturister legger igjen 14 prosent mer enn ”vanlige” turister. Videre snakker nettsiden i svevende termer om å vise den norske samtidskunstcenen, uten å spesifisere hvem scenen skal vises frem til. Coast Contemporary skal attpåtil fungere som et slags management-byrå, et mellomledd som formidler norske kunstnere til en uspesifisert internasjonal mottaker.
Prosjektet gaper over svært mye. Ulike formål og roller blandes i en ubestemmelig grøt som gjør det vanskelig å si nøyaktig hvem og hva prosjektet er til inntekt for. Kunstnerne? Internasjonale gjester? Hurtigruten? Turistene? Coast Contemporary? Prosjektet blander kommersielle interesser med offentlig finansiering når reisen skjer på Hurtigruten. Nettverksbygging forvirres med kulturturisme når prosjektet fokuserer vel så mye på å vise frem “ocean, landscape, weather, […] the spectacular Norwegian coast,” som på å vise kunst.
I denne suppa av kulturturisme og nettverksbygging fremstår kunsten som en vare, en eksotisk brikke i en større opplevelsesreise. En deilig suvenir blant andre lykketroll og t-skjorter. Ved å gjøre kunsten til en turistattraksjon, kun tilgjengelig for privilegerte gjester, tar ikke prosjektet hensyn til kunstens behov for frihet fra kommersielle forpliktelser. Eller kunstens behov for å bli mottatt og diskutert i en større, kritisk, offentlighet.
Når kunsten skal tjene andre
Slik sett kan Coast Contemporary ligne på kulturministerens eksklusive kjendisfest. En tilstelning hvor anerkjente kunstnere skulle gjøres stas på, men hvor en også kunne mistenke at formålet var å kaste glans over kulturministeren og regjeringens kulturpolitikk. Begge arrangementer forsøker å bruke kunst til å tjene et annet formål.
Tradisjonelt har kunsten alltid stått makten og eliten nær. Fra romernes Mesén-ordninger ved keiser Augustus, til kongens hoff i Versailles var kunstens oppgave først og fremst å tilby makteliten underholdning og adspredelse. Det er først i nyere tid at kunsten også har fått et uttalt kritisk og demokratisk oppdrag. I Norge skal hver bygd og by ha et kulturhus, mens minoriteter og undertrykkelse skal portretteres. Eksklusive fester og kunstreiser kan derimot virke som et skritt tilbake. Det er ikke bare uheldig for publikum, men også for kunsten selv.
Både produksjon og mottakelse av kunst er avhengig av en bredere offentlighet for næring, kritikk og motstand til å utvikle seg. Den må ha et kritisk forhold til makt, tradisjoner og kommersielle interesser for å bety noe mer enn ren dekorasjon. Tanja Sæter har kanskje rett i at det mangler gode steder for å bygge nettverk og relasjoner på kryss og tvers av land og institusjoner, men å la kunsten bli en turistattraksjon for en liten klubb eksklusive gjester virker som en dårlig løsning. La oss håpe at profilen blir skarpere neste gang.
Andreas Breivik deltok ikke på Coast Contemporary.