MUSIKKVIDEOPREMIERE: «Siamese Twin» er et søtt møte mellom Sondre Lerche og hans idealsubjekt.
– I tenårene fant jeg mer komfort i å utleve det feminine i meg, heller enn å tvinge frem et maskulint temperament som unge gutter ofte føler en slags forventet tiltrekning mot, sier Sondre Lerche.
I dag har Subjekt fått premieren på hans nye musikkvideo, «Siamese Twin», som fanger en trygg og uformell stemning rundt Sondre Lerche foran seg selv i speilet. Speilbildet varierer med bilder av Lerche og modellen/fotografen Jakob Landvik.
– Hvorfor Jakob?
– Han er en tiltrekkende skikkelse, både på skjerm og i virkeligheten, så da han sa seg positiv til å bidra både som modell og som stylist, etter regissørenes forslag, tenkte jeg at dette kunne bli noe bra.
– Ble det det?
– Ja. Det er bestandig skummelt å lage musikkvideoer, men han har en autoritet som jeg stolte på, og som jeg følte meg trygg med. Det er han som gjør videoen, synes jeg. Jakob er som en filmstjerne, som kameraet bare dras mot.
– Identifiserer du deg i ham på noen måte?
– Jeg kjenner ikke Jakob personlig, så dette blir basert på den figuren han utgjør på sine uttrykksplattformer og i videoen. Men det enkle svaret er ja. Dessuten er han er en viktig skikkelse for veldig mange med tanke på å viske ut og oppdatere kjønnsmarkører som for mange kan føles kunstige, begrensende og klaustrofobiske. Og det både applauderer jeg, og identifiserer jeg meg noe i.
– Var du noen gang redd for, under innspillingen, å bli stilt dette spørsmålet av en journalist i lanseringsperioden: «Begynner det ikke å litt vel mange musikere som skaper overskrifter ved å uttrykke seg selv gjennom det andre kjønn?»?
– Godt spørsmål. Ja, jeg tenkte på det da vi filmet denne musikkvideoen i januar. At det kanskje er en tendens og åpenhet nå, som gir mange utslag. Noen viktige og vakre — andre tåpelige og spekulative. Så er det jo opp til publikum å bedømme hva som er hva.
– Hva er hva?
– For meg handler det om et større tema som dirrer gjennom hele «Pleasure»-albumet, og som jeg ikke var klar for å lage musikk om før nå. Eller videoer, for den saks skyld, sier han og fortsetter:
– En av mine favorittfilmer er «Ed Wood», som jeg så første gang da jeg var 14. Han skiftet antrekk etter humøret, og etter hva han skulle utrette eller forberede seg på, og kunne komme på filmsettet i dress og slips, eller i agoragenser med øredobber og sminke. Jeg synes det er spennende hvordan kostyme, antrekk og andre visuelle detaljer er en måte å kommunisere virkelig dype ting med omverden på. Det forbereder oss også på situasjoner vi skal inn i, som nesten som et rituale. Jeg var aldri så interessert i slikt før, men med denne platen har det visuelle som metafor, eller kostyme som uniform, og så videre vært et helt nytt virkemiddel som for første gang virkelig har opptatt meg. Det styrker musikken.
– Fortell oss noe fra sett. Hva er det vi ikke ser i musikkvideoen?
– Jakob tegnet en utrolig fin tegning som virkelig lignet hans ansikt, som du ser så vidt i videoen. Der virker det som at jeg har tegnet Jakob, som mitt drømmeideale. Men det er faktisk Jakob sitt selvportrett.
– Du sier at du utlevde det feminine i deg som ung. På hvilke måter?
– Når man er ung tar man jo etter det man ser, og jeg tok nok mer etter jenter og kvinner jeg så opp til i væremåte, kroppsholdning, fremtoning, sensitivitet og sånne ting. Kvinner og Morten Harket. Hadde også en rar Thomas Giertsen-periode på ungdomsskolen, men han var jo også en ganske feminin mann.
– Plaget det deg?
– Nei, heldigvis ikke særlig. Om noe, følte jeg jeg meg kanskje heller styrket av å utstråle en viss tvetydighet. I hvert fall i en periode. Som voksen har jeg omsider også nærmet meg et språk for de mer såkalt maskuline utrykkene og. For meg var det en mye mer komplisert prosess.
Låta «Siamese Twin» spiller på intimitet og dens grenseløshet. Litt slik som barn og kanskje bestevenner på videregående forholder seg til hverandre. Men sangen handler ikke om barn, kanskje heller ikke engang forhold mellom to. Men én, forteller Lerche.
– Det blir som en slags desperat og symbiotisk tilnærming til et forhold, følelsen av at man ikke kan komme nært nok den andre. Behovet for å bli ett med noen blir så overveldende at det dominerende at skillet mellom to kropper nesten viskes ut.
– Det oppleves litt som om teksten og videoen forteller to forskjellige historier.
– Ja, videoen ga meg helt nye perspektiver på min egen låt. Vi ønsket å fange den trygge og uformelle intimiteten vi har med og i oss selv når vi er alene, sier han og fortsetter:
– Teksten kan tolkes med forskjellige grader av dramatikk. Noen opplever det som en slags morderballade, om en besatt fyr som omsider dreper sitt lystobjekt, som blir hans ultimate «pleasure».
– Guilty pleasure af!
– Ja, hans utløp for eierskap. Men låta kan også tolkes som at den bare gir utrykk for en grenseløs ensomhet, og et grenseløst savn etter nærhet og intimitet.
– Hvordan går det med deg og Linnéa Myhre?
– Hah! Akkurat denne låta er skrevet lenge før jeg traff Linnéa!
– OK, tilbake til den gang da du kanskje følte et grenseløst savn etter nærhet og intimitet?
– Jeg føler at videoen mykner opp låten litt. Den er søtere, som jeg liker. At det handler mer om å frigi forskjellige sider av seg selv, og å prøve å romme hele seg selv. Og at det kanskje er en forvandling vi er vitne til, at jeg er larven og Jakob er sommerfuglen, liksom. Og så er det jo litt humor i den også, da.
– Er det?
– Det klippet med meg på scenen omringet av mørket er jo hilarious! Og så er det plutselig to av oss! Klipper og redigerer Erik Treimann gjorde en veldig god jobb med å samle de absurde trådene her.
– Videoen ble spilt inn i januar, men premierer nå. Er Erik Treimann en treig-mann?
– Haha, nei, han kom ikke inn i prosjektet før i september, da vi bestemte oss for å få inn litt hjelp utenfra for å få det fullført. Jeg var på turné fra januar til september, og regissørene Thale Fastvold og Marius Hauge har både barn og fulltidsjobber. Det var nok vi som var treig-mann.
Se musikkvideopremiere:
Disclaimer: Journalisten er personlig bekjent av modellen i musikkvideoen.
