I helgen tok mørketida over i det samiske punkbandet Biru Babys hjemby. Alta er nå utenfor solas rekkevidde, men for mange er den etterlengtede musikk-videoen «Darkness of Sunshine» en god erstatning. Vi tok en prat med bandet.
«Fra den kalde, harde tundraen av Sápmi, i barents-regionen i Norge, kommer det revolusjonære bandet Biru Baby fra, med deres bisarre stil og unike lydbilde».
Slik introduserer det samiske bandet Biru Baby seg selv.
Men selv om deres samiske røtter står sentralt i musikken, så er det den nærmest fandenivoldske sjongleringen og leken med ulike sjangere, motstridende inspirasjonskilder, samt lekne innfall, som fanget oppmerksomheten til undertegnede og fotograf Håkon Borg, da vi overværete deres konsert på Riksscenen i Oslo tidligere i høst.
Etter konserten satte vi oss ned for en uformell samtale med bandets to hovedpersoner, Hánná Rein og Ida Iki, om det øvrig nevnte, sceneshow og en hel del annet.
«Føkking jævlig helvetes» Baby
Truls: – Google Translate oversetter ikke samisk. Hva betyr biru?
Hánná: – «Biru» er blant de styggeste samiske banneordene vi har, og betyr noe i nærheten av «føkkings jævlig helvetes», bare verre. Dere må ikke finne på å si det til noen eldre samiske – da kommer de til å reagere. Grunnen til at vi har det som bandnavn er fordi Iki representerer «Biru», og jeg representerer «Baby».
Iki: – Nei, det er ikke sant! Jeg er «Baby».
Hánná: – Vi krangler litt oss i mellom om hvem som er «Biru» og hvem som er «Baby», men vi er litt som «yin» og «yang». Navnet kom vi frem til i en idemyldringsprosess. Vi hadde masse ulike forslag, men Biru Baby føltes bare riktig, i tillegg til at det satt godt både på samisk og norsk, samt på engelsk.
Håkon: – Tøft navn. Jeg Googlet det og fant ut at biru betydde noe à la «jævla», men det var egentlig ingen eksakt oversettelse. Etter litt endte jeg opp med «jævla baby», som i «beibi». I forbindelse med videoen til låta deres «Give Me Baby» er det jo noe graviditet inn i bildet, og det sementerte på et vis mitt forhold til bandnavnet.
Hánná: – Morsom at du sier det, for det har vært et mylder av forskjellige oversettelser, også i Sápmi. NRK Sápmi oversatte det på et tidspunkt til «Djevelens Barn», noe vi synes var ganske så morsomt, og ganske i tråd med det du resonnerte deg frem til.
Truls: – Dere lager musikkvideoene deres selv?
Hánná: – Ja, det gjør vi. Iki og jeg begynte faktisk å lage videoer sammen før vi startet å spille musikk. Vi var vel sånn tretten år gamle eller noe da vi startet med det.
Iki: – Det var da vi møttes.
Truls: – Hvilke videoer var det snakk om?
Hánná: – Det var veldig mye forskjellig. Vi lagde musikkvideoer, blant annet til Britney Spears’ «Toxic», også lagde vi en del sketsjer inspirert av humorserien «Melonas», som gikk på NRK tidlig på 00-tallet, samt trailere til ikke-eksisterende filmer. Trailerne var inspirert av blant annet Tommy Wirkolas «Kill Buljo». Den startet jo som en trailer og skulle i utgangspunktet aldri bli en spillefilm.
Truls: – Dere var jo ikke så unge da «Kill Buljo» kom ut, eller?
Hánná: – Nei, det var vi ikke. Vi var rundt 16 – 17 tror jeg – kom ikke «Kill Buljo» ut i 2007? Da vi startet opp Biru Baby var vi klare på at vi måtte trekke inn interessen vår for å lage film, og endte derfor opp med å lage musikkvideoen for eget maskineri. Vi klipper og produserer de selv, og så får vi med oss venner og bekjente som fungerer som regissører, filmfotografer og så videre.
Se musikkvideo: Biru Baby – «Darkness of Sunshine»
Håkon: – Jeg opplever at videoene deres er så velgjort, så gjennomførte, men ser at det ikke er så store midler inn i bildet. Er imponert over hva dere får til med utgangspunkt i så lite. De er morsomme, lekne, samt interessante og fenger visuelt.
Hánná: – Vi er opptatt av at innholdet i videoene skal være bra, og ikke nødvendigvis at det skal stor en svær produksjon med flashy bilder. Og så liker vi i tillegg litt sånn hjemmelaga look. På det nye albumet har vi ganske mye større videoproduksjoner enn tidligere, men det er fortsatt oss selv som står bak og lager vår visjon og det innholdet vi ønsker å vise. Produksjonene har blitt større, rett og slett fordi det er flere og flere folk som joiner film-teamet vårt, så det er noe som bare har skjedd av seg selv. Det er ganske kult at vi har fått en så bra gjeng! Men vi liker den hjemmelaga looken, og den får vi kanskje også naturlig siden vi ikke er profesjonelle filmskapere selv.
Håkon: – Men de ser jo ofte jævlig bra ut. Lyssetting, scenografi også videre. Det er sjarmerende amatøraktig til tider, men plutselig blir jeg slått over ende, og opplever at dere evner å få frem noe som ser smashing ut, og at regien sitter som støpt.
Hánná: – Vi gjør det vi har lyst til, uansett om vi har økonomisk støtte eller ei. Vi har så mange dyktige folk rundt oss som gjør dette mulig. Samfunnet i Finnmark hjelper oss alltid. Vi får låne lysutstyr, bil og annet vi trenger. Folk støtter oppunder, uansett hva vi finner på. Det er det største nettverket vi har, og det er i Finnmark og omegn vi langer videoene våre – det hadde ikke vært mulig å få til i Oslo.
Håkon: – Da dere rigga ned etter konserten, satte dere på musikk og folk dansa rundt til en eklektisk kombinasjon av musikk. 90-talls og nyere svisker, stort sett. Jeg ble litt rørt av det. Det var en så oppriktig glede og hengivenhet. Det er ikke ofte jeg opplever slikt i Oslo. Ute på byen så har du en DJ som spiller – jeg mener ikke noe vondt om DJ’er, men jeg opplever ofte at det spilles noe ”akseptert klubbmusikk”, der folk står kule i hjørnet og vrikker og drikker. Jeg føler ofte en mangel på oppriktig glede. Med fare for at jeg er gammel og på feil steder.
Truls: – Det finnes mye generisk klubbmusikk og generisk ”coolness” i Oslo. Det er Biru Baby en motsetning til.
Hánná og Iki: – Oppriktig glede. Det er det Biry Baby er. Vi hadde et annet band tidligere, og vi merket på et tidspunkt at vi ikke hadde det særlig gøy med det vi gjorde, kanskje fordi vi var i Oslo og hadde som mål å komme på radio. Vi havna i en dårlig sirkel der ambisjonene styrte. En dag ble vi enig om at «føkk det her», nå gjør vi det vi har lyst til og går tilbake til start. Nå har vi det jævlig artig nærmest uansett hva vi gjør. Vi har med folk som vi liker og har det gøy sammen med.
Håkon: – Det ser det ut til at dere har lyktes med, både med tanke på konserten og videoene. Først og fremst ha det jævla gøy, ikke tenke «nå skal vi lage et band, programmerer litt, så tar vi kontakt med Sony og hører om platekontrakt.» Det dere driver med er pønk, slik som jeg liker pønk. Jeg er en gammel pønker, men begynte å trekke meg unna sjangeren etterhvert som den ble for selvbevisst, definert og forutsigbar. Ikke minst de snikende kravene rundt at «du må like det og ikke det.»
Hánná: – Det er nettopp det. Det er Pønk. Selv om det nye vi har laget ikke kan defineres som pønk innenfor en sjangerdefinisjon, men det er noe med attituden. En ny type pønk? Hva er pønk egentlig lenger?
Truls: – Håkon og jeg snakket tidligere om at det eksisterer så mange kalkulerte band, som det er tydelig at har en idé om hva de skal være og hvilket image de skal besitte. Litt som om de er støpt i en kakeform. Det er noe spontant med formidlingen deres som føles forfriskende. Kan dere fortelle om hva som er spontant, hva som er planlagt, og hva som er politisk?
Iki: – Biru Baby er en blanding av begge deler. Vi vil jo vise verden Sápmi, som også må sies å være blant våre støeste inspirasjoner. Vi forsøker på et vis å finne oss selv og vår identitet gjennom musikken, ettersom vi har blitt veldig fornorska. Det er noen jeg opplever kommer veldig til uttrykk i videoene våre. Vi er gjennomtenkte når det kommer til å utforske Sápmi, men så er det også mye som er spontant og innfallsbasert.
Hánná: – Når vi gjør det for å ha det gøy, så er spontaniteten og det innfallsbaserte viktige.
Truls: – Håkon og jeg vil hevde det er en parallell til Die Antwoord?
Hánná: – Vi liker Die Antwoord veldig godt, blant mange svært forskjellige artister, men det er overraskende mange som har trukket den parallellen. Kanskje det er fordi de også kan ses som pønkere, i den forstand at de – tilsynelatende og etter sigende – gjør det de ønsker. At de også er en snål kombinasjon av ulike elementer, samt at de også har en tydelig identitet til et spesifikk sted – de har Sør-Afrika og vi har Sápmi. Jeg synes det ligger noe i parallellen.
Håkon: – For min del – utenom at jeg er fan av begge banda, så har Biru Baby og Die Antwoord det til felles, at dere kombinerer det kalkulerte og det spontane, uten at det på noe vis føles spekulativt.
Truls: – Formidlingen av Sápmi føles naturlig tilstede, og ikke anstrengt eller insisterende – slik som ofte kan være tilfellet i formidling av kulturelltilhørighet.
Iki: – Vi er opptatt av at det skal falle naturlig. Det skal være reality for oss i bandet, og det er mye av det vi ønsker å formilde. Da kan det ikke være for insisterende eller kalkulert. Skal det føles ekte så må det være både gjennomtenkt, men på samme tid falle naturlig for oss.
Hánná: – Med reality, så mener vi at det skal komme fra virkeligheten, hverdagslivet vårt. Det som kan sies å være gjennomtenkt, er at vi ønsker at det skal komme fra en kultur som er virkelig og som føles ekte. I så måte er vi også heldige som er fra Sápmi, og kan benytte oss hyppig av hva vår kultur har å by på av utrykk.
Håkon: – Jeg kommer fra Halden, som ser seg selv som «Norges rockeby». Halden har bemerkelsesverdig mange dyktige musikere. Det eksisterer noe utpreget lokalpatriotisk i Halden, og det er i utgangspunktet fint det, men det kan også ende i en nesten aggressiv patriotisme. Det som slår meg er at det enten det er garasjerock, California-punk, Nashville eller annet som gjelder, er det ofte lite av Halden i musikken. Det er fett og sjeldent det dere får til i bruken av inspirasjonskilder og lokalforankring. Nå blir jeg veldig fan boy.
Hánná: – Det er gøy å høre på for oss!
Iki: – Når vi lagde vårt forrige album, satt vi på et tidspunkt i studio – jeg jobber som produsent og eier et studio. Vi hadde tatt opp Hánná som joika, men Hánná er så dårlig til å joike, så ble nødt til å finne på noe. Jeg endte opp med å teste hvordan det ville høres ut om jeg satte på autotune, og til vår overraskelse låt det dritkult. Et slags eksempel på foreningen mellom det kalkulerte og spontane, samt formidling av Sápmi, kombinert med populærkultur.
Hánná: – Det var mind blowing egentlig. Dere vet det kanskje ikke, men joik med autotune har aldri blitt gjort tidligere. Vi har vært på et knippe festivaler i Sápmi denne sommeren, og folk blir så overrasket av joik med autotune. Mange opplever det som friskt og nyskapende, og det hele kommer fra at Iki trykte på en knapp i studio.
Fra Beyoncé til Yung Lean
Truls: – Hva tenker dere hvis vi sier stikkordene garasje, pønk, kontemporær popmusikk og eurovision om musikken deres?
Hánná: – Hahaha! Jeg føler først og fremst at det stemmer ganske bra.
Iki: – Det er en god blanding!
Hánná: – Eurovision handler om showet, og vi er opptatt og glad i å lage show på scenen når vi spiller konsert. Når man først spiller konsert, så vil vi gjøre det skikkelig crazy, og sånn sett er det jo en god slump Eurovision i det. Pønk snakka vi jo om tidligere, dette med attitude også videre. Pop er det definitivt.
Iki: – Ser man garasje som noe hjemmesnekra og rufsete i kantene, så stemmer jo også det på en prikk – spesielt når det kommer til musikkvideoene. Vi er inspirert av mye forskjellig som vi har hørt på oppgjennom, og er ikke bare forankret i én type musikk.
Truls: – Kan dere nevne noen inspirasjonskilder, fra langt tilbake og frem til i dag?
Iki: – Beyonce!
Hánná: – … og Kate Bush!
Iki: – Lady Gaga!
Hánná: – Et samisk rocke band som heter Intrigue – det burde alle sjekke ut. Folk i Finnmark vet hvem de er, og det er alltid fest når Intrigue spiller. Prodigy har også vært stor inspirasjon for oss, særlig på arbeidet med vårt siste album.
Iki: – … og Yung Lean!
Iki: Jeg begynte å spille gitar fordi jeg ville lære meg alle sangene til The Hives. Jeg studerte samtlige av musikkvideoene deres, og har hentet så mye inspirasjon derfra.
Hánná: – Filmen til Beyonces «Lemonade» er amazing, aner ikke hvor mange ganger jeg har sett den filmen. Kan den utenat og får aldri nok.
Håkon: – En god venninne av meg, som aldri har vært så opptatt av Beyonce, ringte meg da den album-filmen kom ut og ville at jeg skulle se den med det samme – hun var helt fra seg og i tårer over hvor bra det var. Man vet aldri når mesterverkene kommer.
Hánná: – Nei, og det kom sånn, pang!
Håkon: – Enig, det kan komme når man minst aner det. Jeg var for en stund tilbake på Storo Storsenter, og Gabrielle skulle spille – det var kort tid før hun slo gjennom. Hun leverte som bare faen, der hun sto blant skrikende barn og McDonalds-ballonger. Det var for meg en mesterlig opptreden, og overgikk flere av de store artistene jeg har sett live.
Iki: – Jeg så Lady Gaga på konsert før det tok helt av med suksessen hennes. Hun spilte i Oslo på Sentrum Scene. Husker at jeg besvimte etter å ha blitt mindblown av hele opplegget. De trodde jeg var fjern på stoffer, så jeg fikk i utgangspunktet ikke komme inn, men jeg klarte å snike meg inn. Det var en helt syk opplevelse.
Truls: – Hva med inspirasjonen deres til musikkvideoene?
(En ABBA-låt kommer på i lokalet.)
Hánná: – Det passer bra at ABBA kom på nå, for – med tanke på referanser og inspirasjoner – i musikkvideoen til «My Skin» har vi en direkte referanse til ABBA. På et punkt i videoen sitter vi nede, det er skittent, også reiser vi oss opp, og da kommer vi til et kritthvitt himmelrike, og det er hentet fra en av musikkvideoene til ABBA. Det er også en direkte referanse i videoen til «LaLa Under Table». Vil dere virkelig vite hvor den referansen kommer ifra? Når dere ser den, så skjønner dere referansen med en gang, for det er en omtrent en direkte kopi. Den referer til A1 og musikkvideoen til «Like A Rose». Vi har latt oss inspirere overraskende mye av boy band-musikkvideoer oppgjennom. Det som er så kult og sært med dem, er at de spiller så overdrevet på det emosjonelle, og det å tørre å slippe alle følelser løs – bare overdrive til det fulle.
Håkon: – Med tanke på musikkvideoene, de virker veldig intuitivt laget. En får inntrykk av at dere er demokratiske og rause i hva som får plass. Alt fra ABBA til A1 til annet. En salig og upretensiøs blanding.
Iki: – Hánná og jeg er i utgangspunktet ganske forskjellige, og derfor tror jeg at det blir som det blir. Vi har jo vokst opp tett, nesten som søstre, men samtidig så forskjellige – som søstre ofte er. Musikksmaken vår er forskjellig også videre, og vi tillater disse ulikhetene til å ta plass i musikken og videoene.
Hánná: – Det er sant. Vi møtes ofte midtveis, og det er derfor vi har så variert utrykk – det er så mye forskjellig inspirasjon. Jeg husker da vi gikk på ungdomskolen, og alle skulle lage seg Metallica-inspirerte band. Alle digget Metallica. Det var ikke noe for oss, vi ønsket å lage vår egen greie, var bestemte på å være oss selv. Det bidro kanskje til at vi klarte å utforme vårt eget utrykk, lage vår egen greie. Vi driter i sjanger og det der når vi lager musikk, bare vi synes det låter kult.
Truls: – Igjen et glimt av det jeg vil si er en litt «ny-pønkete» holdning kanskje?
Håkon: – Apropos pønkere og holdning. Jeg nevnte tidligere at jeg er gammel pønker. Når miljøet fikk behovet for å plassere ting i bås, så døde interessen for min del. Det jeg prøver å si er at det fort skapes presteskap og kirker, hvor «man skal gjøre det, og ikke det, det skal låte sånn og ikke sånn.» Også pønkerne kom med steintavlene sine.
Hánná: – Jeg skjønner godt hva du snakker om.
Iki: – … men vi har ikke noe kort i Biru Baby.
Truls: – Dere danser synkrondans på scenen!?
Hánná: – Ja, det gjør vi! Kanskje det har med forholdet vårt til boy band å gjøre? Vi har jo som nevnt alltid vært glad i sceneshow, og det visuelle.
Truls: – Det er tydelig at dere har det gøy på scenen. Kan dere si litt mer om hvordan dere arbeider med sceneshowet?
Iki: – Vi arbeider nesten mer med sceneshowet enn vi øver på å spille live.
Hánná: – Vi øver ekstremt mye på sceneshow. Det er nøye planlagt, og innøvd, også fordi vi skal ha muligheten til å gjøre ting spontant – det er lettere å improvisere når man kan alt utenat. Det er også for at sceneshowet skal speile musikken, er det et drag mot publikum, så viser vi det, er det et heavy parti, så for eksempel headbanger alle i takt. Vi merker en ofte stor respons fra publikummet på dette samspille mellom show og musikk, og det er en tilfredsstillende følelse. Det er derimot en del bransjefolk som ikke er så begeistret for dette, sånn by the way.
Iki: – Samspillet mellom musikk og show er svært viktig ja. Når man drar på en konsert, så vil man jo ha det jævlig fett, og vi ønsker jo å vise musikken fra den beste sia.
Truls: – Det blir nærmest som en slags kontekstualisering av musikken.
Hánná og Iki: – Ja!
Hánná: – Men vi får faktisk reaksjoner på at enkelte ikke synes det er slik en konsert skal være.
Iki: – Det virker som overraskende mange er opptatt av at en konsert skal ligne en «jam», altså fremstå litt tilfeldig. Vi jammer det jo fram når vi lager det.
Håkon: – Det blir litt et utrykk for dette presteskapet jeg var innom tidligere.
Hánná: – Et hopp som smitter over på publikum er så mye mer enn bare «et hopp».
Håkon: – Man må være litt bevisst og trygg på settingen, det bidrar ofte til at det ubevisste trer frem. Se for eksempel på Nils Bech, og hvordan han relaterer til eksempelvis en stige på scenen Det er noe med å sette rammene og jobbe ut ifra det. Der skjer det ofte mye spennende og kult.
Hánná: – Vi føler at vi nærmest har blitt friere på scenen etter at vi startet å utvikle show, for – som du nevner – så forholder vi oss til et sett rammer og kan improvisere ut ifra det.
Truls: – Fotografen får det siste spørsmålet: «er det sant at samer anser kylling som revemat?»
Hánná: – At kylling er revemat?
Iki: – Det har jeg aldri hørt før.
