«The End of the F***ing World» er original i en tid det er vanskelig
Hvis du skal se én serie denne helgen, er det helt klart denne.
La oss si at faren din er en drittsekk, og at moren din har dødd. Du har mistet all sans for humor, er kun 17-år og begynner å gå lei av å drepe dyr. Hva gjør du da?
James ser i hvert fall etter noen å ta livet av. Mens han gir nytt liv i serien «The End of F***ing World» (2018) — en heseblesende fortelling om ung kjærlighet, opprør, vold og ødelagte familierelasjoner.
To psykopater finner seg i hverandre
Alex Lawther (kjent fra «Black Mirror», 2011) spiller rollen som James: En ung psykopat som ser frem til å drepe noen. Moren begikk selvmord da han var liten, faren er en jovial drittsekk, og selv har han lenger ingen sans for humor — James finner det heller givende å drepe et drøss av ulike dyr på fritiden.
Som 13-åring fikk James en jaktkniv fra faren sin, selv om han egentlig ønsket seg en machete. Jessica Barden (kjent fra «Penny Dreadful», 2014-2016) spiller rollen som Alyssa. Hun hater autoriteter, mistrives å være den uønskede datteren i moren sitt perfekte liv (med to tvillingbabyer), og knuser mobilen sin i bakken, når en venninne som sitter rett ovenfor henne sender en sms under lunsjen på skolen.
James og Alyssa møter hverandre i kantinen, og begge ser potensialet i hverandre. Er Alyssa det perfekte første drapsofferet for James? Og kan James jatte med på Alyssas komplekse verdenssyn?
Det hele eskaleres raskt når de bestemmer seg for å slå ned faren til James og stjele bilen for å rømme fra byen. Etterhvert finner de ut at de skal prøve å finne Alyssa sin far, som stakk av da hun var liten.
Men langs veien møter de på mindre og større problemer, i en evigvarende bekreftelse av Murphys Law.
Ungdommelig overmot: Voksne et problem
«The End of F***king World» er noe av det beste vi har sett, når det kommer til formidling om ungdommelig overmot og kjærlighet.
Netflix-serien er britisk og minner litt om «Skins», med en direkte dialog, og hvordan voksne som oftest betraktes som et problem.
De to hovedpersonene utfyller hverandre perfekt og spiller svært godt.
Jeg liker spesielt Alyssa, som med sitt noe skjeve blikk er lei av hvordan folk kan lyve til hverandre. Hun hater å bli irettesatt, noe som fører til noen veldig morsomme scener — som når hun blir tatt for nasking i en butikk.
Hun er også mega-sarkatisk og breial i kjeften, som når de setter seg på en diner for å bestille mat og blir kastet ut etter at hun begynner å banne bedre enn en full sjømann.
De to kvinnelige politibetjentene som etterhvert skal få oppdrag om å finne Alyssa og James, spilles svært godt av Gemma Whelan (kjent fra «Game of Thrones», 2011-) og Wummi Mosaku (kjent fra «Fantastic Beasts and Where to Find Them, 2016).
De har tidligere hatt en kort affære, noe som gjør dynamikken mellom dem veldig interessant. Resten av rollegalleriet består av mange originale, men også velspilte roller.
Kaotisk referanseliste, uhyre original
Det er vanskelig å definere hva slags type serie «The End of F***king World» er.
Serien henter elementer fra road movies, komedier, krimfortellinger og oppveksthistorier i en kaotisk miks.
I en av de tidligste scenene, vises de ulike dyrene som James har drept frem, på rekke og rad.
Detaljnivået og paljetten er som tatt ut av en film av Wes Anderson. Og det er tydelig at serieskaper har latt seg inspirere av nevnte regissør. Historien er på mange måter en mye mørkere versjon av «Moonrise Kingdom» (2012), en film hvor to unge personer bestemmer seg for å rømme fra samfunnet. Serien er forøvrig basert på tegneseriene til Charles S. Forman.
Vi finner også paralleller til «Dexter» (2006-2013) og de ikoniske filmene «Natural Born Killers» (1994) og «Bonnie and Clyde» (1967).
Allikevel har «The End of F***king World» nok egenart til å være noe av det mest originale vi har sett på veldig lenge, og det sier mye, med tanke på hvor mange serier som slippes ut hvert år.
Serien består av åtte episoder á ca. 20 minutter. Det er et friskt format.
Selv om det skjer mye, er det aldri for mye, og i en hårfin balanse, klarer serien å beherske utvikle både plott og rollefigurer parallellt.
Det er en mørk serie, men det er aldri så mørkt at man også ikke ler av noen av de surrealistiske situasjonene som ungdom potensielt kan befinne seg i.
Soundtracket er heller ikke til å kimse av, og det kommer godlåter som perler på en snor fra artister som Ricky Nelson og Fleetwood Mac.