«Altered Carbon» er en utradisjonell serie som stiller store spørsmål. Den gir ikke nødvendigvis det beste svaret, men er absolutt verdt å få med seg.
★ ★ ★ ★ ★ ☆
En av fjorårets mest etterlengtede filmer var «Blade Runner 2049», oppfølgeren til klassikeren som kom ut i 1982. Om du var en av mange som gledet seg, finnes det gode nyheter: Den visuelle gavepakken «Altered Carbon» har mange likhetstrekk.
Netflix-serien «Altered Carbon» (2018) foregår i en dystopisk fremtid. Hovedpersonen har hatt en vanskelig barndom, men står utsatt for en potensielt enda vanskeligere fremtid. Takeshi Kovacs (spilt av Joel Kinman) skal løse et tilsynelatende umulig oppdrag.
Kovacs våkner opp 250 år etter sin død i en ny kropp for å hjelpe en forretningsmannen Isaac Bancroft (Antonio Marziale) med å løse drapet på seg selv. Samtidig, under etterforskningen, blir han holdt under oppsyn av politibetjenten Ortega (Martha Higareda). Det er et spennende plott som gjør at man måper litt i starten. Når Kovacs våkner opp i sin nye kropp er raseriet og forvirringen til å ta og føle på gjennom skjermen.
Evig liv og smerte
Alle mennesker i «Altered Carbon» er utstyrt med en såkalt stack, en slags chip som kan laste ned bevisstheten. Denne chipen kan brukes i ulike kropper (sleeves). Akkurat som en harddisk til en hvilken som helst datamaskin.
«Altered Carbon» skildrer derfor en mulig fremtid hvor man kan bli udødelig. Eller … hvor de rike og mektige (mets) kan kjøpe seg evige liv. Det er disse som har tilgang til de beste teknologiske nyvinningene, og det er kun pengene som hindrer en i å kunne gjøre alt.
Kovacs etterforskning avdekker etter hvert en korrupt verden fylt av prostitusjon, mafia, sex, løgner og masse vold. Dette er «Game of Thrones» i fremtiden: Folk slaktet ned for fote på alle slags mulige måter som inkluder halshugging, eksplosjoner og voldtekt.
Det er lett å avfeie all volden som en billig gimmick som, men serien greier å reflektere over de eksplisitte bildene siden kroppene som det utøves vold mot i siste instans er erstattelige. Hvor langt kan man for eksempel gå i å behandle andre mennesker som prostituerte om man til syvende og sist kan kjøpe offeret en ny kropp etter man er ferdig? Dette blir et viktig moment i serien, siden Ortega etterforsker to prostituerte som begge har blitt utsatt for et ekstremt voldelig dødsfall.
I en av de mest minneverdige scenene fra serien ser vi Kovacs som blir torturert i en evig loop; han gjenoppstår fra de døde hver gang han blir brutalt myrdet. Det er lett å dra paralleller til de brutale henrettelsesvidoene til IS, eller bilder man har sett av afrikanere som blir torturert i Libya.
Det virker som mennesker aldri kommer til å slutte med å påføre hverandre smerte, selv i fremtiden.
Godt spilt
Kovacs spilles godt av den svenske skuespilleren Joel Kinman (kjent fra «Snabba Cash» og «The Killing»), og det er tydelig at han er en kompleks figur. Han liker ikke å snakke, og foretrekker heller å slå inn ansiktet til folk. Dermed blir det lett å dra paralleller fra hans rolle til en detektiv fra en klassisk krim noir-film.
Men Joel Kinman er også flink til å spille hovedrollens sårbarhet og sjarm i all macho-tåka, som bidrar til å pakke ham inn som en kompleks figur; som viser en manns mange sider.
Gjennom de ti ulike episodene presenteres vi for Kovacs bakgrunn, gjennom glimt i hans historie, som blant annet røper et liv som opprørssoldat og en barndom – klisjéfylt nok – med en voldelig far og en søster som sporløst forsvinner.
Noe av det som gjør serien god, er det skyhøye detaljnivået. Byen der handlingen foregår, fiktive Bay City, viser et fremtidsscenario med flyvende kjøretøyer og skyskrapere på syre. Fremtiden ser unektelig kul ut.
Samfunnsaktuelt
Hvor langt kan mennesket strekke seg i søken etter evig liv, og hvor går egentlig grensene for hva en maskin kan gjøre? Dette er noen av de store spørsmålene serien lufter.
Den reflekterer også over en fremtid hvor de rike bare blir rikere, og hvor de fattige blir fattigere. Religion spiller også en stor rolle i serien og viser hvor langt man kan gå om man hengir seg fanatisk til en tro, og på den måten kan serien sies å være nokså virkelighetsnær – i sin fjerne skildring av samtiden. At de rikeste i samfunnet blir kalt Met er en referanse til mosebøkenes Metusalem. Det er et samfunn hvor klasseforskjellene aldri kan hente seg inn når de velstående ikke kan dø, og dermed sitter som konger på haugen til evig tid.
Henter seg inn
«Altered Carbon» faller litt midtveis. Det er mange tråder å holde styr på, og den endelige slutten er noe skuffende. Men på veien dit er den hele tiden underholdende.
Serien er såpass utradisjonelt fremført, og så spennende utviklet at den er verdt å se. Særlig hvis du liker nevnte «Blade Runner» eller filmer som «Ghost in Shell», og hvis du tåler at det hele veien er rått og brutalt.
