Han spilte trance på egeninitierte skolefester som 14-åring. I dag står Ole-Espen Kristiansen bak flere av de mest populære klubbkonseptene for kompromissløs techno i Oslo.
– Jeg har dessverre ingen kredibel innflytelse å skryte av fra barndommen, som at jeg hørte på Aphex Twin som tre-åring eller noe sånt, for det gjorde jeg altså ikke, forteller 31-åringen fra Mysen i Østfold.
Men i 2015 spilte han på Tresor i Berlin – kanskje en av de mest anerkjente technoklubbene i verden. Dette er historien om hvordan Ole-Espen Kristiansen, bedre kjent som O/E, gikk fra mørkt til mørkest – fra råning til raves.
Tur-retur Østfold
Vi møter ham The Villa i Oslo, hvor han er en såkalt resident. Kristiansen er hovedpersonen bak det komprimissløse techno-klubbkonseptet Darkrooms, et av klubbens mest populære. Han er også et av hodene bak The Void, med Jokke Houmb og Fredrik Bekkaasen, som har arrangert noen helproffe allnightere i Oslo siden 2012.
Kvelden før møtte vi Kristiansen på Blå, hvor han spilte. La oss kalle det like imponerende at vi begge møtte opp denne fredags-formiddagen, men kanskje hakket mer for Ole-Espen: Han pendler.
– Jeg var lei av å bo i kollektiv, og det var uaktuelt å leie noe nytt. Det endte opp med at jeg kjøpte egen leilighet i Mysen i stedet. Jeg trengte også en pause fra Oslo på det tidspunktet.
Etter ni år i Oslo, flyttet han tilbake til hjembyen i indre Østfold i 2013, men han pendler altså aktivt til både spillejobber og andre jobber som frilans lydtekniker for blant annet albumaktuelle Gundelach. I går for å spille på samme line-up som The Empire Line, Varg og Vanity Productions på Blå.
– Det var et kult program. Men jeg likte det bare frem til de begynte å kødde. Det gikk jo over i hardstyle, liksom. Verdens verste musikksjanger! Jeg forstår ikke helt denne «omvendt punk»-greia de gjør noen ganger. Hvorfor folk skal kødde så mye.
O/E kødder ikke. Vi har tross alt vært på noen av de hemmelige allnighterne hans, som rigges opp for én kveld med raving, men hvor Funktion One-høyttalersystemet likevel henger ned fra taket.
– Hva synes du om klubbmiljøet i Oslo?
– Det skjer veldig mye kult. Jeg elsker hva Born for Burning-gutta holder på med, og det blir spennende å se hva klubbkonseptene Monument og Klubb Kadabra drar opp av hatten framover. De er veldig flinke og dedikerte, alle sammen.
– Merker du noen endring i klubb-Oslo fra da du var yngre?
– Foruten å føle meg eldre? Hehe. Jeg tenker eller bryr meg ikke så mye om det.
Noe han dog bryr seg om, er kompromissløs pushing av DJ-ing som en kunstform, med techno som sjanger.
– Jeg synes alltid det har vært en mangel på genuin interesse for det kunstneriske innen klubbmusikken. Det er ikke bare fest, liksom, og heller ikke et soundtrack til praten med kompisen eller venninna di. Jeg har et inntrykk av at dette ser ut til å endre seg litt.
– Det er jo det Subjekt Sets handler om! Å fjerne publikumselementet og fokusere på DJ-ing som en kunstform.
– Høres bra ut!
I kveld spiller O/E hos oss på Grünerløkka i Oslo, som femte DJ ut i Red Bull Music- og Subjekt-samarbeidet Subjekt Sets. Det hele kringkastes direkte til våre Facebook-sider, fra klokken 20.00 presis. Lik siden vår på Facebook for å få en varsling når det skjer!
På full sving i innlandet
Ole-Espen Kristiansen har vært musikkinteressert så lenge han kan huske.
– Jeg har to eldre fettere som hadde svære basskasser i bilene sine. De rånet rundt med Prodigy «på elleve», og meg som passasjer. Den gang var eurodance-sjangeren på full sving i innlandet, og jeg husker at jeg var i ekstase over den, sier han.
Hans første klubbminne er fra den nå nedlagte Askim-klubben Spider Nightclub i Indre Østfold. Her spilte O/E det han husker som sin første gig, 14 år gammel.
– Discoen i Mysen stengte midnatt, så alle hoppa på toget til Askim og videre til Spider. Der ble det packed. Jeg husker jeg spilte Da Hools «Meet Her at the Love Parade», og at folk ropte navnet mitt i brekket av låta. Det var mye for en 14-åring! Jeg kommer aldri til å glemme det.
Festen var arrangert i regi av «DJ klubben Norge» – et DJ-samfunn med folkelige DJs. De drev med ekstern booking og arrangerte klubbtreff en sjelden gang.
– Skikkelig lame, men ganske stort for meg som var 14 den gangen. Jeg tror jeg hadde sendt inn en demo eller noe sånt, og fikk tilbudet.
Arrangerte skoledisco med trance
– Hva inspirerte deg egentlig til å begynne så tidlig?
– Det begynte med en kombokassett og en vinylspiller, som jeg fikk av foreldrene mine.
Han kaller mor for muttern, og nevner at hun alltid har vært glad i musikk.
– Hun hadde tonnevis av kassetter med radioopptak. Så fikk jeg en CD-spiller etter hvert. Jeg var bare lille ungen på dette tidspunktet, men endte jeg på fritidsklubben, hvor de hadde litt mer «skikkelig» utstyr, og der lærte jeg meg vel å spille.
– Jeg husker de hadde en Denon 1800F, en hvit dobbel CD-spiller. Senere hadde de også vinylspillere. Alt man behøver for å arrangere skoledisco, som jeg gjorde, og det gikk for det meste i trance.
– Hva tenker du om at trance er tilbake på fremmarsj?
– Jeg vil nok ikke si at trance er tilbake som sjanger, men noe ny techno har begynt å gå litt i den retningen. Jeg vokste opp med trance, så jeg har ingen problemer med dette selv, så lenge det blir gjort riktig. Andre vil nok være uenig med meg om det, og jeg kan se at det også kan forstås negativt for technoen.
Etter hvert hadde de skaffet seg utstyr nok for å utleve DJ-hobbyen. Kristiansen gjorde blant annet sin første beatmix på en Pionéer-mixer (DJM-350) og to CD-spillere (CDJ-500):
– Det var stort. Jeg husker jeg noterte meg hastigheten på låta, og at jeg tok opp mitt første trance-sett på minidisc.
– Hvorfor lastet du det ikke opp på SoundCloud?
– Hah! Min eneste kilde til å hente inspirasjon og musikk var den lokale CD-sjappa, og selvfølgelig også TV og radio, så det ble ikke akkurat underground, men jeg tok til meg det jeg kunne.
Som om man kunne forvente underground DJ-ing av en 14-åring på tidlig 2000-tall.
I dag er det derimot akkurat den scenen han retter seg mot, med klubbkonseptene han står bak, og spillejobbene han tar.
– Det er rart, jeg endt opp med å formidle mørk musikk, selv om jeg begynte med det mer kommersielle. Det er jeg forøvrig veldig glad for nå.
Mørkt
– Mysen var, og er, mørkt. Men vi var en vennegjeng, og alle kjente alle. Det blir bra folk derfra også, sier han.
På ungdomsskolen ble han blant annet venn med arrangøren og DJ-en Terje Dybdahl, som gjør suksess i Oslo for tiden med klubbkonseptet Det Gode Selskab.
– Vi hang vel stort sett hele tiden; broren hans pusha på oss ordentlig elektronisk musikk. Vi skjønte ikke en dritt av det da, men det endte med at vi kjøpte oss et sett med 1210-spillere [vinylspillere] sammen. Det vokste videre til å bli festing i huset til moren hans hver helg, med fullt volum hele veien.
På dette tidspunktet var Kristiansen 17 år, og Dybdahl 16.
– Da gikk det i hardhouse. Verdens verste musikksjanger.
Terje Dybdahls far drev på den tiden Valdis restaurant, som på kveldstid ble til utested. Etter en åpen periode på 80- og 90-tallet, stengte det, og i den lange stengeperioden lot han ungguttene arrengere fest der.
– Det var vel vår første «klubbkveld», men de fleste hang på utsida for å sloss og slå i sida på 240-en sin i stedet.
Kristiansen vil altså på ingen måte avkrefte at Mysen er stedet for slossing og råning.
– Men vi storkosa oss. Med blomstrende smak på elektronisk musikk kjøpte vi etter hvert skiver online fra Bangingtunes.com, som er lagt ned, og HardToFindRecords. En gang i blant lurte de seg til Oslo-turer for å kjøpe skiver på Greedy og HS Records.
Vi tar like gjerne en telefon til Terje Dybdahl også, som forteller:
– Det var tydelig at Ole Espen tidlig fikk en interesse for de hardere sidene av house og techno allerede som tenåring. Jeg husker særlig godt da vi ble booket til Atlantisfestivalen som fant sted på min fars gård i 2001. Vi var bare 13 og 14 år gamle, og en uke etterpå var vi på hytta til Ole-Espen. Det gikk en liten faen i oss, og vi tok båten ut røvet til oss noe Absolut Vodka fra et telt. Tror du ikke de fant ut av det og kom etter oss med båten?
– Jo?
– Det førte til at vi bare fikk spille på dagen, og at vi ikke fikk være med på resten av festivalen. Siden faren min hadde gården sin like ved, så klarte vi å snike oss ut da det ble kveld igjen, så vi fikk danset til Apotygma Berzerk, Astral Projection, Sonique, Sasha og en gjeng med Oslo-DJs.
Mørkere
Men som 16-åring sluttet Ole-Espen brått å spille. Han solgte alle skivene sine og ble heller interessert i metall.
– Jeg var vel alltid interessert i metall på sida. De samme kildene som presenterte Prodigy til meg, presenterte også Metallica og Maiden. Etter hvert falt jeg bare hovedsakelig for black metal-sjangeren.
Han omtaler det som sin rebellperiode:
– Jeg prøvde nok å finne min identitet, og spilte i band og gjorde opprør. Muttern og fattern va’kke imponerte. Men jeg angrer på at jeg solgte en full platebag med skiver fra HS Records for en tusenlapp. Platespilleren solgte jeg også.
– Hva har metall og techno til felles, i tillegg til det åpenbare?
– For meg handler musikk om følelser. Black metal og techno inneholder begge i stor grad ofte melankoli, men med en følelse av håp, eller pur energi, eller en kombinasjon av disse. Det er dette som fenger meg, fordi jeg alltid har vært ihuga fan av melankolsk, men samtidig energisk musikk.
– Man kan jo også nevne det hypnotiske, råe og brutale som dominerer begge sjangrene. Samtidig er det rart og ukjent, i hvert fall annerledes fra alt annet.
Mørkest
Da Ole-Espen Kristiansen begynte å spille plater igjen, i starten av sitt tyvende år, flyttet han til Oslo. Han ble raskt del av et synth-, EBM- og industrial-miljø, som ofte vanket på den nedlagte klubben Club Maiden, rundt 2007.
– Her fant jeg gleden ved elektronisk musikk igjen, og det gikk en hel del i Terence Fixmer, Thomas P. Hecjmann, noe Jeff Mills og til tider Regis. Det var akseptert i dette miljøet å spille slikt, kombinert med alt fra Depeche Mode til Sisters of Mercy, liksom. Det var aldri noe strengt fokus på skikkelig DJ-ing, miksing og bygging av kvelder ellers i det miljøet.
– Det som fascinerer meg med Club Maiden, som på alle måter var insane, forøvrig, er at de lot oss spille EBM og industrial, de tinga som var strengt forbudt noen andre steder. Eller kanskje også i kjelleren på Garage da Garage eksisterte, men det var inspirerende at det ikke var helt tillatt.
Derfra søkte han seg inn til The Villa, rundt 2010, og på det tidspunktet utforsket han videre gjennom klubbkonseptet Darkrooms, som han fortsatt er aktuell med den dag i dag: Med Vatican Shadow 20. april, og SHXCXCHCXSH live den 25. mai på The Villa.
Ole-Espen Kristiansen reiste hyppig til Berlin, og ble blant annet kjent med Truls fra technoduoen Trulz & Robin, som han møtte på Tresor og Berghain.
– Brikkene falt bare sammen, sier han.
Etter hvert ble han kjent med DJ-en Jokke, og sammen startet de allnighter-serien The Void.
– Han var vel strengt talt nesten den eneste som likte den samme musikken som meg.
– Det skjedde jo techno-ting før dette, men det var før min tid. For oss gjaldt det bare å brette opp arma og å gjøre det selv.
The Void arrangerte flere raves på forskjellige lokaler som ikke var ment for å klubbe.
– Du begynte tidlig, i det hele tatt var mye av det ulovlig. Nå har techno og klubbing blitt en mye større populærkultur. Hva tenker du om utviklingen?
– Jeg synes det er gøy, jeg. Denne tiden har visst utvidet perspektivet til folk, og at det går an å drive med annet enn Oslo-disco og house. Ikke et vondt ord om de sjangrene, for det er veldig bra at dette også har blitt i større grad godtatt og at det finnes en stor scene for det nå.
Men Ole-Espen spiller vaskeekte techno av høyeste kaliber. Få ham med deg i kveld, fra kl. 20.00, direkte fra våre Facebook-sider.
