The Weeknds nye seks spors-utgivelse «My Dear Melancholy» er en raus EP, men et grådig album, som befinner seg et sted mellom gamle og nye The Weeknd.
★ ★ ★ ★ ☆ ☆
Det sies at det finnes fem stadier av sorg, når vi mister noen som er nær oss eller går gjennom et brudd. Disse inkluderer fornektelse, sinne, forhandlinger, depresjon og til slutt aksept. En emosjonell berg og dal-bane som spiller på alle følelsene i registeret, og ingen vekker dem bedre enn The Weeknd, i sitt nyeste album, som består av knappe seks sanger.
Smertegaranti
I minialbumet «My Dear Melancholy», er nummenheten som kjennetegnet ham i 2012-utgivelsen «Trilogy» tilbake. Han har vondt og agerer, og åpner godt med det første låtsporet «Call Out My Name», hvor han forteller om fallgruvene ved et forhold; hvor den ene vil mer enn den andre.
The Weeknd både føler på og spiller på noe som de aller fleste kan eller vil kjenne seg igjen i, og som elegant kommer frem gjennom et sløyd piano i bakgrunnen.
Så fortsetter det slag i slag. Skal man prøve igjen? «Try Me» er den manglende evnen til å håndtere et tap uten å bli destruktiv, etterfulgt av «I Was Never There», og frykten for (et nytt) forhold: «Hurt You».
Det franske stjerneskuddet Gesaffelstein er med på to av låtene og bidrar med en futurisk og særegen synth, som man kjenner igjen fra franskmannens egne utgivelser.
Det er rått, brutalt og vondt, og lydbildet varierer fra sanger man kunne funnet i forløperen «Starboy» – til andre låter som hadde passet perfekt inn i nevnte «Trilogy», hvor pilletåken var så sterk at man ble døsig av å høre på albumet.
Mellom to stoler
I likhet med mange artister som har blitt store, og deretter endret musikken sin fra utgangspunktet de begynte med, har The Weeknd gått gjennom store forandringer. Endringene har vært så store at fanbasen har blitt splittet i synet på ham.
Da musikken først ble kjent, hadde han dessuten den karakteristiske ananasen på hodet: Sveisen. The Weeknd var verdens mest kjente ukjente artist.
Det er to år siden sist The Weeknd slapp album, og musikken har vært etterlengtet. Men det spørs om han ikke faller mellom to stoler når han prøver å mikse gammelt med nytt.
Men i det minste er det som en venninne sa: Dette er et perfekt album å høre på, om man gjennomgår et brudd.
