Til tross for en til tider mindre vellykket kuratering, lover årets avgangsutstilling meget godt for den norske kunstscenen.
Det kommer alltid med store forventninger når landets mest prestisjetunge kunstakademi skal presenteres gjennom sine avgangselever. I år er intet unntak: Et høydepunkt i kunståret.
Spenningen lå derfor i luften da Avgangsutstillingen 2018 åpnet forrige fredag, og utstillingen er full av skaperkraft som gjør så mange inntrykk at det til tider blir overveldende.
Nynaivisme på innmarsj
En av de første tingene som slår oss i det vi trer inn i overlyssalen, er at den nykonseptuelle kunsten har fått en konkurrent. De siste årene har man kunnet spore en økende interesse blant den yngre generasjonen kunstnere til å utforske naivistiske og figurative uttrykk.
Dette synes blant annet av Urd J. Pedersen sine to malerier «3/4 Stressende & Urolig; Slakk & Gal Minner om Stressende & Urolig med det er Ikke de Samme Følelsene» og «1/4 Lykke & Glede; Man må Ikke Alltid ha med Mennesker for å få en Følelse av Mennesker». Begge er fargesterke, og domineres av en varm palett i rød, rosa, gul og oransje.
Det ene maleriet er ekspressivt og abstrakt, mens det andre er mer figuativt – her ser man en forstørret teddybjørn som beveger seg på to ben gjennom et slags rom. Det er noe barnlig ved uttrykket som minner om nettopp naivistenes lekende motiver. Maleriene får oss til å smile.
Noe av det samme opplever vi litt lengre inn i salen, når vi ser på Marthe Elise Stramruds keramiske skulpturer. Her finner vi håndlagde krukker og vaser i ulike, asymmetriske former. Stramrud har dekorert disse gjenstandene ved å male på ulike ansikt, og tegningene kan minne litt om barnetegninger: De er fargesterke, ledige og frie.
Hyperminimalitsisk lydskulptur
Det er imidlertid ikke vanskelig å spore mer konseptuelle uttrykk i årets avgangsutstilling. Anton Jawadokimovs «Permanent False Alarm» for oss til å stoppe lenge.
Skulpturen, eller installasjonen, befinner seg midt på gulvet. 24 glassplater, i varierende størrelser, er plassert på rekke mellom to trelister, som hviler over fire forsterkere. Det ser ut som en elektronisk hyperutgave av minimalistisk skulptur.
Når man går rundt Jawadoikmovs verk legger man etterhvert merke til en særegen lyd, som virker å bevege seg fra plate til plate. Små transduserhøyttalere er plassert til hver glassplate, og disse lager ulik lyd avhengig av størrelsen på glassplaten.
Det er umulig å tyde hva denne lyden betyr, kanskje kan det leses som en hyllest til bakgrunnsstøyen. Alle lydene som omringer oss, men som vi ikke får med oss. I det man oppdager lydene, vekkes en nysgjerrighet som gjør at vi blir værende med Jawadokismovs skulptur – undrende om hvordan lyden flytter og endre seg fra plate til plate.
Til tider uoversiktlig
Alle de hittil nevnte verkene befinner seg i samme rom, men det er også her man finner utstillingens største svakhet. Kurateringen er rett og slett litt rotete, særlig i overlyssalen. Her finner vi åtte av de femten avgangselevene sine verk, og det er tydelig at det har blitt litt trangt.
Man tvinges til å konstant se seg rundt på gulvet for å ikke tråkke på noen av de mer anonyme skulpturene.
Det hjelper ikke at utstillingen mangler et overordnet tema – ikke at dette er å forvente av en avgangsutstilling – men, det oppstår likevel et problem i dette rommet når enkelte av verkenes uttrykk kolliderer med hverandre og stadig krangler om publikums oppmerksomhet.
Langt bedre er det i den andre store utstillingssalen. Her er hver kunstners «seksjon» avdelt av tepper som henger fra taket, og som skaper mindre og mer intime visningsrom.
Agatha Wara, Vilje Celin Kern Vestenfor og Mor Effroy viser sine verk utenfor de to salene, noe som styrker opplevelsen av dem.
Fisker i kamp
Kern Vestenfor viser sitt avgangsverk «Kapsler» inne i det tidligere videorommet, mellom de to store utstillingssalene. Her har hun fått veggene malt sennepsgule. Gulvet er dekt av et beige vegg til vegg-teppe.
I enden av rommet henger tolv tykke papirstrimler, disse dekker deler av vinduet og veggene. Utover dette, har Vestenfor plassert to vifter og to luftfuktere i rommet, lyspaneler og to små akvarium – som henger vis à vis hverandre.
På papiret kan vi lese en fortelling om et par som har reist til Japan. Allerede i begynnelsen av teksten kan man ane at disse to er i et destruktivt forhold. Det virker som de gir sitt alt, selv om kampen allerede er tapt. De to karakterene kommuniserer ikke med hverandre.
I akvariene som henger ved siden av tekstens begynnelse og slutt, er to fisker, én i hver. Kampfiskene kan ikke plasseres i samme akvarium, da vil de fort ta knekken på hverandre.
Ikke ulikt fiskene, kan det virke som at de to karakterene Kern Vestenfor presenterer i sin tekst også befinner seg i hver sin kapsel. Kanskje dette også er nødvendig for at de skal klare å være sammen.
Det er lett å leve seg inn i dette verket; rommet føles som et litt billig, japansk hotellrom. Når vi leser teksten, føler vi at vi er med på denne merkelige og destruktive ferden gjennom et fremmed land.
Mystisk gudinne som forvirrer
Idet vi beveger oss videre inn i den mørke utstillingssalen, møter vi Kornelia Remø Klokks «Babel on Babalon». Dette er kanskje utstillingens merkeligste og mest fascinerende verk.
Rundt oss ligger ulike tøyskulpturer, kjettinger, abstrakte former og en lilla slange som ser ut som en high-street utgave av den ikoniske Ikea-slangen.
Det henger ulike ornamentale perleverk på den ene veggen. I andre enden av rommet henger en stor, gul kjortel. Vi finner også en mystisk maske som av en eller annen grunn får oss til å tenke på ortodokse prester.
Midt oppi alt dette vises et absurd videoverk, hvor de ulike verkene som står plassert i rommet spiller hver sin rolle. I sentrum av denne står en mystisk karakter iført den gule kjortelen og masken, som tilsynelatende forsøker å fortelle oss noe om alle disse rare objektene.
Vanvittig høyt nivå
Det synes umulig å anmelde denne utstillingen på en rettferdig måte. Den består av så mange spennende og nyskapende arbeider, at vi knapt rekker å skrape overflaten på et par av dem.
Men alt i alt kan vi trygt si at årets avgangsutstilling en god kunstopplevelse. Det som skurrer på kurateringen, gjøres opp for med vanvittig sterke verk.
Utstillingen, som helhet, er ikke spesielt formidlingsvennlig: Flere av verkene krever at man selv bruker god tid.
På den andre siden, oppleves ikke utstillingen som direkte ekskluderende.
Arbeidene kan nytes uten at man setter seg inn alt av bakgrunnsinformasjon. Det er sprekt, lekende og nytt. Her kan man bruke en evighet på å utforske.
