«I still believe in miracles» består av mange gode enkeltverk, men disse drukner i ønsket om å formidle for mye på en og samme tid.
I årets sommerutstilling hos Astrup Fearnley Museet, som eier en av Europas viktigste private samlinger av samtidskunst, ønsker museet å sette fokus på samlernes rolle i kunstverdenen. I utstillingen «I still believe in miracles» blir vi presentert for utvalgte verker fra Selvaags private kunstsamling. Tittelen er hentet fra Douglas Gordons verk «Letter Unsent #7 (I still believe in miracles)».
Selvaag Gruppen, sammen med Aspelin Ramm, har vært med og initiert museumsbygget og skulpturparken på Tjuvholmen. Derfor er det naturlig at selve arkitekturen har vært utgangspunktet for utstillingen. I den anledning har de fått med seg byggets arkitekt, Renzo Piano, som medkurator.
Gjennomgående preges utstillingen av en imponerende navneliste. Tungvektere som Olafur Eliasson, Paul McCarthy og Louise Bourgeois er representert med opptil flere verk.
Astrup Fearnley Museet skriver selv at de har valgt ut kunstverk som har en viss referanse til bygget – dette med varierende hell.
Trist discokule
Når en først entrer hovedrommet blir en møtt av en rekke hvite, rektangulære paneler, hengende fra taket. De svevende panelene, som er designet av Renzo Piano, prydes av et bredt spekter av ulike abstrakte og nymodernistiske verk.
Ved første øyekast fremstår den labyrintaktige innredningen som innbydende. Sammen med panelene er Franz West abstrakte og lekne aluminiumskulpturer «Kugel» (2005) og «Cool book» (2007) med på å skape en fin dynamikk i rommet.
Noen av verkene fungerer veldig godt på de svevende panelene. Spesielt lot vi oss forføre av Wolfgang Tillmans «Freichwimmer» (2005) og Thomas Russ «Stern» (1990). Det oppleves som om at det oppstår et samspill mellom Tillmanns fotografi og Russ monumentale fremstilling av stjernehimmelen. Disse verkene kommer til sin rett i et utstillingsdesign som dette.
Når vi beveger oss lenger inn i utstillingen, får vi imidlertid en følelse av at Astrup Fearnley Museet har prøvd å gape over litt for mye. Det fremstår som litt rotete, noe som dessverre gjør at flere, flotte enkeltverk forsvinner i «labyrinten».
Spesielt gjelder dette «Durango» (2011), en lysinstallasjon av Robert Irwin bestående av lysrør i forskjellige farger som henger bakerst i rommet. Verket blir delvis gjemt bak panelene, og kommer ikke til sin fulle rett i rommets sterile lys.
Det samme kan sies om Olafur Eliassons «Black and yellow double polyhedron lamp» (2011). I katalogen som følger utstillingen vises verket avbildet i all sin prakt, med et imponerende lys, og fargespill. For oss fremstår det som at verket, i sin originale kontekst skaper et kaleidoskoplignende uttrykk i rommet. I denne utstillingen fremstår den derimot mer som en litt trist diskokule, dagen derpå.
Tørt og tradisjonelt
I museets andre etasje blir vi presentert for Selvaags samling av amerikanske og japanske fotografi. Disse vises separat i to forskjellige rom.
I motsetning til det lekne og dynamiske utstillingsdesignet i hovedsalen oppleves disse rommene som litt platte og uinspirerende. Fotografiene er presentert på rekke og rad. Det minste rommet, som huser amerikansk kunstfotografi, føles på mange måter ut som et dokumentkammer.
Det samme gjelder for rommet med japanske fotografier. Selvaags fotografisamling er absolutt imponerende, med arbeider av William Eggleston, Walker Evans og Daido Moriyama. Dessverre er ikke kurateringen det, da det ikke virker å ha noen sammenheng med utstillingen forøvrig.
Det slår oss også som noe underlig at kuratorene har sett et behov for å plassere de japanske og de amerikanske fotografiene hver for seg. Kanskje kunne en sammenslåing av disse verkene skapt en mer interessant dialog? Det hele oppleves som ganske tørt, tradisjonelt og dokumentarisk.
Utstilling i utstillingen
Som en del av utstillingen ønsker Astrup Fearnley Museet å vise fram idéene og planleggingen bak selve museumsbygget. Ute på mesaninen er det stilt ut originalmodeller av bygget, som viser forskjellige deler av byggeprosessen. På veggene henger et utvalg kunstverk som en forlengelse av utstillingen nede. Dette bidrar til å knytte rommene sammen, og skape et inntrykk av utstillingen som en helhet.
Det er interessant å se hvordan Astrup Fearnley Museet ble til, og ikke minst bli minnet på hvilken perle av et bygg det faktisk er. Her vises det tydelig hvordan prosessen har gått til, og hvordan arkitekten, Renzo Piano, har latt seg inspirere av området rundt da han skapte museet.
Trådløs
I ønsket om å formidle litt for mye på en og samme tid forsvinner den røde tråden hos Astrup Fearnley Museet denne gangen. I visse tilfeller går dette på bekostning av flotte enkeltverk. For oss blir «I still believe in miracles» dessverre ikke noe mer spennende enn museets faste utstilling som befinner seg i nabobygget.
Det kan likevel være en fin måte å bli bedre kjent med byggets tilblivelse, samt oppleve en imponerende privat samling. Kanskje kan det kombineres med en badetur og en is?
