Schwarz magi

Henrik Schwarz levde opp til sitt rykte, og leverte så det suste

Hvis du gikk glipp av Henrik Schwarz forrige fredag, gikk du glipp av noe stort. Deep house-legenden leverte så det suste.

Statsballeten i Berlin, Coldplay, Bugge Wesseltoft og den ghanesiske Ebo Taylor. Det er nok ikke mange fellesnevnere der, andre enn at de alle har samarbeidet med produsenten, deep house-legenden og DJ-en Henrik Schwarz.

For selv om han kan å spille plater på gamle måten, har han redefinert DJ-rollen gjennom hans utallige prosjekter, spesielt med hans karakteristiske live-sett, som noen hundre Osloborgere og -besøkende fikk bevitne forrige helg. De som gikk glipp, gikk glipp av noe stort.

Katedralsk katakombe

Vi står nærmest inntil det karakteristiske, kremhvite Funktion One-anlegget på klubbinstitusjonen The Villa. Det pumper ut lyd, men uten et hint av å trenge innpå. Funktion One er kjent blant kjennere som noe av det beste, og viser klubbens engasjement for kvalitet, og kanskje også noe om Oslo-klubbenes rådighet om dagen: Du finner dem på de mindre klubbene i hovedstaden også.

Det blir intet unntak for god kvalitet, når Henrik Schwarz’ gjester klubben. Han bidrar med subtil groove, og med anlegget, gjøres klubbkjelleren om til en katedralsk katakombe, med sine rene motiver som tvinner seg inn og ut av miksen.

Danseren i fokus

Men i kjelleren til The Villa var det ikke musikken selv som var i sentrum, men kanskje heller måten danserne reagerte på musikken.

Med et stort fokus på emosjoner, motiv og oppbygningen av fundamentale, progressive steget til publikummets stemningsrus, oppfordrer Schwarz danseren til å legge sitt eget mønster oppå lydene med dansen.

Denne tankegangen om musikk, som en slags impresjonistisk kunst, gjør at Schwarz sin musikk presser publikummet frem som tolker.

Vi observerte dette ved at det i stedet for den mer normale, «hands in the air»-dansen, var denne natten ovenfor Youngstorget fylt med en type intrikat, personlig gledesrus der de fleste hadde et dypt fokusert blikk, som på et sett reflekterte i dans.

Med andre ord fremfører, utgir og produserer Schwarz ikke musikk som gir et enkelt lerret for danserne å fylle med sine råe følelser. Men en må konsentrere seg for å forstå dybden i rytmene, og jo mer man investerer i det selv, jo mer gir rytmene tilbake. Det danner en slags gjensidig utveksling av visuelle mønstre mellom musikken som objektet og danseren, som subjektet.

Verdensmusikk på klubb

Denne tankegangen om musikk som hovedsakelig en fasilitet for stemning, kommer godt gjennom hans lavmælte oppbygninger, og uortodokse rytmekomposisjoner. De kombinerer en mer industriell Berlin-sound, med samples fra hele verden.

Da snakker vi gjerne hele verden, og vi kan husker både arabisk og swahili synge og tale ut fra anlegget.

Videre er Schwarz uredd – lekende med volumet til større deler av hans sett. Han fikk frem spesielt fram våte, kriklende conga-trommer som han overstyrte gjennom egen komposisjon: En slags kunstnerisk «ødeleggelse» av balansen til miksen.

Han holder pulsen gående med keyboard-melodier, som blant annet gjør dette om til et live-sett, til forskjell fra DJ-settene. Her bruker man instrumenter, som keyboard og synthesizere, i samhandling med softwares til å trigge samples som utgjør musikk som blir til i øyeblikket.

To av høydepunktene ble laget med hans egen remiks av Emmanuel Jal-låta «Kuar» (2010) og Adam Port sin remiks av Quim Manuel o Espirito Santo-låta «Senhor Doutor» (2017). Han lapper sammen sangene over et langt strekk, og leker med deres forskjellige motiver, melodier og rytmer i settet.

Rytmene er henholdsvis sudanske og brasilianske, og utfolder seg så en nesten tror man befant seg midt i en funk-fest i dypeste Sao Paulo.

Gude-aktig oppvarming

Låta med garantert størst jubel, var Schwarz’ encore (hvor DJ-en spiller en siste låt på forespørsel fra publikum) med hans remiks av Robert Owens-tracket «Walk a Mile in my Shoes» (2006). Dansegulvet brettes ut, og folk går fra sine individuelle bobler til å se sidemannen i øynene. En genistrek av en fremføring tar med det slutt, i sin peak.

Men det må også nevnes, at Schwarz fikk stor hjelp av den lokale legenden Daniel Gude. Hans sofistikerte groove tiltrakk seg publikummet, slik en god oppvarmings-DJ burde. Så og si alle som var på klubben befant seg på dansegulvet da Schwarz begynte, og Gude snurret også noen klassiske vinyler etter Schwarz’ live-set. En verdig overtaker av stafettpinnen.

En god kveld 🙂

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2018 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.