Borgli troller igjen

Setter seg selv i hovedrollen – i en fiksjonshistorie om å finne seg selv

Det norske regissørhåpet Kristoffer Borgli utfordrer virkeligheten nok en gang gjennom trolling, konseptuell fiksjon og høyst samtidsaktuell tematikk: Selvrealiseringsjaget.

Kristoffer Borgli har med årene markert seg som en av Norges mest lovende filmregissører. Mest kjent er kanskje hans musikkvideo for Todd Terjes «Inspector Norse» og spillefilmen «Drib».

Nå er han aktuell med kortfilmen «A Place We Call Reality», og til felles med mange av Borglis filmer er utforsker den forholdet mellom fiksjon og virkelighet. Men til forskjell fra hans tidligere produksjoner er det nå han selv som spiller hovedrollen.

Gjenkjennelige Borgli

Vi har forsøkt å få tak i regissøren, uten hell. Men det er kanskje like greit – Borgli er kjent for å oppgi mer eller mindre falsk informasjon til strevende journalister.

«A Place We Call Reality» er fiksjon. Det kommer også relativt tydelig fram av narrativet, selv om dette hinter mot at filmen er basert på virkelige hendelser — i alle fall til en viss grad.

Det er mye med denne filmen som minner om Borglis gjennombruddsfilm «Whateverest», som senere ble kortet ned til den nevnte Todd Terje-musikkvideoen.

I begge filmene møter vi en håpløs mannsfigur. I «A Place We Call Reality» spilles denne karakteren av Borgli selv. Der Marius i «Whateverest» forsøker å løse sin situasjon ved hjelp av hjemmelaget dop, prøver Borgli i «A Place We Call Reality» å finne meningen med livet ved hjelp av en taiwansk bodybuilder.

Videre minner filmene om hverandre ved at de begge avsluttes i dansescener. I «Whateverest» ser vi Marius danse seg inn i solnedgangen på en dansk strand, og i Borglis nyeste film danser han selv på taket av en bygning midt i Los Angeles.

«A Place We Call Reality» er altså svært Borgli-esque. Bra for et varemerke, men til tider blir karakteristikkene så like at man begynner å føle på at man har sett dette før. Det frarøver filmen noe av spenningen som har vært å finne i tidligere Borgli-filmer.

Frank Yang hjelper Borgli finne mening i tilværelsen. (Videostill fra «A Place We Call Reality»).

Coaches av Frank Yang

«A Place We Call Reality» begynner med Borglis beskrivelse av det meningsløse i sin tilværelse. Han refererer ved flere anledninger til sin spillefilmdebut «Drib» – både direkte og indirekte.

I kortfilmen reiser han verden rundt for å promotere «Drib» på ulike filmfestivaler, og han burde være lykkelig. Så, hvorfor føler han ingen glede?

I sitt forsøk på å finne mening, oppsøker Borgli en rekke alternative miljøer i Los Angeles. Han ser på krystaller, leser selvhjelpsbøker og går til Scientologikirka. Men ingenting hjelper, før han oppdager den taiwanske bodybuilderen, coachen og filonisten Frank Yang.

Til felles med Borgli selv finnes også Yang i virkeligheten. Han er kjent for sine Youtube-videoer hvor han trener, troller, snakker og spiller fiolin. En salig miks. Nok en gang flørter Borgli med grensene mellom fiksjon og virkelighet.

I «A Place We Call Reality» inviterer Borgli Yang til Los Angeles for å hjelpe ham finne mening. Dette gjøres gjennom ulike meditative øvelser, dans og rus – nærmere bestemt røyking av 5-MeO DMT, som gir sterke hallusinasjoner.

Hvorvidt Yang og Borgli faktisk er ruset er usikkert. Man observerer dem ikke inhalerende, men ser at de puster ut store røykmasser – hvilket drar assosiasjonene mine hen til Harry Potter-karakterer under angrep fra desperanter. At han likevel får oss til å undre om de faktisk ruser seg, og at dette ikke bare er filmtriks, kan jo sies å være trolling well done – i det hele tatt gjør han det vanskelig for oss å skille fiksjon fra virkelighet.

Borgli spør Jeff Goldblum om meningen med livet. (Filmstill fra «A Place We Call Reality»).

Et bilde på en meningssøkende generasjon

«A Place We Call Reality» er ikke Borglis sterkeste film, men som i hans tidligere filmer treffer han nok en gang en nerve i den yngre generasjonen. Han har en unik evne til å sette bilder og ord på en hel generasjons opplevelse av meningsløshet.

Milleniumsgenerasjonen, folk født fra midten av 80-tallet og frem til slutten av 90-tallet, kjennetegnes ved at de har mer til felles globalt enn foregående generasjoner som følge av internett. I tillegg til dette, preges generasjonen, særlig i vesten, av en økende fremtidspessimisme grunnet dårligere økonomiske utsikter enn sine foreldre, klimautfordringer og generell velferdsnedgang.

Når Borgli oppsøker ulike alternative miljøer og teorier for å finne meningen med livet kjenner man seg rett og slett igjen. Påfallende mange i millenniumsgenerasjonen virker å ha økende interesse for det alternative, muligens fordi man trenger noe mer enn seg selv å tro på.

Vår oppvekst var preget av ordspråk som «Du kan bli hva du vil» og «Vær den du er». Hele livet handler plutselig om ens egen evne til å promotere seg selv, og det hviler med dette et stort ansvar på individet, som kanskje blir for tungt å bære.

Gjennom Yangs hjelp evner Borgli mot slutten av filmen å ta avstand fra sin egen subjektivitet. Det kan virke banalt, men samtidig uttrykker det også et menneskelig behov for å finne noe større enn seg selv.

Les også: «Drib» er en historie om hvorfor det er viktig å være årvåken i vår tids medievirkelighet

«Stay Awake»: Troll, termitter og geriljaer herjer kinoene

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2018 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.