Håkon Hoffart (33) fra Oslo jobbet som spillanmelder i Dagsavisen som 13-åring. Nå er han aktuell med debutromanen «Ruller nedover skråningen i en tønne av gull».
«Alle som driver med noe kreativt bør kalle seg kunstnere».
Det er Håkon Hoffart sine ord, men fra 1998, da han ble intervjuet i NRK-programmet «Midt i smørøyet». Der fortalte han om sine tanker om sitt unge kunstnerliv.
20 år senere er han fortsatt enig i sitt eget utspill. Nå har han utdannet seg i kunst, film og filosofi. Han har også bodd tre år i Berlin i kunstnerkollektivet Kunsthaus Kule, sammen med blant andre den internasjonalt anerkjente kunstneren Tino Sehgal.
Debutromanen «Ruller nedover skråningen i en tønne av gull» skal være en «rastløs fortelling om lengselen etter at ting skal være annerledes».
En fortelling skrevet på en iPhone
«Ruller nedover skråningen i en tønne av gull» er en slags oppvekstroman i tre deler. Hoffart har delt store deler av teksten opp i relativt korte avsnitt, som tidvis henger mer og mindre sammen med hovedfortellingen.
– Jeg begynte å skrive inn ting på mobilen med tomlene i stabilt sideleie, sånn som alle gjør hele tiden. Det er lett å begynne på en roman, det har de fleste gjort for lengst, forteller Hoffart om hvordan skriveprosessen begynte.
Boka bærer preg av å være skrevet i oppstykkede deler, hvor hovedkarakteren forteller historien som en slags bevissthetsstrøm.
– Det var umiddelbarheten som oppsto. At det måtte skje. Der og da, i øyeblikket, mens jeg følte visse følelser. Den energien er jo et tema i boka også. At noe må skje, sier Hoffart om den videre tilblivelsen av boka.
– Skrev du hele boka på telefonen?
– Nei, men ganske mye av den. En fordel er jo at man kan jobbe i alle mulige posisjoner, samme hva slags energi man har. Å være på telefonen forbindes gjerne med det passive, men det er jo det mest anvendelige produktive verktøyet vi har!
En slags selvhjelpsbok
Hoffart kaller selv boka en slags selvhjelpsbok:
– Hehe, det var mest en intern spøk med redaktøren min. Hovedpersonen i boka forsøker seg jo på å finne en formel, eller bidra til selvhjelp, med vekslende hell. Hva det betyr er opp til en selv. Folk er velkomne til å lese fortellingen akkurat som de vil.
Selvhjelp vel å merke et sentralt tema i boka, men den er på ingen måte lik en tradisjonell selvhjelpsbok som forsøker å guide leseren til et bedre liv.
Snarere, opplever både hovedpersonen og karakterene rundt ham, primært hans familiemedlemmer, ulike former for sammenbrudd. Det kan virke som at hovedpersonen forsøker å hjelpe seg selv, ved å hjelpe de andre rundt seg.
– Hadde du planlagt at dette skulle bli en bok om sammenbrudd?
– Ja, men stemningen begynte et annet sted. Sånn: Her skjer det ingenting, selv oppi alt kaoset. Hovedpersonen får et ønske om å piske det opp. Og så er det i gang.
Gjennom de ulike karakterenes sammenbrudd, blir vi kjent med en familie i full oppløsning. Særlig sentralt er forholdet mellom hovedpersonen og hans mor, som virker nærmest betent.
– Vi opplever mora og jeg-personen som litt like, med noe av den samme frustrasjonen rundt egen håpløshet – kommentar?
– Ja, de har nok en del likheter. Og der ligger en del av gnisningen. Tror nok både moren og jeg-personen fornekter de likhetene. Fordi det minner om ens egne verste sider. Eller enda mer plagsomt: De sidene man tenker på som sine egne beste sider, speilet i et vrengbilde.
Kunstverk sett av en halv milliard mennesker
Hoffart kan skildres som en slags renessansemann – han har vært aktiv i en imponerende mengde ulike kreative sjangre.
Da han var 7 år begynte han å skrive filmanmeldelser for «Film & Kino», og som 13-åring ble han headhuntet av Anders Giæver til å skrive om spill for Dagsavisen:
– Jeg sa ja med en gang, det var drømmejobben. Jeg møtte opp i redaksjonen, der satt han svett i koffeinrus og spilte Quake online i et hav av cder. Jeg lurte på om han tøffet seg siden jeg skulle komme, men tror det var hverdagen hans. De andre i redaksjonen ble litt sjalu på at jeg tok alle dataspillene som de pleide å få. Men jeg var jo ekspert, og det var ikke de.
I senere år har han fått utløp for sine kreative behov på internett, hvor han har publisert memes, gifer og bilder i ulike forum og på sosiale medier.
– Dine kunstverk har blitt sett online av nærmere en halv milliard mennesker … hva er det snakk om her?
– Det var et anslag jeg ga til forlaget… Det er bilder som har sust rundt. Mest det bildet av meg i pysjen som liten, men også en del andre bilder, gifer. Det høres jo veldig mye ut med et sånt tall, men det er jo ikke et publikum i tradisjonell forstand. Det er mer som at man ser en stor reklameplakat langs veien.
De siste årene har Hoffart primært delt sin kunst gjennom instagramkontoen @frynseracer:
– Ofte publiserer jeg dem ikke heller. Jeg bare sender de til en venn eller noe. Men det kan jo leve sitt eget liv selv om det ikke er offentlig: Her om dagen hilste jeg på Poppa Lars fra Tungtvann, og da kom jeg på en meme jeg lagde i vinter, hvor jeg hadde photoshoppa fjeset hans på kroppet til Gordon Freeman fra Half-Life. Fordi de ligner litt. Jeg hadde ikke postet den, men da jeg så Poppa Lars sa jeg hei og viste fram memen.
Han fortsetter:
– Det var litt flaut for oss begge. Han mumlet noe om at bildet av ham var gammelt. At innfatningene på brillene hans var tynne. Så ga han meg tilbake mobilen.
Enda en bok på vei
Hoffart nøyer seg ikke med å gi ut sin debutroman i 2018, i løpet av året slipper han også sin andre bok:
– Et lættis rop om hjelp! Det er tittelen. Eller, det er det det er: Et lættis rop om hjelp, forteller Hoffart.
– Vil den minne om «Ruller nedover skråningen i en tønne av gull» eller vil vi få se noe helt annerledes?
– Både og, den har en litt annen energi. «Ruller nedover skråningen i en tønne av gull» er litt som å sitte fast i heisen med noen, eller dra på en reise. Den neste er mer porsjoner man kan snackse uten å nødvendigvis investere følelser. «Ruller nedover skråningen i en tønne av gull» nekter å godta en bedøvet tilværelse, men den neste boka feirer det. Og håner det, litt om hverandre.
