Journalist, forfatter, DJ og tidligere MGP-general Jostein Pedersen sparket i gang en mediedebatt tidligere i sommer, først i Dagsavisen, med sin uttalelse om «Ottargjengen» og deres forferdelige menneskesyn.

Kommentaren retter fokus på den anspente stemningen mellom kvinnebevegelsen og Forening for kjønns- og seksualitetsmangfold, FRI.

Pedersens uttalelser har blitt imøtegått av leder i Kvinnegruppa Ottar, Ane Stø, som slår fast at sexarbeid ikke er arbeid. Dessuten anklager hun FRI for å være tuftet på nyliberalisme, og sist, men ikke minst, at FRIs liberale holdning til sexarbeid bunner i medlemmenes egeninteresse.

Homsene ikler seg nemlig, ifølge henne, en liberal holdning til salg og kjøp av sex for å lokke unge gutter inn i miljøet, som Ane Stø uttalte til Vårt Land.

I dag er det skeive organisasjoners samarbeid med PION – Sexarbeidernes interesseorganiasjon, og spesielt FRIs landsmøtevedtak mot sexkjøpsloven som tirrer Kvinnegruppa Ottar. For noen år tilbake var det BDSM og homoporno som skapte ondt blod mellom radikalfeministene og skeive.

Samtykke er ikke et tema radikalfeministene baler med. Selv om det ikke er definert hva seksualitet ubesudlet av patriarkatet skal være, så vet man i alle fall hvordan det ikke skal være. Den seksuelle undertrykkelsen av kvinner normaliseres av homo- som heteroporno, og idealisering av seksualisert vold, som man mener BDSM-miljøene bedriver.

Skeive er bare velkommen inn i det radikalfeministiske fellesskapet dersom de slutter rekkene og avstår fra porno, BDSM, stiller seg bak sexkjøpsloven, og slutter å bruke begrepet «sexarbeid».

Radikalfeminister i panikk

Det mest interessante med sommerens debatt er at den illustrerer radikalfeminister i panikk. Samarbeidet mellom PION, FRI og andre skeive organisasjoner, har utfordret det heteronormative verdensbildet som har preget prostitusjonspolitikken siden begynnelsen av 1980-tallet.

Vi har bevist at menn selger sex, at kvinner kjøper sex, og at når det gjelder vold og overgrep, så er transpersoner som jobber i sexarbeid den mest utsatte gruppen.

De skeive organisasjonene er ikke lukkede miljøer og marginale subkulturer. De rommer medlemmer som har politiske posisjoner også innenfor partiene som støtter sexkjøpsloven, og medlemmer som gjennom sin profesjon og sitt virke besitter både i det offentlige og sivile, samfunnsmessige sterke stillinger og posisjoner.

Faren for offentlig debatt er derfor stor, og er det noe radikalfeministene ikke liker på dette feltet, er det debatt. Som også sommerens debattnivå har vist, trumfer ideologi både kunnskap og empiri.

At «kriminalisering forsterker stigma som igjen trigger volden og øker risikoen for smitte av HIV og andre seksuelt overførbare infeksjoner», er konstruerte størrelser iscenesatt av PION og Fri, skriver Ane Stø i Vårt Land.

Skal man følge Kvinnegruppa Ottars Ane Stø, framstår det som dårlige unnskyldninger for avkriminalisering; PION og Fri mener nemlig at prostitusjon er et positivt tilskudd til seksuallivet.

Hun er ikke alene om å sette alle andre hensyn til sides i kampen for kriminalisering av sexarbeid. I disse dager, da det internasjonale samfunnet er samlet i Amsterdam, under AIDS2018, kan det være på sin plass å minnes Janice Raymond, en sentral aktør i den radikalfeministiske paraplyorganisasjonen Coalition Against Trafficking in Women (CATW) sin kommentar til Amnesty Internationals vedtak om avkriminalisering av sexarbeid: Å bekjempe vold mot kvinner er viktigst uansett hvor alarmerende smitten av hiv er.

Men årsaken til at radikalfeministene er i panikk handler ikke bare om at PION og Fri samarbeider på spørsmål relatert til sexarbeid.

Les også: Jeg trodde feminisme handlet om likestilling, skriver Danby Choi

Sexarbeid må avkriminaliseres

Panikken skriver seg fra at FRI nå stiller seg på samme politiske side som det nasjonale og internasjonale rettighets-, helse- og HIV-organisasjoner, gjør i sexarbeiderdebatten.

Verdens helseorganisasjon og FNs Aidsråd går begge inn for avkriminalisering av sexarbeid for å redusere smitte av HIV og SOI.

I juli 2014 publiserte det internasjonale anerkjente tidsskriftet The Lancet en utgivelse som omhandlet sexarbeid og HIV. På lederplass ble det slått fast at sexarbeid må avkriminaliseres. Det samme gjelder rettighetsorganisasjoner som blant annet Amnesty International, Human Right Watch og Global Commission on HIV and the Law.

HIV-epidemien åpnet i sin tid til å utvide forskningsspørsmålene i prostitusjonsfeltet, det samme har koblingen mellom prostitusjon, migrasjon og trafficking gjort. Nasjonal, nordisk og internasjonal prostitusjons- og migrasjonsforskning gir heller ikke næring til radikalfeministene.

Tvert imot så har forskningen avdekket behovet for en kritisk tilnærming til hvordan dagens kontrollregime forvaltes. Koblingen mellom menneskehandel og sexarbeid har etablert en politikk som under alle andre omstendigheter, ville bli problematisert som både sexistisk, rasistisk og diskriminerende.

Det er nemlig i hovedsak utenlandske kvinnelige sexarbeidere som opplever å være mål for politiets metoder der profiling av potensielle sexarbeidere er en av dem.  Hotellansatte lærer at man skal være på vakt når svarte kvinner og kvinner fra land i Sørøst-Asia og Øst-Europa tar booker rom. Kvinner forteller om at de har blitt kastet ut eller nektet adgang til hotellet, ofte uten at verken forhåndsbetaling for rom eller depositum betales tilbake.

Mens politiet på sin side jobber undercover som kunder; ringer og avtaler kjøp av tjenester og møter opp med utlendingsloven i hånden, når de har fått adressen.

Posisjon som offer gir verken sosial kapital eller rettigheter til noe annet enn et halvt års opphold for å være et potensielt vitne for Politiets etterforskning. Innreisenekt, deportasjon og/eller utvisning er nøkkelord når migranter som selger sex, skal beskrive sin erfaring med og opplevelse av politikken på feltet.

Som Niina Voulajärvi peker på i artikkelen «Governing in the Name of Caring – The Nordic Model of Prostitution and its Punitive Consequences for Migrant who Sells Sex» (2018), møtes utenlandske kvinner som selger sex med repressiv migrasjonskontroll samtidig som migrasjonspolitikken totalt fraværende i den offentlige prostitusjonsdebatten.

I dag er situasjonen den at statlig regulering av sexarbeid for lengst har forlatt enhver idé om å drive prostitusjonspolitikk. Det har i stedet blitt et virkemiddel i en stadig mer restriktiv og militarisert migrasjonspolitikk med mål er å holde migrantene borte. Man må være radikalfeminist for å hevde at dette er feminisme i praksis.

Kriminaliseringens omkostninger

Men i dette landskapet av et økende antall kritiske stemmer blir radikalfeministene stadig mer isolert. Siden 1980-tallet har det vært en kamp mellom kvinnebevegelsen og sexarbeidere om hvilken tilnærming som skal være gjeldende. Og mens sexarbeiderne sto ganske alene da kvinnebevegelsens middelklassekvinner kledde seg opp som horer og tok strøket i den såkalte «Horekundeaksjonen», åpnet HIV-epidemien for nye tanker, kunnskap og metoder.

Sexarbeidere ble en viktig samarbeidspartner med helsemyndighetene i det HIV-forebyggende arbeidet og tar aktiv del i politikkutformingen i feltet.

2000-tallets anti-trafficking politikk bidro på sin side til å styrke den radikalfeministiske posisjon som kuliminerte i sexkjøpsloven. Men støtten til sexkjøpsloven skrev seg som kjent fra en rekke ulike interessenter, som legitimerte både moralsk panikk og konvensjonsforpliktelser med radikalfeminismens volds- og utnyttelsesretorikk.

Sommerens debatt er et uttrykk for at denne posisjonen er på hell, og svarene fra kvinnebevegelsen må ses i lys av det. Ane Stø vet selvsagt at hverken PION eller Fri er imot sexkjøpsloven fordi vi mener at det gjør det vanskelig for skeive menn å kjøpe sex. Det er hendig stråmannargumentasjon for å slippe å ta den ubehagelige debatten om hvilke omkostninger kriminaliseringen har hatt og har for mennesker som selger sex.

Den debatten vil ikke Stø ta.