Den østerrikske filosofen har endret filosofihistorien, men de færreste vet at han gjorde mye av det fra sin hytte i Skjolden.
Den østerrikske filosofen Ludwig Wittgenstein (1889-1951) endret filosofihistorien med utgangspunkt i matematikk, logikk og lingvistikk. Med tiden fikk han stor innflytelse i kunsten, særlig konseptkunsten.
En mindre kjent side av filosofen, er Wittgensteins spesielle forhold til Norge. Disse er i hovedsak skildret gjennom hans dagbøker, og dét er utgangspunktet for «Wittgenstein on Vacation», et kunstprosjekt av kunstnertrioen Marianne Bredesen, Sebastian Makonnen Kjølaas og Siri Hjorth som nå delvis avdukes førstkommende lørdag.
Hyttetur for alle
Wittgenstein reiste på ferie til Norge i 1913, og bygget senere en hytte i Skjolden i Luster i Sogn og Fjordane. Her dro han for å få ro, en form for eksil fra hans akademiske liv i Cambridge, og skrev noen av sine viktigste tekster mens han oppholdt seg i den avsidesliggende hytten som han kalte «Lille Østerrike».
Over hundre år senere – mer presist: Forrige uke – ble monumentet, til ære for filosofen, transportert fra Oslo til Skjolden med drone som reisefølge. Verket er syv meter langt og tre meter høyt, og i furu, som forestiller en plystrende og snakkende munn-hånd.
– Vi føler at tankene til Wittgenstein har en viss tilhørighet her. At de berører, nesten beføler hverandre. Landskapet og tankene, sier Sebastian Makonnen Kjølaas.
Wittgenstein påstod at språkets mening ligger i hvordan det blir brukt i hverdagen. Mange skiller mellom biografi og filosofi, men det ønsker ikke kunstnerne.
– Wittgenstein kom fra en av de rikeste familiene i Europa, og ga bort arven sin samtidig som han var i Norge. Så man kan si at han, i lengre perioder i Skjolden, levde fra hånd til munn. Det kan vi kunstnere forholde oss til, sier han.
Symbolikken er følgelig hånden, som handler, og munnen, som snakker.
– Vi kan jo håpe at prosjektet munner ut i noe håndgripelig også for andre.
– Wittgensteins fascinasjon for Norge er en interessant historisk fakta, som vi ønsker å formidle, sier Bredesen.
«På vei tilbake fra Wien og England, på reise fra Bergen til Skjolden. Min samvittighet viser meg at jeg er et elendig menneske; svak dvs. uvillig til å lide, feig: i frykt for å gjøre dårlig inntrykk på andre, f.eks. portieren på hotellet, tjeneren etc. Ukysk. Det vanskeligste føler jeg likevel er bebreidelsene om feighet.»
– Ludwig Wittgenstein
Humaniserer geniet
Filosofens reiser til Norge er hovedsakelig nedskrevet gjennom en dagbok han førte på hytta i Skjolden.
– Da vi satte oss inn i Wittgensteins biografi. kom det fram kuriositeter rundt hans turbulente følelsesliv. Mange har hørt navnet Wittgenstein, men ikke like mange har lest tekstene hans, eller satt seg inn i det merkverdige livet hans. Her fokuserer jeg mer på mannen Wittgenstein, enn filosofien hans, sier Siri Hjorth.
– Opp gjennom årene, ser vi at dere har benyttet humor som virkemiddel i arbeidene deres. Gjelder det også i dette prosjektet?
– Wittgensteins sa selv at en filosofisk bok kunne skrives med bare vitser, men han har jo ingen humor selv. Han var en så utrolig pompøs person, på godt og vondt. Jeg synes ofte det er tragikomisk å lese om hans liv, sier Makonnen Kjølaas.
– Vi prøver å roe ned myten om det store geniet, og heller humanisere han som et følsomt og ofte ensomt menneske, og på den måten gjøre han mer tilgjengelig for folk. Ufarliggjøre ærefrykten, og forklare at filosofi baserer seg i stor grad på koder som kan knekkes, legger Hjorth til.
Fondazione Prada, Venice
Fjong start i Prada-museum
Mellom mai og november i år, i Venezia, stiller trioen ut en plystrende keramikkmodell av monumentet som nå skal avdukes i Skjolden. Utstillingen i Fondazione Prada, kuratert av Dieter Roelstraete har fått tittelen «Machines à Penser», og omhandler filosofene Wittgenstein, Adorno og Heidegger, og om de respektive filosofenes trang til eksil og isolasjon – et tema som har vært populært i det siste, sikkert delvis grunnet vår mediasaturerte hverdag.
– Det må ha vært absurd å ta dette prosjektet med, til en utstilling initiert av et stort motehus? Det er en ganske stor kontrast til livet i Sognefjorden …
– Miuccia Prada sier jo selv at hun ønsker å skille mellom mote og kunst, men det skillet blir vanskeligere og vanskeligere å opprettholde i dag, tror jeg. Kunst og mote er to forskjellige språk, som begge forholder seg til estetikk. Motpoler som ikke er så ulike som man først skulle tro, sier Makonnen Kjølaas, og fortsetter:
– Inntrykket er at Prada kanskje ikke er så forskjellig fra hertugene i Venezia i renessansen, som livnærte kunstnerne fra sine palass den gang også. At kuratorer som Hans-Ulrich Obrist sitter i krokene og venter på audience, sier noe om maktforholdet der i gården.
– Du har tidligere sagt at det hele startet med at kuratoren Dieter Roelstraete var på hytten samtidig som dere. Det ble en fuktig kveld med sake, og et samarbeid skulle være i gang. Du fortalte også at dere ikke fikk et kunstnerhonorar for deltagelsen på museet?
– Vi har ikke aristokrati og overklasse slik det er i mange andre europeiske land. Norge er den staten som deler ut penger. For oss var det rart hvordan folk oppførte seg rundt Miuccia Prada, som er en av verdens rikeste kvinner. Men vi er veldig takknemlige for at vi fikk delta, sier Marianne Bredesen.
– Det var fjonge greier. Kuratoren tasset rundt i Prada-dress og Converse, subversiv og stiv på samme tid. Det var dørvakter over alt, og da vi spiste lunsj med Miuccia Prada var det fire livvakter rundt henne, der en holdt vesken hennes, forteller Siri Hjorth.
Kunst som berikende språk
– Med fare for å virke dum: Det er ganske vanskelig å forstå hva Wittgenstein egentlig skriver. Selv om betraktningene hans er så konkrete, så er de også veldig uangripelige. Enig?
– Wittgenstein er kjent for å gå til angrep på filosofien. Han ønsket å rydde opp i språket, løsrive oss fra bildets suggererende effekt. Språket forvirrer oss hele tiden, mener han, men også hans egne tekster er forvirrende. Filosofiens oppgave er å bedrive propaganda for en måte å tenke på i stedet for en annen. Å få språket til å passe med verden. I dag tror jeg det er veldig viktige tanker, sier Kjølaas.
– Språket forandrer seg hele tiden på godt og på vondt. I dag så snakker vi ganske likt, det er ikke like stort klasseskille. Sånn som at alle sier liksom, liksom.
– Etikk og estetikk er det samme på den måten at begge handler om verdi. Man sier: Jeg vil ha det slik, og ikke slik, sier Bredesen, og fortsetter:
– Det handler om en følelse av hva som oppfattes som riktig og galt. Wittgenstein mener at estetikk ikke har noe med det vakre eller skjønne å gjøre.
– Hvordan da?
– Folk som hele tiden bruker ordet «vakkert» for å forklare sin estetiske opplevelse, viser kun at de har et underutviklet estetisk vokabular. Trump, for eksempel.
– Hmm.
– Hvis to kunstnere eller musikere står og snakker om det de har laget, vil de som regel påpeke og kommentere deler av verket. Si hva de liker og hva de ikke liker. Estetikk og etikk tar alltid form av en diskusjon, der man argumenterer for hva man tror og mener. Men et sted må forklaringen ta slutt. Da må man bli enige, holde kjeft, eller begynne å sloss. Så der det rasjonelle argumentet stopper, begynner overtalelsen.
– Wittgenstein trodde ikke på universelle sannheter, men forklarte at vi sitter på kunnskap som er låst til språket, og til grammatikken. Det er derfor mye vi ikke kan kommunisere med ord, sier Bredesen, og fortsetter:
– Prøv for eksempel å forklare hvordan lyden av en fiolin høres ut, til en person som aldri har hørt det. Noen ting må vises, og kan ikke forklares i språket. Wittgenstein ser derimot på kunst som et språk uten grammatikk, og kunst kan derfor vise oss ting vi ikke nødvendigvis kan snakke om, sier Bredesen.
Snakker for seg selv
– Er Wittgensteins filosofi fortsatt relevant i dag?
– Absolutt. Kunnskap som ikke kan formidles med språket vårt, er det som på mange måter er grunnsteinen i kunsten. Filosofien til Wittgenstein er basert i hverdagen, i hvordan vi bruker ord i dagligtalen. Slik er han fortsatt aktuell i vår samtid. I dagboken hans ser vi hans skam over å ikke greie å skru av. Dette er jo likt i hvordan vi konstant må presenterer oss på sosiale medier. Gjennom å lese dagboken hans, forstår man at han var ekstremt selvbevisst. Han har mye på hjertet, sier Hjorth.
Wittgensteins livshistorie er ikke særlig typisk. Han kom fra en av Europas rikeste familier, men tre av brødrene hans begikk selvmord i tidlig alder. Hans ene gjenlevende bror ble en verdenskjent enarmed-pianist.
Wittgenstein selv var en mester i å plystre. Han hadde også flere mannlige elskere, og sex med tilfeldige menn i Prader-parken i Wien på nattestid. Historiene bare fortsetter og fortsetter. Han gikk blant annet på skole med Adolf Hitler.
– I dag får vi så dårlig samvittighet over at vi ikke produserer nok, vi sliter alltid med å komme ájour. Det er en gammel, romantisk tankegang, å reise bort for å få stillhet og ro, til å arbeide. Om man bare reiser langt nok, får man tid til å tenke, legge mobilen igjen, og så videre. Dette går tydeligvis ikke helt etter planen om man leser i dagboken hans, sier Bredesen.
– I Cambridge ble han forfulgt av folk som levde etter filosofien hans, Han måtte leve opp til den personen folk så han som. Dagboken skal åpenbart leses. I dag skriver vi ikke like mye dagbok, hva er vitsen med å skrive info som ikke deles? Her har man humanisten som går inn i seg selv og skriver en personlig og hemmelig dagbok, og så har vi dataisten som skriver blogg og måler verdien i hvor mye tekstene blir delt på nett legger Makonnen Kjølaas til.
– Wittgenstein er en mystisk karakter. Monumentet vi har laget fungerer som en slags sphinx, som representerer både filosofien og livet til Wittgenstein i et annerledes språk, og som vokter veien opp mot hytten hans. Fra og med avdukningsdagen vil monumentet også snakke, ved hjelp av en knapp. Så da kan alle som reiser forbi høre hva den har å si. Arbeidet snakker for seg selv, og det er jo deilig, sier Sebastian.
