Festival eller «label nights»?

Vel spilt, Havna

94 prosent av Havna-artistene har en eller annen form for Universal-tilknytning. Festival eller label nights, spør Subjekts anmelder.

Artikkelen er oppdatert kl. 17.48.

God kok var det, da A$AP Ferg avsluttet jomfruutgaven av Oslos første musikkfestival dedikert til hip hop lørdag kveld. Men de færreste så nok alvoret i at plateselskapgiganten Def Jam Recordings hadde monopol på scenen for norske nykommere.

Enda mer kritisk blir det når våre utregninger viser at 94 prosent av Havna-artistene har en eller annen form for tilknytning til Def Jam Recordings eller dets moderselskap Universal Music Group.

Med festivalens egen Def Jam-scene, ser dette ut som klassisk sponsing. Arrangørene nekter å ha mottatt sponsormidler, en betimelig korreksjon, men det er fortsatt uheldig for festivalen at det bare er tre – av 17 artister på hele Havna-line-upen – som ikke har en form for tilknytning til Universal, Def Jam eller begge deler.

En ydmyk, men skarp Jona Benyoub leverte sakene i Def Jams-teltet fredag. Han er en av Def Jam Recordings Norges nye satsinger. (Foto: Ida Madsen Hestman.)

I godt plateselskap

Dette utgjør en Universal-majoritet på 82,3 prosent, hvis unntakene er Silvana Imam, A$AP Ferg og Dårlig Vane, som henholdsvis er signert til Playground Music, RCA/Polo Grounds og NMG/Full Effekt.

Lars Vaular og PNB Rock har tidligere Universal-tilknytning, mens de resterende på en eller annen måte er kollegaer gjennom giganten. Vi snakker da om 2 Chainz, OnklP, Big Shaq, Ezzari, Larsiveli, Linda Vidala, Lil Halima, Jonas Benyoub, Dårlig Vane, Vin & Rap og Snow Boyz.

Den moderne artisten er tilknyttet flere plateselskap, og grensene er ofte flytende. Men ifølge vår strenge utregning, har hele 94 prosent av Havnas artister en eller annen form for tilknytning til Universal eller datterselskapet.

Dette kan like gjerne være en tilfeldighet, men som kritiker ønsker jeg å stille spørsmål ved om man bør ha en bevissthet rundt selskapstilhørighet når man booker. Uansett om plateselskapene har betalt for sin representasjon eller ikke, tegner dette et kritisk bilde på hvilke plateselskap som representeres på en festival som tilsynelatende skal booke kvalitativt.

At et plateselskap så og si alene representerer artistene på en festival – særlig den eneste lille scenen som er der – går selvfølgelig på bekostning av andre smalere artister. Nyskapende undergrunnsartister på andre labels hadde også kledd å spille på en scene som denne.

Big Shaq gjorde et tight sett, men har også bare to køddelåter ute i skyen. Har Havna valgt navn over innhold, spør Subjekts anmelder. (Foto: Ida Madsen Hestman.)
Dårlig Vane på hovedscenen. Et av få unntak som ikke har Universal-tilknytning, men som er med i Vin & Raps samlealbum fra tidligere i år, som er distribuert av Universal Music Norge. (Foto: Ida Madsen Hestman.)

Populært, på godt og vondt

Videre er den eneste britiske artisten på plakaten egentlig en stand-up-komiker, med bare to køddelåter ute i skyen. Settet ble også deretter. I ren spilletid var Big Shaq-konserten trolig en kortere opptreden enn den såkalte «skandalekonserten» til Frank Ocean på Øya, da han gikk av underveis. Den gang ble det baluba, men ikke så mye her.

Da kan man lure litt på hva som prioriteres. Universal foran andre, men også navn foran innhold? Som en salamander utbrøt samme kveld: «Man kunne like gjerne booka Mads Hansen. Biq Shaq er Englands Mads Hansen.»

Selv om festivalen har mange gode sider, mangler den en slags kvalitativ identitet, i tillegg til den kommersielle. Havna lukter hip hop-versjonen av VG-Lista-turneen, med store og hypede navn. Ikke minst trygge navn.

Det er en kjent sak at festivaldrift er en risikosport, og jeg har stor respekt for initiativtakerne bak disse. Det kan ikke være et rent musikalsk ideologisk prosjekt – man må forholde seg til den økonomiske modellen verden lever etter. Men det er jo mer spennende å være på festival der man kan lære eller oppleve noe nytt også.

Silvana Imam var på flere måter festivalens eneste utfordrer. (Foto: Ida Madsen Hestman.)

Bookingprofilen er altså ikke spesielt distinkt. Havna 0150 har unngått enhver risikosituasjon, men nettopp fordi det er Oslos første reindyrka hip hop-festival på mange år, kunne de trolig dratt fordel av å tørre være mer fremoverlent, gjøre mer interessante valg, som å huke inn mer ukjente, spennende navn.

Hvis festivalens mål var å promotere artister fra et gigantisk plateselskap, og dets også gigantiske datterselskap, er det kanskje mer unnskyldt. Eller, i det minste mer forståelig. I så fall savner jeg mer åpenhet, for det å pakke to label nights inn i festivalkonseptet fremstår noe kritikkverdig.

Det er også synd at eneste kvinnelige headliner, Silvana Imam, med en så stor fanskare her hjemme, spilte før viseren snidde seks-tallet lørdag. Hun er på flere måter festivalens eneste utfordrer.

Mens en noe monoton, opphypa kar, som kanskje egentlig burde vært på bryllupsreise, fikk æren av å sette standarden for Havnas første kveld fredag – ikke uten en klein erklæring om at Atlanta har de beste strippeklubbene. Mens Pasha kunne spottes rett opp og ned blant crowden, og jeg tenkte det kanskje heller skulle vært ham som stod på denne scenen.

Det var i Def Jam-teltet det var best stemning, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Ida Madsen Hestman.)

Tight

Rant til side. Folk har åpenbart kost seg. Også undertegnede. For Havna var tight som bare det. Norsk hip hop viste seg fra en god side, der nasjonallaget blant annet bestod av dyktige rappere som Lars Vaular, OnklP og Dårlig Vane, for å ikke glemme nyere og yngre artister som Jonas Benyoub, Ezzari, og Snow Boyz.

Sistnevnte snudde bokstavelig talt trekanthus-scenen på hodet. Her kunne den desidert råeste stemningen på hele festivalen tidvis bli misforstått med saunaen ved siden av. Det kokte, samtidig som trekonstruksjonen skapte en intim ramme som kledde det urbane musikkformatet som smør på kniv.

Det samme kan sies om resten av festivalområdet. Omgitt av trebebyggelse, strategisk plassert på en av Oslos råeste adresser, stemningsfulle Salt, som selv med frisk bris fra havet, ved havna – som navnet riktignok indikerer – pakket festivalen inn i en lun aroma.

Det er et godt utgangspunkt og skaper interessant symmetri for hip hop-formatet og -estetikken: Vann, asfalt, sjøluft og vakker utsikt til den penere delen av Oslo. (Nei, ikke barcode.) Samtidig er plassen intim: Man møter alltid på de samme folka to ganger, minst, på godt og vondt.

Publikum fortjener mer åpenhet, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Ida Madsen Hestman.)

Vel spilt

Som deigfersk festival, og med tanke på tre store kanselleringer, er første runde av Havna godt gjennomført. I fortsettelsen kunne man kanskje tjent på å satse på flere mellomstore artister, og ikke minst en slik scene. Altså mer undergrunn, og å presentere artister vi ikke har sett eller hørt så mye om. Den britiske rap-scenen, for eksempel. Folk fra mindre plateselskap, for eksempel. Flere folk fra andre plateselskap enn Universal, for eksempel.

Utover dette har det vært litt vanskelig å forstå hvem denne festivalen forsøker å ha som sitt kjernepublikum. Det er kanskje både bra og dårlig at ting ikke er helt satt. Men kanskje også billettsalget vil gå bedre dersom Havna 2019 finner seg selv i en mer kvalitativ bookingprofil. Den ser jeg frem til.

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2018 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.