Kunstner stiller til valg med falskt parti

Hvit mann proklamerer «I understand white people» i mangfoldig strøk. Kunst eller propaganda?

Kunstner Lars Cuzner vet å provosere. Nå reiser han til Østerrike for å verve internasjonalt til sitt kunstprosjekt av et politisk parti.

Lars Cuzner er kjent for å sette folk i fyr og flamme. Sist i 2014, gjennom kunstprosjektet «Kongolandsbyen», som han stod bak sammen med kunstnerkollegaen Cassius Fadlabi, tidligere Mohamed Fadlabi.

«Kongolandsbyen» vakte internasjonal oppsikt og en av Norgeshistoriens største rasismedebatter. Prosjektet gikk ut på å bygge og lansere en rekonstruksjon av en stor utstilling fra 1914, hvor blant annet 80 senegalesiske kvinner, menn og barn levde under primitive forhold til allmenn beskuelse og fornøyelse i fem måneder.

Da ønsket han, gjennom den hvite mannens forhold til kolonialisme og rasisme, å utforske høyresidens ideologier ved å ta opp betente temaer vi ikke liker å tenke på.

Nå gjør han det igjen, og som leder av det nye og minst like politisk fulladde kunstprosjekt «Intelligenspartiet». Ved partiets hovedkontorer over Brun og Blid i Storgata, på kanskje årets varmeste dag, møter vi kunstner og partileder Lars Cuzner for en samtale i hans atelier.

– Hva er det du egentlig står for?

– Det viktigste er stemmerett for alle som har bodd i Norge i tolv måneder eller mer, som i New Zealand eller i EU-parlamentet, når demokratiske valg avholdes. Det innebærer at man i mange land må endre grunnloven, fordi de ikke inviterer alle de faktiske innbyggerne i landet til å ha stemmerett.

Lars Cuzner i sitt studio i Storgata. (Foto: Hedda Grevle Ottesen.)

Kontraintuitiv propagandakunst?

Er det kunst eller politikk? Trolig begge deler, men det er vanskelig å bli helt klok på Cuzner. Som da han ved kjøpesenteret Gunerius i Oslo – et kollektivt knutepunkt, men også handlegate for mange innvandrere – hang opp en stor plakat hvor han selv var portrettert med sitatet «I understand white people», det være seg reklame, propaganda eller kunst.

– Hvit mann konstaterer at han «understands white people». Hva er nyheten?

– Ganske lite, egentlig. Men verdt å si.

– Hvorfor er det verdt å si noe som ikke betyr noe, men som provoserer marginaliserte grupper?

– Mener du at det provoserer marginaliserte grupper mer enn det provoserer majoritetsbefolkningen, spør Cuzner tilbake.

– Det fremstår jo veldig usmakelig, i beste fall veldig umusikalsk, å proklamere at du «forstår» hvite folk, som om alle hvite er enige, og på et sted hvor de fleste som ferdes ikke er hvite. Tror du ikke at innvandrere fra før av vet at det finnes hvite folk som forstår seg på hvite folk?

– Jeg er på den plassen der hver dag. Det er totalt blandet, og ikke helt som du beskriver det. Men uansett så er poenget det samme for hele landet, enten den plakaten henger der eller et annet sted. Skal vi forstå Europa nå, eller skal vi la det spore ut? Venstresiden og antirasist-aktivister virker ikke å forstå de hvite europeiske proteksjonistene i det hele tatt.

– Forstår du selv hvorfor folk migrerer, da?

– Migrasjon er koblet til sterkere global økonomisk korrupsjon enn til noen mindre gruppering av hvite maktmennsker. Men lønnet venstreside og lønnede antirasister behandler rasismen som om den er overordnet makter som skaper migrasjon.

Han vet i alle fall å provosere.

– Jeg ønsker jo i bunn og grunn å overvinne frykten for the «The Great Replacement», en idé brukt av den konservative høyresiden for å forklare hvordan «europeiske verdier» blir svertet, eller erstattet,  av muslimsk fundamentalisme, sier han.

Lars Cuzner er kanskje mest kjent for den kontroversielle Kongolandsbyen som han installerte i samarbeid med Mohamed Fadlabi (nå Cassius Fadlabi) i 2014. (Foto: Hedda Grevle Ottesen).

Vil ha stemmerett for flere

Dermed ønsker Cuzner, med verket «Intelligenspartiet», å stoppe fundamentalistiske opprør fra å utvikle seg videre. Nå tar han med seg verket og reiser til Østerrike for å delta på den årlige kunstfestivalen Steirischer Herbst. Årets tema for festivalen er passende nok høyreekstremisme – i et historisk og samtidig perspektiv.

Kunstverkets tittel, «Intelligenspartiet», er hentet fra et av Norges eldste partier opprettet av Johan Sebastian Welhaven i 1830-årene. Gjenfødt i dag, appellerer partiet til kulturproteksjonister over hele Europa, for å fremme den viktigste rettigheten av dem alle, vil han og mange mene: Stemmeretten.

– Partiet ønsker alle velkommen til å bli medlemmer. Det spiller ingen rolle hvilke verdier eller eller hvilken ideologi du har, så lenge du ønsker alle retten til å stemme.

Nærmere bestemt så ønsker han en bedret tilnærming til folk som stemmeberettigede. Det ønsker han ved innføre stemmeregler som i New Zealand, hvor man regner en som har bodd i et land i tolv måneder som en stemmeberettiget innbygger, mens vi i Norge i mange år har vært kritisert internasjonalt for å behandle asylsøkere dårlig, blant annet fordi de er for lenge i transitt, uten verken stemmerett, statsborgerskap eller engang svar på asylsøknaden over mange år.

– Det finnes så mye frykt i samfunnet, la oss snakke om denne frykten og angsten med bruk av verktøyene vi allerede har i det politiske systemet, forteller Cuzner.

Med det viser han blant annet til EU. Selv om han er imot at Norge skal være en del av unionen, ønsker han at vi gjennom EØS-avtalen skal kjempe for en større innvirkning. EØS-avtalen, som i det hele tatt er inngått på kompromisser, er hele tiden en forhandlingssak.

– «Intelligenspartiet» har som agenda å vise at man gjennom universell deltakelse i politiske valg vil kunne avsløre mer fellesskap enn forventet mellom europeiske og ikke-europeiske innbyggere, sier han.

Lars Cuzner bruker både stokk og talerstol i sine performancer. Sammen med propaganda og tilhørende kommunikasjon tilhørende «Intelligenspartiet», er det hele et stort og langvarig kunstprosjekt. (Foto: Clara Wildberger)

Diskuterer gjerne kalifat

Gjennom det politiske kunstprosjektet ønsker han å vise at de i verden uten stemmerett og statsborgerskap likefullt er mennesker som bør ha rett til dette. At ikke-statsborgere har like verdier som selv de konservative – i form av åpenbar beskyttelse av tradisjoner, familieverdier, religion og kulturell identitet.

– I Norge i dag står elleve prosent av de som bor her uten stemmerett ved stortingsvalget, opplyser Cuzner.

– Nei, det var ikke lite.

– Nei, og i samfunnet og blant politikerne har vi en rasistisk anti-innvandringspolitikk som frykter hva som vil skje dersom disse disse også fikk stemmerett, sier han, og fortsetter:

– Om majoriteten da viser seg å ønske et Kalifat i Norge så kan vi diskutere det da. Om vi skal bytte ut det parlamentariske demokratiet, som anti-islamistene er bekymret for, gjennom et forsøk på å overta den vaklende europeiske humanismen … Så er det like greit. 

Det er først da han mener vi kan snakke demokrati:

– I rene tall kan muslimer potensielt ta over i Europa, og om vi gir dem rett til å stemme kan vi se en stat som blir drevet av en religiøs ordning som tar tilbake det gamle kalifatet. Dette har jo tross alt skjedd andre steder i verden.

– Men er du egentlig for eller imot demokrati? Jeg tviler på at sosialdemokrater ønsker seg et kalifat. Er det litt sort-hvitt den tegningen din, eller?

– Jeg mener det er mulig å opplyse folk i Europa om disse idéene, som deretter begynner å se dette som en reell trussel mot sosialdemokratiet.

– Men da opplyser du dem om at de må velge mellom å enten gi folk i transitt en stemmerett og dermed innføre kalifat, eller full innvandringsstopp og stemmenekt, og dermed beholde demokrati. Mange innvandrere til Norge har styrket det norske demokratiet betraktelig …

– Om man faktisk frykter at dette kan skje i fremtiden så må man for all del spørre de som potensielt kan stemme på kalifatet om de faktisk ønsker det. Vi kommer uansett ikke til å få svaret så lenge de er uten denne stemmeretten. Det viktigste er at man får stemmerett.

– Mener du at kunsten din er en nøytral oppvekker for å diskutere disse idéene?

– Kunsten er absolutt ikke nøytral, man skal bry seg om sin posisjon og argumentere for den. Ingen ønsker at vi alle tenker det samme, men i dag er vi ikke vant med å krangle mot hverandre, for dette kan lede til at man framstår som dum.

– Jeg tror at man må forstå seg på de som tror på en kulturell overtakelse i Europa. De som tror på det, tror faktisk på det. De later ikke som om de tror på det. Da må de gjerne motbevises, av demokratiet. Det kan man gjøre ved å gi de fra muslimske land i Norge stemmerett. Så får vi se om de ønsker et kalifat her. Det er for demokratiet. Den trenger forbedring.

Vi møtte Cuzner i hans studio for en prat. (Foto: Hedda Grevle Ottesen).

– Vi trenger å ha de personlige og ubekvemme samtalene

For Cuzner kan kunsten være en møteplass hvor man ikke kriger, men veksler idéer, samtidig som den kan være konfronterende og burde skape debatt.

– Det finnes så mye tull og fiksjon i kunsten. Greit nok, men vi trenger også de personlige og ubekvemme samtalene, og den treningen i kunsten, når vi går over til virkeligheten og diskuterer de viktige sakene.

Han peker på at kunstnerne har en spesiell rolle i samfunnet – en rolle som tillater dem å befinne seg i flere klasser og kategorier i samfunnet, i hele verden. Ikke minst at de er øvet på å se samfunnet fra en slags sidelinje.

– Kunstneren er symbolsk, og trenger slikt sett ikke å være det ene eller det andre.

– Hvordan kan du mene at kunst ikke er så viktig?

– Jeg har ofte tenkt at kunsten har vært viktig opp. Man kan lett bli hybris, når man holder på med så mange prosjekter samtidig. Men så får man bekreftet gang på gang at prosjektene fortsatt eksisterer innenfor kunstverdens rammer. Så fort du forlater kunsten, og går over til virkeligheten og politikken, så diskuterer man ting som faktisk har innvirkning på menneskers liv.

Kunst eller propaganda? Lars Cuzner-verket «Intelligenspartiet» opererer tilsynelatende som et politisk parti. Dette er en av partiets rekrutteringskampanjer. (Foto: Lars Cuzner.)

– Kunsten er trening for idéer

Han mener altså at reell politikk må til verks for å få til endringer i samfunnet. Kunsten er fortsatt viktig mener han, men som en slags treningsplass for idéer, hvor man gjennom samtaler og møter kan komme fram til alternative løsninger på større samfunnsmessige utfordringer.

– I dag har vi glemt dette. Kritikerne skriver anmeldelser, ikke kritikk, det er ingen fight i skrivingen. Se på den gamle Christiania-bohemen. Dersom stykket på scenen ikke holdt mål, brukte publikum å bue fra setene på Nasjonalteateret. Det burde man kunne gjøre i dag også. Folk innenfor kunstverdenen er så redde for å kritisere. Vet du hvorfor det er slik?

– Tja, kanskje fordi kunstscenen er så intern og slik blir man bekymret for å sette karriere på spill i forhold til fremtidige samarbeid? Samt fordi man er redd for å ta feil eller være ignorant.

– Ja, disse aspektene spiller inn. Kunsten er i dag et trygt sted å gjøre hva som helst, de som får kritikk er de som kritiserer den elitismen som finnes innad, og så fort du gjør det, hopper alle på deg. De sier du hjelper motstanden, eller at du er bitter. Man vil ofte beskytte seg fra sine subjektive meninger, men når slutter man egentlig å være subjektiv, spør Cuzner.

Til tross for sin vilje til å bruke kunsten som verktøy for å drøfte idéer, oppleves Cuzners syn på kunsten som ganske dystopisk.

– Tror du det er håp for kunsten?

– Jeg anser meg selv som en superoptimist, fordi jeg elsker ideen om at kunst kan være det den beskriver seg selv som. Men folk misbruker ideen, for å beskrive sin egen praksis for å få oppmerksomhet.

– Kunsten er falsk, altså, men det er jo bra, for det skal den gjerne være!

En todelt web-serie etter interaksjonene i Graz debuterer på nett den 24. september.

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2018 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.