Fredrik Værslevs kunst er ikke bare for det trente øyet. Han beriker anskuelsen med detaljrik presisjon, og får en til å tenke over det man vanligvis overser.
Ikke sjelden blir man noe frustrert av å bevege seg gjennom Astrup Fearnley Museets hovedbygning. Som i mange andre nyere, ikoniske museumsbygninger tvinges man til å spørre seg hva som var viktigst for museet da det ble flyttet fra sitt tidligere lokale – ville de vise gode utstillinger eller ville de flytte inn i et ikonisk bygg?
Dette er ikke en svart-hvitt-situasjon, men tanken slår oss ofte, nettopp fordi Renzo Pianos arkitektur til tider kommer i konflikt med kunsten som stilles ut i salene.
Fredrik Værslev har latt dette være et premiss for utstillingen «Fredrik Værslev As I Imagine Him» som åpnet forrige uke. Kunstneren lar Pianos bygning sitte i forsetet. Dette gjør ikke kunsten hans sekundær til arkitekturen, tvert imot skaper det en dialog som styrker både Værslevs verk og Pianos bygg.
Utfordrer og beriker utstillingssalene
I løpet av de i underkant av ti årene som har gått siden Værslev i 2010 avsluttet sin utdanning ved Konsthögskolan i Malmö i 2010, har han tatt kunst-Norge og -verden med storm. Han er blant annet representert i noen av Europas største samtidskunstsamlinger og vært Festspillkunstner i Bergen.
Det er på ingen måte rart at Astrup Fearnley Museet for to år siden tok kontakt med Værslev for å lage en soloutstilling. Det som i utgangspunktet fra museets side var tenkt som en retrospektiv utstilling, har Værslev omdannet til et arkitektonisk eksperiment hvor hans egne konseptuelle malerier og installasjoner utfordrer og beriker utstillingssalene.
Et tydelig grep finner man i den første salen, hvor Værslevs serie «Terazzo Paintings» henger vis à vis «Canopy Paintings». Sist nevnte henger mye høyere enn den eldre maleriserier. Det oppstår slik en tydelig diagonal mellom de to verksseriene, en linje man opplever mellom de to veggene i salen. Høydeforholdet mellom de to bildeseriene hermer diagonalen i Pianos arkitektur, men denne strekker seg i motsatt retning.
Værslev hever blikket vårt, og tvinger oss til å legge merke til rommet vi befinner oss i. Dette grepet finner vi også igjen senere i utstillingen. Alene, i et eget rom, har Værslev hengt sine to «Trolley Paintings» inneklemt i et hjørne. I det man går inn i rommet legger man kun merke til utsikten, ellers virker rommet tomt. Først når man snur seg for å gå ut ser man Værslevs bilder. Man kan ikke se på maleriene og utsikten samtidig – man må velge.
Abstrakte eller arkitektoniske malerier?
Ved første øyekast oppleves majoriteten av Værslevs arbeider som helabstrakte, men etter å ha sett på dem en liten stund begynner de å minne om mer konkrete ting – gulv og vegger, seil og hyller. Disse arkitektoniske elementene i Værslevs arbeider styrker den allerede poengterte dialogen mellom Pianos bygning og Værslevs kunst.
Kommunikasjonen mellom det arkitektoniske og maleriske trer likevel kanskje aller best frem i den skulpturelle installasjonsserien «Doll House», som rent faktisk består av syv husmodeller på størrelse med klassiske dukkehus som er plassert utover gulvet. Disse er alle i ulike farger, og av ulik arkitektonisk stil. Inne i hvert enkelt hus henger miniatyrutgaver av Værslevs «Terazzo Paintings».
Her oppstår flere samtaler: Den mellom de små og de store maleriene, mellom dukkehusene og utstillingssalen og mellom miniatyrmaleriene og dukkehuset de er plassert i. Dukkehusene er helt avgjørende for at «Fredrik Værslev As I Imagine Him» oppleves som en så god utstilling som den gjør. De fyller den første utstillingssalen, og setter Astrup Fearnley Museets hvite kube i kontrast med sine egne fargerike og varierende interiører.
I det man studerer dukkehusene og ser dem i forhold til resten av utstillingen blir det klart at Værslevs arbeider, selv om de på mange måter kan beskrives som diskré, trenger rom for å puste og de trenger nøytrale omgivelser. Det er ingen hemmelighet at undertegnede sjelden lar seg begeistre av hvite utstillingssaler, men denne gangen bøyer jeg meg i støvet. De hvite veggene gjør en utmerket jobb ved å la Værslevs arbeider forbli anonyme – de skal ikke ta for mye plass.
Maleriets tilfeldighet
Arkitektoniske referanser er et gjentakende element i verksseriene som vises på Astrup Fearnley Museet, men det er ikke av den grunn gjennomgående. «Mildew Paintings» virker snarere å være resultat av et eksperiment, hvor resultatet på ingen måte var planlagt.
Etter å ha påført diverse pigmenter på ulike lerretduker, rullet Værslev disse sammen og lot de overvintre utendørs i plastrør. Når han så rullet dukene ut igjen var de fulle av mugg. Ulike lag av mugg og folder som oppstod i duken når den lå sammenrullet utgjør motivene i seriens respektive verk. Det er i disse tilfeldige undersøkelsene som gjør det mulig å plassere Værslev innenfor konseptkunsten. Han slipper kontrollen over sine egne arbeider.
Et annet eksempel på dette finner man i serien «Shelf Paintings». Disse fungerer både som hyller og malerier samtidig. Værslev lager hyllene, men han lar en annen kunstner bestemme videre hvordan verket skal se ut – det kan leses som et slags samarbeid, men det kan også forstås som at Værslev fullstendig gir fra seg kontrollen over eget verk ved å la den andre kunstneren avgjøre hva som skal skille det ene verket fra det andre.
Evnen til å gi slipp og til å la tilfeldighetene råde, kommer også til syne i «Pyramid Paintings», hvor Værslev benytter seg av rester og fragmenter fra tidligere arbeider og serier til å skape nye veggarbeider i en karakteristisk pyramideform.
Retter blikket vårt mot det åpenbare
Rent estetisk føler vi oss ikke alltid truffet av Værslevs kunst. Noen verk liker man bedre enn andre, slik det jo ofte er når man ser en stor utstilling. Likevel, har de alle til felles at de trener blikket vårt. Enten det er i seg selv, eller det er gjennom deres nøye overveide plassering i utstillingssalene, for arbeidene oss til å se forbi sin egen «ramme».
De får oss til å tenke på hvordan et rom fungerer og hvordan et gulv ser ut. Hvor ofte titter man ned på bakken og studerer alle de ulike detaljene i gulvets overflate? Når man sammenligner kunst med arkitektur, tenker man ofte på arkitekturen som en større helhet, mens kunsten er mer detaljert og fokusert.
God arkitektur er derimot full av detaljer, alt fra materialvalg til ulike vinkler, og vegghøyde er av betydning. På samme måte kan en god utstilling få oss til å se ting som strekker seg forbi lerretet og utover utstillingssalene. Fredrik Værslev gjør dette. Han får oss til å tenke over det vi ser.
