I Iceage fant jeg bandet som skal balansere rockeføttene mine over høstens frosne gater. Danskene har nemlig gjenopplivet noe jeg trodde var så godt som utdødd.
I en samtid med voksende ørkener og smeltende poler, sprer frykten seg for ekstremværet, tørken og en ny istid. De fleste Oslobeboere har nok merket seg at det allerede er blitt mørkere, og jeg kjenner så absolutt at grøsset fra fjorårets evigglatte vinter sniker seg inn i bygården.
Samtidig hører jeg stadig ryktet om at rocken lever under isbreen, at punken ikke er død eller at det skal spire fram et slags nytt engasjement rundt live-musikk med ekte instrumenter og tunge forsterkere. Men hvor dypt i undergrunnen må man egentlig grave for å finne noe, uten et tjukt lag av ironisk distanse, noe realt som fortsatt er verdt å ofre hørselen for?
Iceage er lenge blitt foreslått i min «Discover Weekly»-spilleliste på Spotify, som også kan informere om at de relaterer til søsterbandet Marching Church og britiske Shame. De er nevnt i Rockefellers høstmeny, og danskene har dukket opp som arrangement jeg kan være interessert i. Så da de endelig ble anbefalt av kvinnen i kollektivet, hun som alltid har musikk-kompasset peilet mot den neste garanterte live-suksessen, måtte jeg undersøke ryktet.
De er danske, unge og har allerede spilt sammen i ti år. 17 år gamle, begynte det smått i 2008. Det utvandret med tiden til statene i 2011, da de ble signert.
Iceage tok seg god tid mellom de til nå fire plateslippene, og albumene deres spriker markant sjangermessig. På internettet vil de framstå som mystiske; skeptiske til intervju og nektende til å kategorisere seg i en bestemt musikkgren. De vitner om en slags livskraft, et ønske om å vokse seg forbi publikums forventninger.
På avstand lukter dette som enda en guttegjeng som mest av alt prøver litt for hardt å virke kule. Når fiolinisten til høyre spenner buen ber jeg en stille bønn om at dette ikke skal bli et pompøst forsøk på melodisk metal eller verre – noe i en abstrakt avantgarde subsjanger som vil fly over mitt overtenkende pophode.
Tvilende, men håpefull, stiller jeg meg likevel midt i noe som skal ende i en snill, men engasjerende moshpit.
Til tross for ryktet om en ung, hissig vokalist, blir vi invitert inn i noe som nekter å la seg kategorisere, en slags nordisk noir med klar inspirasjon fra statene.
John Dee er blitt til Oslos kanskje mest intime rockescene idet Iceage smelter våre bebrillede og bebartede hjerter. Noen kommer for å forstå et fjernt rykte, følge en trend eller forstå en diffus subsjanger. Men dette er det bare å kaste fra seg frakk og fordommer for.
Hvis det hadde latt seg gjøre å ta øynene fra vokalisten Elias Bender Rønnenfelts inderlige og ekspressive kroppsspråk, kan man kanskje skimte den fyldige saksofonlyden fra Lars Greve i det ene hjørnet.
Fiolinisten Nils Gröndhal, i det andre hjørnet, svetter, drikker og pumper seg gjennom settet til det til slutt bare er løse hestehår fra buen. Idet jeg snur meg rundt i salen, ser jeg at ingen klarer å stå helt i ro, for med Jakob Tvilling Pless på bass og Dan Kjær Nielsen på trommer er vi i trygge, rytmiske hender.
Mellom koselige knips og moderate metallriff fra Johan Surrballe Wieths gitar blir det en oppriktighet i uttrykket; en hard og rå slags varme i hele dynamikken tillater oss å både få nikke i fred og danse tett.
I Iceage fant jeg bandet som skal balansere rockeføttene mine over våre frosne gater. Vi er nok flere som kjenner på reiselysten sørover, et sommersavn til festivallandskapet, men hverdagståka klarnet opp, da jeg fant håpet for nordisk post-punk. Deres nyeste album, «Beyondless», kommer til å tine høstens rimete melankoli den neste tiden.
Iceage har nemlig gjenopplivet noe jeg trodde var så godt som utdødd: Den genuine skandinaviske rockeopplevelsen.
