Når er Munchmuseets utstillingsrekker likestilt? Er det når damer slipper å bli sammenlignet med menn i alt de gjør, eller når kunstnere tar avstand fra å tre frem i kunstverdenen på en slik måte som mannlige kunstnere tradisjonelt har gjort?
Kommentaren i Subjekt, datert 25. september, ser ut til å helle mot den siste fortolkningen, og bidrar til å redusere kvaliteten på ordskiftet rundt kunst og kjønn.
I en kommentar på Subjekt.no spør Lena Trydal om Munchmuseets utvelgelsessystem for kunstnere er basert på mannlige premisser. På tross av at hun mener at Marlene Dumas’ sammenstilling med Munchs kunst kan være bra for kjønnskampen, bygger hun samtidig opp et argument som insinuerer at Dumas er valgt ut på bakgrunn av hvordan mannlige kunstnere opererer – som pompøse og egosentriske individer.
Trydal har rett i at skyts bør rettes mot kunstinstitusjonens manglende kvinnerepresentasjon. Hun har også rett i kritikken mot Munchmuseets sammenstillinger i «+Munch»-serien fra 2015–2016, som manglet kvinnelige kunstnere i rekken.
Siden den gang har vi utvidet perspektivet og gjort flere grep i programmet for å få en større bredde. Et slikt grep er å la ulike stemmer få velge verk fra Munch-samlingen vår.
Først ut var kulturteoretiker og kunstner Mieke Bal i 2017, senere kom forfatter Karl Ove Knausgård, kunstnerne Lena Cronqvist og Per Inge Bjørlo, og nå sist, Marlene Dumas. Dumas er altså verken den første eller siste damen som kontrer Munchs kunst på Munchmuseet, men hun bidrar utvilsomt med den mest omfattende presentasjonen som kunstner så langt.
Det som er problematisk er at Trydal omtaler Dumas som «[…] en enkel kandidat for Munchmuseets serie med Munch-sammenligninger, fordi hun trer frem i kunstverdenen på en slik måte som mannlige kunstnere normalt ville ha gjort».
Dette er en fremstilling som i beste fall er uinteressant, og i verste fall både undergraver Dumas bidrag som kunstner og kjønnskampen generelt. Kan utsagnet også være basert på en misforståelse?
Trydal henter støtte fra en artikkel fra New York Times, der kunstkritikeren Roberta Smith skriver:
«At times her career — including her work and her voluble persona — seems like an extended Conceptual Art project intended to turn painting and its maleness on its head. Yet it is framed in a familiar artistic ego and bluster. “I paint because I’m a woman,” she has said, in a tone that echoes the macho claims of male painters. And in quotations and poems in the catalog she seems just as self-involved and even pompous as many of her male counterparts. »
Er det dette sitatet Trydal henviser til, når de siterer Smith med følgende linje: «Dumas menger seg med gutta, hun er pompøs og selvsentrert likesom sine mannlige kollegaer»?
I dette tilfellet har viktige nyanser blitt borte på veien. Smith peker på hvordan Dumas nettopp snur maleriets og dets mannlighet opp ned ved å innta en persona som ligner på de hun opponerer mot. En sannsynlig lesning er derfor at Dumas iscenesetter seg selv på denne måten nettopp for å understreke at ego og pompøsitet er like lite kjønnet som det å være husmor eller å være snill.
Kvinner må slippe å bli sammenlignet med menn når de er egosentriske og selvsentrerte. Spesielt dersom det er en bevisst strategi for å oppnå mer likeverd. Kommentaren overser relevansen i Dumas’ kunstnerskap og sammenstillingen med Munch, og leder leseren ut på dette blindsporet.
Trydal spør også om det at motparten er kvinne gjør noe med vårt syn på Munch. Svaret er ja – alle våre utstillinger skal gjøre noe med synet på Munch. Når vi lager utstillingsprogrammet vårt ser vi likevel ikke utelukkende etter kvinner, transpersoner eller kunstnere med en bestemt legning. Vi ser alt som gjør noe med synet på Munch. Alle våre utstillinger skal endre gitte forestillinger. Og det er nettopp der utstillingspraksis og kjønnskamp møtes.
Dumas’ blikk fremstiller for eksempel Munch som en intelligent og følsom kunstner, langt fra forestillingene om den gale og uberegnelige karakteren mange assosierer kunstnerskapet hans med. Et slikt blikk gjør historiene om Munchs kunst mer nyansert. Mieke Bal, Per Inge Bjørlo, Lena Cronqvist og Karl Ove Knausgård bidrar med det samme. Det ironiske med kommentaren til Trydal er at hun på tross av sitt velmenende ønske om å tjene kvinnesaken, i virkeligheten gjør det motsatte. Dumas relevans som kunstner skal heldigvis ikke ha noe kjønnet hennes å gjøre, selv om hennes kunstnerskap absolutt har relevans i et kjønnsperspektiv.
Museene har utvilsomt ikke vært flinke nok til å ansette fagpersoner og engasjere kunstnere med stor nok bredde i identitet, kulturtilhørighet og etnisk bakgrunn. Men bredden kan ikke være et krav alene. Kunstnerisk relevans må også være et premiss.
Om alt skal leses i en sammenheng der kjønnskampen blir den grunnleggende forståelseshorisonten, reduseres kvaliteten på ordskiftet om kunst. Det er uklokt å kreve at enhver utstilling skal behandle og tematisere bestemte perspektiver dersom vi ønsker oss nyanserte og komplekse ordskifter. I kunsthistorien er det tradisjon for at noen lesninger har moralske overtak på andre, men dette er en tradisjon som bør begrenses.
Inntil vi når en situasjon der alle typer stemmer er likeverdig representert ved museene, håper jeg Subjekt og andre kritikere tillater at kunstnere og andre tenkere ikke låses til bestemte lesninger for kunsten vår. Bare slik unngår vi at ordskiftet rundt kunst blir fattigere.
Gerd Elise Mørland er avdelingsdirektør og medlem av programkomiteen ved Munchmuseet.
