Et stjernelag av debutanter

En tragedie som lover godt for norsk film framover

Euforia
Euforia
Sjanger Dette er en nyhet. Artikkelen skal fortelle om noe som har hendt, og på en tilstrebet saklig og nøytral måte.

«Føniks» er en nydelig skildring av en familie som går i oppløsning. Med nye talenter foran og bak kamera introduserer filmen flere navn vi nok vil høre mer av i årene som kommer.

★ ★ ★ ★ ★ ☆

Det er lite å utsette på Camilla Strøm Henriksens debut-film «Føniks». Gjennom 14 år gamle Jill (spilt av Ylva Bjørkaas Thedin) utforskes filmens rike følelsesliv, bestående av angst, raseri, sorg og skuffelse.

Det man skulle tro var et forutsigbart karakterdrama er blitt en lett og mesterlig utført film om en familie, der alt går galt.

Maria Bonnevie spiller den alkoholiserte moren Astrid. (Foto: Euforia).

Drama i to deler

«Føniks» er fortalt med en slik varme og inderlighet at på tross av filmens tunge tematikk blir det aldri for spekulativt å være vitne til søsknenes skjebne.

Annonse

Tidlig i filmen beskriver Astrid (spilt av Maria Bonnevie), barnas mor, kunsten sin som personlig, om ikke nyskapende. Det kunne vært tilfellet med «Føniks», men Henriksen har turt å utfordre både sjanger og publikum, særlig i filmens første del. 

Filmens første del introduserer en familie på tre, to barn og deres alkoholiserte mor. Det mest spennende med Henriksens historiefortelling er hvordan stemningen byttes om da deres far (spilt av Sverrir Gudnason) kommer på besøk et stykke ut i filmen. Et nytt kapittel, med et annet fokus.

Ylva Bjørkaas Thedin gjør en fremragende debut i rollen som Jill. (Foto: Euforia).

Nye talenter

Flere skuespillere imponerte stort, men først å fremst Ylva Bjørkaas Thedin som Jill. En rollefigur som bearbeider mektige følelser, uten å overdrive. Det Thedin mangler i erfaring veies opp av hennes styrke og talent.

Mye av filmens toneskifte skapes gjennom Jills møte med foreldrene: Hvordan hun forholder seg ulikt til sin fraværende far enn til sin alkoholiserte mor. Sammen skaper skuespillerne sterke relasjoner mellom rollefigurene som allikevel rakner når kjærligheten ikke strekker til.

Henriksen har vist seg å være en god skuespillerinstruktør, men det er allikevel ikke her hun imponerer mest. I samarbeid med fotograf Ragna Jorming beveger de seg gjennom flere sjangere med et fengslende foto. Familiens leilighet gjøres om til en labyrint, med en overhengende ubehagelig følelse som fester seg godt under huden. Med rette kan det sammenlignes med den prisbelønte polsk-franske regissøren Roman Polański på sitt beste. 

Denne assosiasjonen forsvinner i det filmen skifter fokus. Med lysere bilder og enklere stemning følger vi en stolt familie som feirer Jills 14-årsdag. Elegant minner Henriksen oss på ubehagelighetene fra første del med enkle blikk, og ord som ikke ytres. Stemningene glir så fint over i hverandre at det aldri føles konstruert eller planlagt. 

«Føniks» er full av talenter vi nok vil se mer av i årene framover. (Foto: Euforia).

Forstyrrende elementer

På tross av mye talent er ikke filmen uten feil. Henriksen burde stolt på at Jormings foto og skuespillerne i seg selv var sterke nok til å opprettholde filmens betente nerve, men det er ikke tilfellet. Det er et overnaturlig element som på tross av subtilitet preger helhetsinntrykket. Det blir ikke ødeleggende, men bidrar heller ikke til sterkere stemning. 

Patrik Andréns musikk har dessverre samme effekt. Det er knapt scener uten musikk. Her burde de vært modigere og latt bildene tale for seg selv.

Filmens svakheter er imidlertid bagateller sammenlignet med alt regissøren får til. Henriksen lykkes med det meste, uten å gjøre det for lett for seg selv. «Føniks» er både utfordrerne og forførende. Uredd og utforskende har Henriksen allerede i sin første film utarbeidet seg en unik stemme. En stemme jeg gleder meg til å se mer av. 

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar