En overflødig gjenfortelling

Lever opp til labre forventninger

Fra start til slutt underholder «Mordene i Kongo» sitt publikum. Men regissørens mangel på et kritisk blikk til selve fortellingen, gjør at resultatet likevel oppleves som  uinteressant.

★ ★ ★ ☆ ☆ ☆

Hvor ble det av den norske eventyrlysten? Har Norge blitt for soft? Det er lite trolig eventyrere som polfarerne og Thor Heyerdahl Joshua French (spilt av Aksel Henie) refererer til da han spør seg om dette i filmens prolog.

Hans definisjon på eventyrere er helt annerledes. Det er voldsmenn. En kategori han stolt plasserer både seg selv og Tjostolv Moland i. Ekte menn søker eventyr. De prøver ikke å fordekke at vold og krig ligger naturlig for mennesket.

Få norske mediesaker har skapt større oppmerksomhet enn den om de to nordmennene som ble fengslet i Kongo på sensommeren i 2009. Joshua French og Tjostolv Moland (spilt av Tobias Santelmann) sin historie blir fortalt med godt driv og solid håndverk.

Med en spilletid på to timer ledes vi gjennom kjente VG-overskrifter, arrestasjonen, det berømmelige fotografiet av Moland som gliser med hendene fulle av blod, de ukonvensjonelle rettssakene og guttene som blir mer ustabile for hver dag som går. Vi kjenner alle rammefortellingen, men ingen vet sikkert hva oppdraget deres var, eller hva de kan holdes skyldige for.

Les også: Den historieløse skildringen av grusomme mord i Kongo fortsetter.

Holsts film gir kommer ikke med nye opplysninger. (Foto: Presse / Friland film).

Gir få nye svar

Marius Holst har regissert en spenningsfilm som holder interessen oppe fra første til siste scene. Gjennom Joshua Frenchs øyne fremstilles de verken som helter eller forbrytere, men moderne eventyrere som roter seg bort i en situasjon de ikke vet nok om til å komme seg ut av.

Det er vanskelig å tro på valgene rollefigurene tar når man kjenner historiens utgangspunkt så godt som de fleste nordmenn gjør. For hvem drepte egentlig sjåføren deres? Uten å gi et klart svar lener filmen seg på versjonen French har valgt å fortelle.

At filmen er laget fra Frenchs perspektiv er ikke et problem i seg selv, men slik sluttresultatet er blitt er det lett å forstå hvorfor Nikolaj Frobenius ikke ønsker å bli kreditert som manusforfatter. Stephen Uhlander, som erstattet ham, har skrevet en lite overbevisende gjenfortelling av de to nordmennenes såkalte eventyr.

Aksel Henie gjør en middelmådig rolleprestasjon. (Foto: Presse / Friland film).

Killers eller mordere?

Moland, som avled i fengsel, er fremstilt kynisk og lite sympatisk, mens French, som ennå er i live, fremstår som om han nesten ble lurt med på en reise langt utenfor hans komfortsone. At de to ikke var der som turister legger ikke filmen skjul på, men å vise French som en intellektuell bondegutt med et godt hjerte blir ikke bare provoserende. Det er feigt.

Det bikker over til det patetiske mot filmens slutt da French holder to individuelle forsvarstaler, en for bestevennen og en for seg selv. Med krampaktige linjer som: «Du var ingen morder. Du var en Killer, men ingen morder. Det er en forskjell». Nei. Leiesoldat eller ikke, en killer er en drapsmann. Det burde filmen tatt oppgjør med.

«Mordene i Kongo» mangler kritiske perspektiv på de nordmennenes gjerninger i Kongo. (Foto: Presse / Friland film).

Ingen kritisk vinkling

Verken Aksel Hennie eller Tobias Santelmann når dybden av rollefigurene sine. Hennie, som burde klare å bære filmen, spiller rollen nevrotisk og ydmykt. Til å være en voldsmann, som han selv mener han er, virker rollekarakteren påfallende ukomfortabel med oppdraget de er gitt i starten av filmen.

Publikum får sympati med ham fra første stund, da han full av hjemlengsel ringer kjæresten og lover at han skal komme hjem til 17. mai. Et billig grep. Når vi fra første scene av skal få sympati med karakterene er det noe veldig feil med denne filmen. Den burde bitt hardere.

Om en slik fortelling skal filmatiseres er det viktig å ha en kritisk vinkling. Holsts «Mordene i Kongo» ender heller som en romantisering av arrogante, hvite menn som leker soldater i krigsherjet land. Det som kunne vært en film med mange lag, ender opp som en ensporet hyllest til Joshua French.

Mangelen på dette kritiske blikket gjør filmen i seg selv overflødig. Den burde gitt oss nye perspektiver, kommet med opplysninger vi ikke allerede har fått i tabloidpressen. Som helhet oppleves «Mordene i Kongo» som intet mindre enn en lite overbevisende gjenfortelling.

Nyheter