Gluecifers comeback-konsert på Sentrum Scene

Gluecifers comeback-konsert kan lett beskrives med tre ord: «fucking huge, man!»

At Gluecifer skulle være så gode i 2018, hadde nok ingen venta seg. Bandets første Oslokonsert på 13 år ble en stor kveld.

★ ★ ★ ★★ ☆

Første gang jeg hørte Gluecifer var på fest i Nord-Trøndelag i 1996. Jeg ble den gang mektig imponert over at et norsk band kunne lage frisk punkrock. Turbonegers «Ass Cobra» slo ned som ei bombe i punk-miljøet samme år. Vi var drit lei slapp indiepop fra Storbritannia og det at alt skulle være så fordømt korrekt i punken. Plutselig hadde det dukka opp et knippe tøffe band fra Oslo som spilte kjapp, catchy punkrock med hysteriske tekster. Vi var selvfølgelig solgt.

Siden den gang har det skjedd mye. Jeg har overvært fantastiske konserter med både Glue og Turbo, men også vært litt skuffa over musikalsk utvikling og svake album oppigjennom. Gluecifers siste album før de ga seg i 2005, «Automatic Thrill» var derimot en solid utgivelse, og deres Øya-opptreden i 2004 er noe av det bedre undertegnede har sett på en norsk festivalscene.

Nyheten om gjenforening for et år siden ble derfor godt mottatt her i gården, og forventningene til kveldens konsert har vært relativt høye, selv om den 38-årige utgaven av meg ikke er like mye gira som den 16-årige karskdrikkende utgaven som oppdaga ny musikk på det glade 90-tall.

(Foto: Pål Laukli)

1996 all over

Spol fram til Sentrum Scene fredag kveld, og jommen har ikke 16-åringen våkna til live igjen idet Gluecifer smeller til med «Gods Chosen Dealer» midtveis i et forrykende sett. Jeg har stått der som et stort glis lenge, men når det går over i en av skandirockens tøffeste låter, da klikker det litt for meg. Jeg finner meg selv fremst ved scenen og gauler.

Fra øyeblikket de går på med «I Got A War» og Danny Youngs skarptromme smeller som en mitraljøse gjennom et stappfullt Sentrum Scene, skjønner jeg at dette kommer til å bli bra. Lyden er latterlig fet og Biff Malibu synger bedre enn jeg kan huske å ha hørt han gjøre noensinne.

Biff Malibu ja. Frithjof Jacobsen. Politisk kommentator i VG. Hvor fett er ikke egentlig det? I et lite land som Norge skulle man kanskje tro at dette ble en rar miks, men det fungerer faktisk så til de grader. Frithjof ser nemlig mest ut som en politisk kommentator i VG, men inne i ham bor den beste rockvokalisten landet vårt noensinne har sett. Og det er ikke fake news, det er faktisk helt sant.

(Foto: Pål Laukli)

Ikke lett å holde maska

I sommer gjorde Gluecifer de første comeback-konsertene sine i Spania, Frankrike og på et par festivaler i Utkant-Norge, men det var i kveld de kom hjem. Hjem til Oslo. Jeg har sett konserten fra Frankrike på Youtube, og joda de er tighte og fine, men dette er noe helt annet.

For det første, kan aldri et videopptak fange magien som skjer på en bra rock-konsert, det kan kun gi en ganske flat beskrivelse av det som har skjedd. For det andre er dette her på hjemmebane. På Oslos største klubbscene. Det merkes:

«Det er faen ikke lett å holde maska nå», utbryter Biff i mikrofonen med et glis og et tydelig stolt drag over fjeset. Publikum, som er helt i ekstase, brøler til svar. Arne Skagen, eller Captein Poon, er en lykkelig mann i kveld. Det er ikke vanskelig å se. Selv om jeg enser at samtlige 1800 som er tilstede ikke er noe særlig mindre lykkelige, de heller.  Trommis Danny Young (som faktisk heter Danny Young), gitarist Raldo Useless (Rolf Yngve Uggen), og nyrekrutterte Peter Larsson på bass bryter også stadig ut i ansiktsuttrykk som røper at de synes dette er noe stort. Men de spiller jo også som om de har vært på turné alle de 13 åra de har vært borte.

Vi får servert alle de ikoniske perler fra katalogen: «The Year Of Manly Living», «Automatic Thrill», «A Call From The Other Side» og «Easy Living». Selv blir jeg veldig happy for «Bossheaded» og «Losing End». Bonuser de ikke rakk å spille på stramme tidsskjemaer på festivaler i sommer. Den eneste låta jeg savner er fantastiske «Suck City» fra midten av 90-åra, men herregud, «til lags åt alle kan ingen gjera» som Ivar Aasen klokt formulerte i sin tid.

(Foto: Pål Laukli)

Internasjonal klasse

«Gibt es hier heute Abend Deutsche? – Er det noen tyskere her ikveld?» Spør Biff Malibu. Det er det. En hel del. Men det er også grekere, engelskmenn og amerikanere her. Gluecifer klarte i løpet av sine 11 år som band å strekke seg langt utover Norges grenser. De turnerte Europa med Monster Magnet og USA med Motorhead. Den aller siste avskjedskonserten ble holdt i New York.

Og ikveld får vi igjen levert rock av internasjonal klasse. Det er det ingen tvil om. Da jeg prater med noen røslige engelskmenn utenfor, etter å ha fått avslutningsnummeret «Rockthrone» slengt i trynet noen minutter tidligere, er de tydelig rørt og lykkelige. De er de første jeg prater med etter konserten, for å bekrefte at dette faktisk var så bra som jeg hadde opplevd. «It was just… fucking huge, man. Fucking huge.» Jeg kunne ikke sagt meg mer enig.   

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2018 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.