Damaskus fungerer. Men det er bare en del av sannheten, sier Syriaekspert.

Krigen i Syria er på vei inn i en ny fase. IS taper territorie, og nå kan det virke som at det syriske regimet er i ferd med å gjenopprette kontroll over landet – som de siste sju årene har vært preget av en brutal borgerkrig, som i alt har krevd mer enn 360 000 menneskeliv.

På søndag kunne blant annet innbyggerne i Damaskus besøke Det syriske nasjonalmuseet i Damaskus – for første gang siden 2012.

– Et viktig signal

Tidligere seniorforsker ved Norsk institutt for kulturminneforskning, Carsten Paludan-Müller, mener at gjenåpningen av museet er et tydelig politisk signal fra den syriske regjeringen:

– Assad-regimet signaliserer at man er ved å gjenopprette en normaltilstand. Det er et signal man kan ha delte meninger om, avhengig av hvilken side man støtter i konflikten.

– Fra et kulturminneperspektiv er det imidlertid overveiende positivt at gjenstandene nå er tilbake der de skal være.

Museet er nemlig Syrias aller største, og kjent for sin samling kulturarvminner, så vel som islamsk kunst. Men bare deler av museet er gjenåpnet. Store deler av samlingen har gått tapt.

– Det har vært mange arkeologiske plyndringer, og gjenstander har havnet på svartebørsen. IS har hatt dette som en del av sin økonomi, men det er ikke bare IS som har stått for plyndringen og smuglingen av disse gjenstandene. Det har også blitt gjort av blant annet regjeringsstyrkene, sier Paludan-Müller.

– IS’ nest største næring

Professor ved institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU, Jo Jakobsen, antar at nettopp salg av kulturminner var å regne som IS’ nest største inntektskilde:

– I de områdene som IS okkuperte, var olje alltid det viktigste. Har man olje, finner man alltid noen å selge det til. Men etter det, vil jeg nok anta at kulturminner var den nest største næringen.

Johansen peker også på hvordan IS ødela flere av Syrias kulturminner bevisst:

– For dem er det helt irrelevant at dette tilhører en global kulturarv. De stiller seg på siden av det såkalte internasjonale samfunnet og har ingen respekt for alt det som ligger i begrepet folkerett.

Men noen ganger også for å skape blest, mener Jakobsen:

– IS var jo veldig gode på å provosere og å nå ut til mange gjennom sosiale medier og andre kanaler. Men de innså også at kulturminner var noe de kunne selge, og hvis man er i Syria og Irak, som har en flere tusen år lang kulturarv, er det mye å ta av.

– Krigen er ikke over

Jakobsen mener gjenåpningen av nasjonalmuseet i Damaskus til dels må ses på som et propagandistisk trekk fra Assads regime:

– Det er veldig viktig fra regimet sitt synspunkt å få Syria til å virke som et normalt land igjen. De har jo også nettopp gjenåpna grenseovergangen til Jordan. Når ting virker normalt, er det et boost for regimet.

Han utdyper:

– De vil vise at de har kontroll og male et glansbilde. Alt for å få turistene tilbake til Syria. Men selv om regjeringen har fått kontroll over mange av de viktigste delene av Syria, er ikke krigen over, må vite.

Han peker på at store deler av Syria fortsatt er utenfor Assads kontroll. I nord og øst, er store landområder under kurdisk og amerikansk kontroll, mens Tyrkia styrer vestlige deler av landet.

– Realiteten er at Damaskus fungerer, men det er bare en del av sannheten, ikke hele.

– Noe er tapt for alltid

I løpet av de siste seks årene har IS, utover å selge disse gjenstandene på svartebørsen, bevisst ødelagt flere kulturarvminner i Syria og Irak.

– En av de viktigste konsekvensene når kulturarv blir ødelagt, er at befolkningen mister noe av det som knytter dem til stedet. Vi har sett, også i andre konflikter, at ødeleggelsen av kulturarv henger tett sammen med etnisk renskning, sier Paludan Müller.

Flere kulturarvminner, som de som har blitt omsatt på svartebørsen, antas også å befinne seg utenfor landets grenser.

– Vi vet jo av erfaring at gjenstander ofte dukker opp igjen. Det er lover i mange land som gjør det mulig å straffeforfølge de som besitter stjålne gjenstander lenge. Selv når disse tror de har anskaffet seg gjenstandene lovlig, kan man beslaglegge dem. Så det er mulig at mange av gjenstandene på sikt kommer tilbake til Syria.

På den andre siden, er Paludan-Müller tydelig på at denne lovgivningen ikke er bundet av internasjonale konvensjoner, og at det derfor vil oppstå utfordringer:

– Mange av gjenstandene har havnet i golfstatene og Øst-Asia. Her er det flere land som har svakere lovgivning på akkurat dette området. Det er med andre ord helt sikkert noen gjenstander som er tapt for alltid.

Han er imidlertid glad for at kulturminnearven, som nå stilles ut, er tilbake i museet under oppsyn av fagfolk og kyndig personale.

– De gjenstandene som nå vises har så vidt det er meg kjent vært i Syria hele tiden. De har blitt oppbevart i sikre depoter, slik at de ikke har kunnet blitt plyndret. Fagfolkene i Syria har gjort en fantastisk innsats for å bevare og beskytte disse objektene under borgerkrigen.

– Ikke alle plyndrerne er dårlige mennesker

For Paludan-Müller er det viktig å nyansere tapet av kulturminnearven i Syria. Han vedkjenner at IS har stått for deler av plyndringen, men peker også på at deler av kulturminnearven som har forsvunnet utenfor landets grenser skyldes at vanlige folk har kunnet bruke det som betalingsmiddel i en tid hvor deres personlige økonomi lå i grus:

– Under konflikter, som den i Syria, bryter økonomien sammen. Folk har ikke råd ikke råd til mat og medisin til seg og sin familie – de mister rett og slett sitt økonomiske grunnlag, forklarer han og utdyper:

– Mange av de som har plyndret ulike arkeologiske utgravninger og andre kulturminner er ikke dårlige mennesker. De hadde ikke noe valg.

Han viser til at flere syriske flyktinger nettopp brukte slike gjenstander for å finansiere sin egen og familiens flukt fra det krigsherjede landet.

– Flere av disse tok fotografier av gjenstandene de smuglet ut av landet med egne mobilkamera. Når de så var trygt ute, har flere av disse flyktningene gitt opplysninger og bilder til de som prøver å spore opp stjålen kulturarv fra Syria.