Standard var galleriet som på mange måter satte standarden i sin generasjon.
I 2005 ble «Norges hippeste» galleri startet av sagnomsuste Petter Snare (nå direktør for Kode i Bergen) og Eivind Furnesvik.
Galleriet har blitt beskrevet som Skandinavias «mest profilerte», «i den internasjonale toppklassen» og et «prestisjegalleri».
Med fingerspissfølelse for kunstnere, kuratering og sosial koreografi, har Standard fått en status de fleste gallerier bare drømmer om.
Faktisk var galleriet så toneangivende for en spesifikk type kulturhipster at mange spekulerte i om galleriet «Cotard» i Kristoffer Borgli-filmen «Syk pike» (2022) var en parodi på nettopp Standard.
Nå har galleriet flyttet fra sin tidligere adresse i Waldemar Thranes gate – i den deprimerende enden mellom Alexander Kiellands plass og Sannerbrua – til Frogner.
De er det seneste i rekken av gallerier som har flyttet til Frogner de siste årene.
Les også: Hva skjedde med Astrup Fearnley-museet?
«Standard 3.0»
De nye lokalene holder til et bygg fra 1963, tegnet av arkitekt Bjarne Tjønn, i Eilert Sundts gate. Flott skal det være.
«Standard 3.0», som det nye lokalet ble omtalt som i kunstkyndige sirkler, åpner vågalt nok med en selvrefererende utstilling om flytting og gallerirom. Den funker – delvis.
Gruppeutstillingen «A Clean Well-Lighted Place (And Countless Crates in the External Storage Space)» viser kunstneriske drøftelser av det som hører til flytting: Pakking, oppbevaring, måling og transport. Pappesker og gråpapir får skinne i en opphøyet posisjon som bare en plass i et gallerirom kan gi.
Man kommer ikke unna at de nye lokalene kler det galleriet Standard ønsker å være. Det er striglet, estetisk, med en påtatt nonsjalanse. Det skal sies, få ting er så behagelig å se på som en godt kuratert bokhylle.
Utstillingen er kanskje til størst glede for dem som har fulgt galleriet lenge.
Men om de er like fornøyde med den nye reiseveien er mer uvisst.
Tilbakeblikk: Faldbakken-effekten
Rett vest
Galleriet Golsa, nå Eiklid/Rusten, flyttet til Frogner i 2022, etter også å ha holdt til i den deprimerte enden av Waldemar Thranes gate. Det er kanskje forståelig – sel om jeg personlig synes jeg det var noe sjarmerende med kunst midt mellom Alexander Kjellands plass og Grünerløkka.
Også Melk og Isca har flyttet til vestkanten. QB var tidligere ute og flyttet til Bygdøy Allé allerede i 2021. I 2025 var Sverre Bjærtnes med på å starte Grafikk Oslo på Riddervolds plass.
Samtidig måtte for eksempel østkantens Hos Arne, ved Rodeløkka, stenge dørene i 2025.
Hva er greia med vestkanten?
Kunstner og gallerigrunnlegger Bjarne Bare dristet seg til å kalle vestkanten for hipp, da han snakket med D2 om galleri-boomen.
Men det er ikke hipt eller kult på vestkanten – det er velstående. Der er det faktisk folk med penger. Det er ingen grunn til å pakke økonomisk trygghetssøken inn i en trendinnpakning.
Det er lov å ønske trygghet – spesielt i dyrtid. Til Kunstavisen fortalte QB-gallerist, Mikaela Bruhn Aschim, at det er stabile leiepriser i den etablerte bydelen. Det er ingen forestående byutviklingsprosjekter i bydelen som kan påvirke leieprisene. Deilig for leietagerne – men ikke spesielt hipt eller kult.
Flere av galleriene på Tjuvholmen – Galleri Haaken, Peder Lund, Gerhardsen Gerner, Semmingsen og galleri Branstrup – har nytt godt av en avtale med Selvaag. Dette har sikret området en kunstnerisk kapital, samtidig som galleriene har fått gunstigere leiepriser. Men dette skal nå være over, ifølge Kapital.
Nå ser også flere av disse galleriene etter nye lokaler – ja, du gjettet riktig – på Frogner.
Gallerityngdepunktet i Oslo nå tydelig er flyttet vestover.
Ingen edge på Frogner
Kanskje kulhet er en risiko man må tørre å ta seg råd til? Det er ikke akkurat mye edge på Frogner, selv med gallerioppblomstringen.
Det jeg er mer bekymret for er at denne jakten på trygghet vil påvirke kunsten og hva galleriene tør å vise. Når de viser så stor vilje til å følge pengestrømmen at de migrerer til vestkanten, så kan det tyde på at risikabel kunst også er på vei ut.
Samtidig blir kunstnerne drevet østover, til og med ut av indre by. Kunstnerne presses til nye offentlige og private atelierer på Økern og andre deler av østkanten.
Over 90 atelierer skal leies ut av Kulturetaten på Romsås senter, i lokalene som tidligere var det lokale sykehjemmet.
Les også: Begge ønsker seg en kulturkanon. Likevel slår samarbeidet mellom Høyre og FRP sprekker
Kunstnerisk klasseskille?
Veletablerte og velstående kunstnere trives derimot godt i Oslo 3:
Fredrik Værslev etablerte sitt galleri Allé Allé! i Bygdøy allé i fjor høst.
Ida Ekblad har tatt over Villa Hegard like ved Frogner plass, og etablert studio og prosjektrom i den brutalistiske villaen fra 1966, tegnet av Jan Inge Hovig.
Begge disse er internasjonalt anerkjente kunstnere, med en rekke kunstneriske meritter under beltet. De er nok heller unntaket enn regelen i Kunst-Norge.
For de færreste kunstnere i Oslo har råd til å fylle arkitektoniske perler med kunsten sin, eller drive galleri for gøy. Rapporter viser igjen og igjen at kunstnere flest tjener dårlig. «Fattig kunstner» er en klisjé som ser ut til å være vel berettiget.
Spørsmålet er bare om det har noe å si når kunstnerne drives østover, mens galleriene flytter vest? Vil de sosioøkonomiske forskjellene styrkes? Vil dette ha noe å si for kunsten som skapes – og ikke minst selges? Står vi overfor et kunstnerisk klasseskille?
Vi kan bare spekulere, men det blir spennende å se hva denne utviklingen betyr for Kunst-Norge på sikt. Kanskje har det egentlig ikke noe å si. Det har tross alt alltid vært en viss avstand mellom galleriets hvite vegg og atelierets kontrollerte kaos.
Kan ikke kjøpe god smak
Da Eivind Furnesvik startet Standard i 2005 ble han rådet til å ikke stille ut noe som ikke fikk plass i en heis på Park Avenue i New York. Det er den typen råd som skaper urbane kunstlegender og kjedelige utstillinger. Mens Standard har bygget status i de 20 årene etterpå, har de også brutt dette rådet – heldigvis.
Men når Standard nå flytter nærmere Oslos Park Avenue, vil de kommersielle kjørereglene vinne over den kunstneriske kvaliteten som har gitt Standard sin prestisje?
Galleriet lar historien prege de nye rommene. Kanskje er de redde for å miste noe av identiteten i flytteprosessen.
Det er fint å ha hippe fans – men det er ved å selge kunst man kan betale husleien. For selv om Standard lenge har vært en favoritt, så er det ikke nødvendigvis figurene som befolker bakgrunnen i Borgli og Triers filmer som har penger å bruke på kunst. God smak er likevel ikke noe man kan kjøpe. Om Standard beholder kultstatusen i en mer konservativ bydel gjenstår å se. Jeg er skeptisk, men håpefull.
