Det er ikke ofte at en kunstner viser to store soloutstillinger i hovedstaden med kun et par måneders mellomrom. Men Apichaya Wanthiang er et unntak.
I august imponerte hun med utstillingen«Drivved og spøkelsesjegere» på LNM – en politisk og samtidig svært personlig utstilling. Nå er hun aktuell med «Evil Spirits Only Travel in Straight Lines» på UKS, Unge kunstneres samfunds egne visningsrom i Oslo sentrum.
Dragning mot Norge
Wanthiang er født i Thailand, men flyttet til Belgia da hun var ni. Her startet hun også sin kunstnerutdanning. Etter endt bachelor var hun imidlertid klar for å flytte på seg: Brussel var ikke stedet for unge kunstnere, mener hun:
– Det var for mange såkalte «gatekeepers» der – hovedsakelig eldre menn. Kunstscenen føltes hierarkisk og lukket.
Kunstneren innså at hun ville til Skandinavia. Hun kjøpte et Interrailpass og besøkte en rekke ulike skoler i Norge og Sverige, før hun til slutt valgte Bergen:
– Første gang jeg gikk inn dørene på Kunstakademiet i Bergen, kjente jeg en dragning mot den store bygningen, og stedets skala. Jeg kjente at dette var en fin størrelse å være i, og at den rommet muligheten til å skape ting.
Nå har hun forlatt vestlandet til fordel for hovedstaden, og med de to utstillingene hun har hatt denne høsten, har hun i det siste falt til ro:
– Jeg begynner å føle meg mer og mer hjemme i Oslo, og jeg tror det er viktig for å føle seg noenlunde selvsikker for å følge en kunstnerisk prosess. Jeg er veldig takknemlig for mulighetene og støtten jeg har fått fra både LNM og UKS. For meg føles dette som starten på noe – nye muligheter og utfordringer.
Taktile rom
Som ung ønsket Wanthiang hun å bli musiker. Hun skrev sanger og startet flere band. Hun kan fortelle at det å skape alltid har blitt opplevd som en nødvendighet for henne:
– Men på et tidspunkt innså jeg at jeg var ganske elendig som musiker. En annen ting jeg var glad i som barn, var å tegne. Jeg ønsket å gjøre noe som lot meg utforske ulike interesser, skrive og arbeide med materialer. Jeg hadde en dragning mot å følge og holde fast ved ting som betyr noe for meg på et personlig plan.
På UKS viser Wanthiang ulike arbeider, men som først og fremst oppleves som en helhetlig installasjon. I enden av den trange korridoren, som leder inn i selve utstillingen, møter publikum et varmt og mystisk landskap.
– Det jeg presenterer er en utgave av ulike barndomsminner som er fiksjonalisert i utstillingsrommet, sier hun, og fortsetter:
– Det er et taktilt rom, som jeg har prøvd å fylle med ulike rytmer, i håp om at de tåler å bli distrahert idet de omringes av gester og ritualer, ånder og nattinnsekter.
Særlig påfallende i utstillingen er temperaturen, som inne i UKS-saler nå befinner seg godt over 30 grader. Dette skyldes Wanthiangs massive leireinstallasjoner. Disse er plassert rundt omkring i utstillingssalen og måler en temperatur rundt 39 grader.
– I dag er vi omringet av ting som krever oppmerksomhet fra oss, som reklame, nyheter og sosiale medier. Jeg har begynt å tenke på det å la seg distrahere fra nettopp dette som en ressurs. Men utstillingsrommet er likevel ikke retningsløst.
Lokalet oppleves som så varmt og behagelig at man gjerne glemmer tiden. Et slags frirom, der man etterlater både sko og bekymringer på den andre siden av korridoren.
Rytmer, hastigheter og stemninger
Det sanselige er et gjentagende element i Wanthiangs praksis. Ofte ender hun opp med å skape det hun skildrer som en rytme, en hastighet eller en stemning som leder publikum gjennom verkene og utstillingene hennes.
– Jeg håper at resultatet av dette ikke oppleves som instrukser, men snarere at det tilbyr publikum en plattform for egne tanker og narrativ.
Det begynte med maleriet, men har med tiden utviklet seg til å omfavne tredimensjonale formater, som installasjon:
– Det å skape steder som publikum kan innta og bebo er et gjentakende motiv. Hvor røttene til disse ulike stedene kommer fra spenner fra tidligere erfaringer eller anekdoter, til kunsthistoriske referanser, til tilfeldige møter med steder og mennesker.
Hun utdyper:
– Gjennom både maleri og installasjon håper jeg å klare å konstruere miljøer hvor tilknytning. En slags overenstemmelse og relatering, eller at man faller tilbake i seg selv, finner sted.
Jager motiver
Når hun skaper, har Wanthiang sjelden satt seg et spesifikt mål for hva hun skal lage. Men ofte har hun en visjon; et bilde i hodet sitt, som hun forsøker å fange.
– Det er en dragkamp. Det er ikke ofte jeg har en spesifikk idé, så det er mer riktig å si at jeg ofte har et bilde i hodet som jeg jakter på. I denne prosessen tvinges man til å tenke nytt om og se annerledes på bildet, på grunn av ulike ytre faktorer.
Kunstneren mener at nettopp de ytre faktorene ofte legger føringer for det hun lager:
– Det kan for eksempel være begrensninger i budsjett, at materialene som skal brukes kommer med visse føringer og at man hele tiden må forhandle med omgivelsene sine: både med arkitekturen og menneskene.
For Wanthiang finnes ikke ett høydepunkt i karrieren, hun opplever at hvert verk i seg selv er et høydepunkt:
– Det er viktig for meg å tørre å ta sjanser med nye arbeider, å tillate meg å gjøre ting som jeg ikke kan. Hvert nytt arbeid jeg lager er et nytt høydepunkt.
